Det spesifikke immunforsvaret

Alle dyr har et uspesifikt immunforsvar, men det er bare virveldyrene som har et spesifikt immunforsvar. Det spesifikke immunforsvaret aktiveres først når et smittestoff har trengt gjennom barrierene i det uspesifikke forsvaret og det virkelig er fare på ferde. Denne delen av kampen utkjempes av lymfocytter som kalles B- og T-celler.

Betegnelsen "spesifikk" viser til at responsen tilpasses det spesifikke smittestoffet. Denne tilpasningen tar tid (flere dager), men til gjengjeld blir responsen svært effektiv fordi den er målrettet. Samtidig med at smittestoffet nedkjempes, opparbeider vi oss immunitet mot det. Denne delen av immunforsvaret kalles derfor også det ervervede eller tillærte immunforsvaret.

Hvor viktig det spesifikke immunforsvaret er, merker vi i de sjeldne tilfellene hvor det mangler. Et eksempel er den genetiske sykdommen SCID, som kjennetegnes av mangel på lymfocytter. For et barn med SCID medfører all kontakt med andre mennesker stor fare for alvorlige infeksjoner, og uten behandling dør barnet i løpet av de første leveårene.

Alle mikroorganismer har utseendemessige særtrekk, antigener, som gjør at de ulike cellene i immunforsvaret kan gjenkjenne dem. De piggformede proteinene på utsiden av koronaviruset er et eksempel på det. For enkelhets skyld bruker vi av og til begrepet antigen om selve mikroorganismen.

Cellene i det spesifikke forsvaret, lymfocyttene, har antigenreseptorer på overflaten som gjenkjenner antigener.

For at en lymfocytt skal reagere på et antigen, må antigenreseptoren og antigenet passe sammen, omtrent som to legoklosser passer sammen.

Hver enkelt lymfocytt har bare én type antigenreseptor og kan derfor bare reagere på én type antigen. Lymfocyttene er med andre ord antigen-spesifikke.

Fra fødselen av har vi flere millioner ulike lymfocytter. Til sammen kan de gjenkjenne et enormt spekter av ulike antigener. Dette setter oss i stand til å reagere på alle tenkelige mikroorganismer, inkludert virus som ingen mennesker noensinne har vært infisert av.

Prisen for at forsvaret kan gjenkjenne alle tenkelige antigener, er at vi bare har noen få lymfocytter som kan gjenkjenne hvert enkelt antigen. Når et nytt antigen kommer inn i kroppen, er vi derfor avhengige av å bygge opp et forsvar som retter seg mot det spesifikke antigenet. Dette tar tid, men når responsen kommer, er den til gjengjeld svært effektiv. I tillegg husker immunforsvaret antigenet og kan dermed reagere raskere neste gang kroppen støter på det.

Den overordnede strategien til det spesifikke forsvaret er altså å være i stand til å gjenkjenne alle trusler, og ved behov etablere et antigen-spesifikt forsvar som både eliminerer den spesifikke trusselen og gir oss varig beskyttelse.

1. Gjenkjenning og aktivering: Når et bestemt antigen kommer inn i kroppen for første gang, har vi bare noen få lymfocytter i kroppen som kan gjenkjenne antigenet. Den spesifikke immunresponsen starter når en av disse lymfocyttene binder seg til antigenet og aktiveres.

2. Mobilisering og kamp: Den aktiverte lymfocytten deler seg raskt og gjentatte ganger ved mitose. Dette fører til en enorm vekst i antall celler som kan gjenkjenne det spesifikke antigenet. De fleste dattercellene får en aktiv rolle i kampen mot antigenet, mens noen blir hukommelsesceller.

3. Minne: Hukommelsescellene har lang levetid og utgjør kroppens "immunologiske minne" om infeksjonen. De sørger for raskere respons mot antigenet neste gang det kommer inn i kroppen.

Det spesifikke forsvaret omfatter flere typer celler og løselige stoffer. Tabellen nedenfor gir deg en oversikt over de du bør kjenne til. Cellenes rolle i selve immunresponsen kan du lese om i en egen fagartikkel.