Simone de Beauvoir beskriver seg selv som et opprørsk barn. Hun hadde en optimistisk følelse av at regler og rutiner var noe som kunne overskrides, men det var ikke plass til en opprørsk ungjente i de Beauvoirs familie. For å oppnå ros og anerkjennelse av sine foreldre og slektninger måtte hun skjule seg bak en fasade. Hun måtte bli en veloppdragen ung pike, men lengselen etter frihet forsvant ikke. Hun gledet seg til å begynne på skolen. Det var en mulighet til å få sitt eget liv.
21 år gammel ble hun den yngste som noensinne hadde tatt agrègation, Frankrikes mest prestisjefylte eksamen i filosofi. Eksamenen gav henne arbeid, en egen leilighet og endelig sjansen til å bestemme over sitt eget liv. På universitetet møtte hun sin livspartner, filosofen Jean-Paul Sartre. Sammen ble de viktige forgrunnsfigurer for eksistensialismen, en filosofisk bevegelse som fokuserer på enkeltmenneskes frihet.
For Simone de Beauvoir er det imidlertid åpenbart at hun selv og andre kvinner ikke hadde den samme reelle friheten og de samme reelle mulighetene som menn. I sitt filosofiske hovedverk Det annet kjønn forsøkte hun å forstå hvorfor det var slik. Der skiller hun mellom tre ulike former for frihet: en eksistensiell, en konkret og en moralsk frihet.
Eksistensiell frihet
Det som først og fremst skiller mennesket fra dyrene ifølge de Beauvoir og eksistensialistene, er at vi kan forholde oss til vår egen eksistens. Vi har en eksistensiell frihet. Hver gang vi handler, vet vi samtidig at vi har muligheten til å handle annerledes. Mens dyr handler instinktivt, er mennesket fritt og kan ignorere sine instinkter.
En kvinne kan for eksempel velge å ikke få barn. Det er derfor ikke de biologiske forskjellene som er viktig, men hvordan vi velger å forholde oss til dem. På samme måte som vi i vårt samfunn ikke legger noen vekt på biologiske forskjeller som øye- og hårfarge, kan vi velge å ignorere kjønnsforskjellene.
Ifølge de Beauvoir og Sartre er mennesket dømt til frihet. Sartre sammenligner denne friheten med å plutselig stå på en teaterscene uten å vite hvilken rolle du skal spille og uten å ha noe manus å forholde deg til.
Denne fullstendige friheten medfører samtidig et enormt ansvar for eget liv som det er vanskelig å ta inn over seg. Det er enklere å flykte inn i en forestilling om at kvinner og menn er ulike, og at vi fra naturens side har våre faste definerte roller. Da slipper en ansvaret for sine egne valg. Denne flukten fra frihet kaller de Beauvoir for selvbedrag eller inautentisitet.
Konkret frihet
Å leve ekte og autentisk medfører at en innser sin frihet og tar ansvar for sine egne valg og handlinger. Hvorfor velger så mange kvinner selv å leve inautentisk og flykte fra frihet? At alle mennesker er født med en eksistensiell frihet, betyr ikke at alle mennesker har de samme konkrete mulighetene og den samme friheten til å leve sitt eget liv.
Ifølge de Beauvoir blir kvinner systematisk oppdratt til å tenke på seg selv i relasjon til mannen som det andre kjønnet. Mens mannen er den aktive og sterke, er kvinnen den svake og passive. Mens mannen er subjekt, er kvinnen objekt. Dette finner vi igjen overalt i kulturen. Allerede fra barnsben av får guttene anerkjennelse for å være aktive og dominerende, mens jentene får anerkjennelse hvis de er stille, lydige og pliktoppfyllende.
Det er ikke bare kulturen som gjør det vanskelig for kvinnen å leve et fritt og selvstendig liv. Simone de Beauvoir hevder også at de økonomiske strukturene nesten alltid har gitt menn større muligheter. Kvinner har vært nektet muligheten for utdannelse og arbeid innenfor mange yrker, og i de yrkene hun kunne arbeide, fikk hun gjerne dårligere betalt. En kvinne som ville leve selvstendig og uavhengig, måtte derfor ikke bare bryte en rekke tradisjonelle normer og verdier i samfunnet – hun måtte også overvinne en rekke konkrete og praktiske utfordringer. Noe det er vanskelig – om ikke umulig – å få til på egen hånd.
Moralsk frihet
På samme måte som vi er avhengig av andre mennesker for å gjennomføre våre egne livsprosjekter, er andre mennesker avhengige av oss. Å være moralsk fri innebærer at en ikke bare anerkjenner sin egen eksistensielle frihet, men også andres frihet til å leve sitt eget liv.
I sin beskrivelse av den moralske friheten er Simone de Beauvoir inspirert av filosofen Hegel. Ifølge Hegel er alle avhengig av å gi og få anerkjennelse for å bli fri. Vi må anerkjenne andre som fri på samme måte som de anerkjenner oss. Hvis vi derimot behandler andre mennesker som ufrie slaver, som ting, kan ikke de heller gi oss den anerkjennelsen vi trenger som frie mennesker. Vi blir begge låst i ufrihet. Hele livet deltok derfor Simone de Beauvoir aktivt i kampen for kvinner og andre undertrykte gruppers frigjøring.
Viktige begreper:
- eksistensialisme
- autentisk
Litteratur
Beauvoir, S. (1996). En veloppdragen ung pikes erindringer. Oslo: Pax
Beauvoir, S. (2000). Det annet kjønn. Oslo: Bokklubben Dagens Bøker
Beauvoir, S. (2009). Pyrrhos og Cineas. Tvetydighetens etikk. Oslo: Pax
Pettersen, T. (2011). Filosofiens annet kjønn. Oslo: Pax