Mediehverdag i 2030

Deltakere:

Sarah Natasha Melbye – Programleder

Jens Barland – JB

Mediebildet i 2030Programleder: De siste tiårene har det skjedd mye i mediebildet og med rollen mediene har i samfunnet. Men hvordan ser dette ut i framtida? Jeg heter Sarah Natasha Melbye, og i dag sitter jeg her med førsteamanuensis, medieforsker og instituttleder ved Høyskolen Kristiania, Jens Barland. Velkommen!

JB: Takk skal du ha.

Programleder: Du er her for å hjelpe oss med å analysere mediebildet ti år fram i tid. Er du klar for en liten tidsreise?

JB: Jeg er veldig spent på å gå inn i den tidsmaskinen.

Programleder: Da fester vi setebeltene, og sier farvel til 2020 …

… og vips, så er vi i 2030, Jens! Det var en grei reise, det?

JB: Det kjennes godt, men wow!

Programleder: Hvordan har veien fram hit vært, hvis vi ser på utviklingen hva gjelder medier?

JB: Hvis jeg tenker på livet mitt som barn på 70-tallet, husker jeg at TV fikk farger – før det var det svart-hvitt – og på 80-tallet fikk vi Tekst-TV. Da kunne vi lese nyheter vi valgte selv på TV. Så kom 90-tallet med internett, og nyhetene kom på skjermer vi kunne kommunisere med. Ti år etter det flyttet det seg til mobiltelefonen, til smarttelefonene, og vi kunne plutselig få med oss internett i lomma. Ut fra det vokste også sosiale medier. Vi kunne være sammen på internett, gjennom mobiltelefonen, hele tida. Nå var det ikke bare tastaturet og skjerm, nå kunne jeg snakke med datamaskinen og si "Hei, Siri!" eller "Hei, Alexa! Hva er nyhetene, hvordan blir været nå?" og "Wow, nå er vi i 2030!"

Programleder: Det har skjedd enormt mye på relativt kort tid! Og nå er vi i 2030, som du sier. Hva definerer mediene nå?

JB: I "gamle dager" var mediene noe veldig tydelig. Det var nyheter i aviser, det var nyheter på radio, det var TV – det var veldig definerte steder. Nå flyter det over, det blir overalt, det er skjermer og lyder som er nær deg, og alt dette glir inn i hverandre. Alle de plattformene vi kjenner, som Facebook, er kanskje erstattet av noe nytt – Facebook kom jo veldig fort, før 2010, og ble plutselig stort, men det kommer sikkert nye ting som overtar etter det igjen også. Vi får inn nyheter med alle mulige sanser, og vi kommuniserer med det på mye mer enn et tastatur.

Programleder: Jeg synes vi kan hoppe litt til teknologien med en gang, når du nevner det. Betyr det at vi kommer til å konsumere for eksempel nyheter på en annen måte, også fysisk?

JB: Ja, det viser jo forskning på medieutvikling. Teknologiutvikling er kanskje driver nummer én for hvordan mediene utvikler seg. Det som er teknisk mulig, blir tatt i bruk. Hvis det er et marked for det, blir det tatt veldig mye i bruk. Da vokser det.

Jeg tar gjerne for meg disse teknologi-tingene og ser på dem med litt forskjellige blikk. Når det gjelder plattformer, handler det om at det som først var på papir, kom til skjermen, og så på Googles søkemotor, og så med lyder. Du kan få det inn overalt, og alt smelter inn i hverandre.

Programleder: Du har på deg briller nå, og jeg har et par briller i veska mi. Kan det hende at når jeg tar på meg brillene mine nå i 2030, er de en slags skjerm?

JB: Det er helt riktig. Jeg sa jo at jeg har litt forskjellige teknologi-blikk, og da bruker jeg teknologi-blikket for det jeg kaller gjenstander. Kanskje får jeg briller med en liten skjerm på glasset, som ikke de rundt meg ser. Den kan for eksempel gi meg all den informasjonen jeg har lyst til å google mens jeg går, heller enn å måtte finne fram her og der. Jeg kan for eksempel sjekke hvor mange stjerner en restaurant har fått, før jeg går inn dit. Hvis jeg treffer deg, men ikke kjenner deg igjen, kan jeg skrolle meg fram til sist vi hadde kontakt på sosiale medier. Da kan jeg imponere med alt jeg husker, hvis jeg bare får litt hjelp fra skjermen. En variant av dette fra gamle dager, altså fra 2020, er eksempelvis IKEAs reklameapp, hvor du kan holde en iPad-skjerm, eller hva som helst, opp i stua di og velge IKEA-møbler. Og så kan du se der og da hvordan din nye stue vil se ut med de møblene. Det er teknologi du også kan bruke til å formidle nyheter, fakta, forbrukerjournalistikk og alt annet som allerede eksisterer. I 2030 tror jeg at det som allerede fungerer av dette, har vokst masse og er mye i bruk.

Programleder: Du har jo allerede nevnt Siri og Alexa. Mye av det vi mennesker har gjort før, flyttes over til maskiner. Hvordan er det nå i 2030, er det fortsatt mennesker som er journalister?

JB: Av de forskjellige teknologi-perspektivene, bare for å ta dem, var plattformer det første jeg snakket om. Det andre var gjenstander, utvidet kunstig virkelighet og sånt som du får opp på skjerm. Det du tar opp nå, altså "hvem gjør hva", er 3D-perspektivet, det vi kan kalle programvare og programmering.

I "gamle dager" var programmering veldig omfattende og dyrt, og det kom en ny versjon av tekstbehandlingsprogrammet ditt, som het Word eller WordPerfect, en gang i året. Og så løper dette og blir raskere, billigere og mer dynamisk. Det er kontinuerlige oppdateringer hele tida, og du kan hente gratis programvare på nett, koble ting sammen og bygge og utvikle dem. Det gjør plutselig at det som før var stort og komplisert å bygge, blir mye billigere og enklere. Du kan gjøre så mye mer med programvaren, med journalistikken og alt annet digitalt innhold enn det du kunne gjøre før.

En ting er datahøsting. Det vi vet om ting eller folk, kan vi bruke til å personalisere innhold slik at du får det stoffet vi tror du er interessert i å lese, basert på historikken til deg eller vennene dine, de som ligner på deg. Men det kan også brukes til å få programvare til å lage journalistikk. Det begynte allerede noen år før 2020, og da begynte til og med norske medier. Det området man forsket på, var fotball.

Hvis du setter en robot til å skrive en sak, vil alle tenke at alle saker er helt forskjellige, så det lar seg ikke gjøre. Men ikke alt er sånn. Alle hendelser som kan beskrives, som skjer i en fotballkamp – "det var et innkast fra", "han startet", "det var kamp nummer 17", "det var hans fjerde mål for sesongen" – kan kalles standardiserte hendelser. Og da kan du lage et bibliotek på noen tusen setninger og "høste" fra det biblioteket og flette det sammen med navnebiblioteker og sette inn riktig minutt. Så går dette inn i et stort dataprogram som beskriver denne fotballkampen som tekst og kobler den med tabell. Det er bare se på den live-dekningen som de vanlige mediene har, som gjør dette om til å bli automatskrevet. Dette er blitt brukt i de korte referatene, men den litt større analysen bak må et menneske tenke og skrive.

Det medfører to ting. For det første: Når man har utviklet det, blir alt mye billigere. Man kan spare masse penger eller bruke dem på journalister som gjør noe annet – eller tar seg av bakgrunnsstoffet. For det andre kan man dekke veldig mange flere fotballkamper, og plutselig kan du skrive referater fra kamper langt nede i divisjonene, noe du ikke kunne før.

Programleder: Du sier heldigvis nå at journalister fortsatt skal brukes i 2030?

JB: Ja, da kan du bruke dem til mye mer smart arbeid som krever mer analyse og tankevirksomhet, som skal forklare og reflektere over disse faktaformidlingene.

Programleder: Når vi snakker om at vi kommer til å konsumere nyheter og underholdning i stor grad digitalt i 2030, nevner du en viktig ting, nemlig datahøsting. Hvordan skal personvernet ivaretas i denne verdenen?

JB: Forbrukerne får større makt over sine egne data. Det tror jeg. Det må politikerne gjennomføre, for det skjer ikke av seg selv. På den annen side tror jeg teknologiselskapene vil vise at de kan gjøre mer og mer, og utvikle funksjoner, innhold og tjenester med alt det de kan tilby av denne dataanalysen. Men det er også noen andre ting på programmeringsområdet som vi skal ta med oss, som lar oss ta kvantesprang.

Tenk på språket. Hvis du fram til 2020 skulle ha masse innhold på nettet, måtte du jobbe på engelsk. Så er det Google Translate. En gang var det underholdning å skrive inn et vers fra en sang, oversette det til et språk og så oversette det tilbake igjen og gjette hvilken sang det var, for det var veldig dårlig oversatt. Men Google Translate bruker kunstig intelligens, så jo mer programmet brukes til å oversette tekster, jo smartere og bedre blir det. Og disse tingene smelter sammen, som tekst og lyd. Det betyr at etter hvert får du en teknologi som ligner Google Translate rent teknologisk, også når det gjelder lyd. Du kan ha på deg et slags høreapparat, så snakker du norsk til meg, og jeg hører fransk, for vi har stilt inn på det. Jeg snakker fransk tilbake, og så hører du meg på norsk. Plutselig blir teknologien slik at alle store språk flyter om hverandre, og du kan bevege deg sømløst mellom dem. Da utvider universet med tilbud av medieinnhold seg. Men kanskje blir de største og sterkeste språkene og kulturene da enda mer dominerende, for da blir ikke språkbarrierene til stede lenger for de små.

Programleder: Når alt åpnes opp mer, sånn som vi snakker om nå, er det noen ting vi kan være bekymret for. Vi så jo eksempler på det på slutten av 2010-tallet og inn i 2020, hvordan for eksempel mektige mennesker brukte sosiale medier til å spre falske nyheter. Hvordan ser det ut nå i dag, i 2030?

JB: Medier, sosiale medier og digitalisering, det blir litt som det var for steinaldermennesker å få en kniv: et hjelpemiddel du kunne både redde livet med og drepe med. Det blir litt sånn med disse digitale tingene også. Det er verktøy som kan brukes som en velsignelse, og det kan brukes til forferdelse – slik du ser det med falske nyheter.

I gamle dager var det å publisere litt tungvint og vanskelig. Du måtte ha en avis eller kringkaster, et annet stort maskineri og masse ressurser for å kunne få det til. Det ble en kvalitetssikring i seg selv, det måtte være litt sånn stort og ordentlig og seriøst for at du i det hele tatt kunne publisere noe til mange, i hvert fall i et demokrati. I diktaturer tok jo diktatoren regi og silte det, så sånn sett misbrukte de den muligheten. Med digitaliseringen ble alle disse tersklene borte. Hvem som helst kunne publisere hva som helst, og det ble ganske billig.

I den neste utviklingen kom sosiale medier som også ga deg et verktøy som gjorde at hvem som helst kunne nå ei målgruppe. Det som er så typisk med sosiale medier, er at de som har et fellesskap, enten de er interessert i det samme, har de samme vennene eller noe annet som knytter dem sammen, klumpes sammen i grupper på nettet. Hvis noen har en felles interesse og det er bare dem der, kaller vi ei slik gruppe for ekkokammer eller filterboble. Der samles alle de som er enige med hverandre om noe, og så snakker de bare sammen uten motargumenter.

Dette virkemiddelet med at man kunne nå spesielt interesserte målgrupper, ble satt i system. Hvis du ville manipulere store grupper, kunne du vekke engasjement. Sosiale medier virker sånn at algoritmene, altså programvarene i sosiale medier, har en forretningsmodell: Det som skaper engasjement, skaper oppmerksomhet. Det får de andre til å bli engasjert, og da får de klikk og "views", og det kan legges inn reklame som de igjen tjener penger på. Da sprer programvaren det som skaper mye engasjement. Når du får programvare som ikke skiller godt og dårlig, men bare sprer det som veldig mange engasjerer seg i, er det som skreddersydd for dem som vil spre usann informasjon – eller bare spre informasjon. Men det som er usant, er ofte mer oppsiktsvekkende enn det som er sant, av en eller annen grunn. Da blir det en innebygd logikk som gjør at det som er usant eller konspirativt, sprer seg mer.

Programleder: Kjære vene, tida flyr når man lærer nye ting, og dette har virkelig vært lærerikt, Jens! Nå er klokka så mye at vi må komme oss tilbake til 2020. Fest sikkerhetsbeltene!

… Jens, likte du det du så der framme? Er det noe vi nå i 2020 bør tenke på, som kan påvirke situasjonen om ti år?

JB: Det er nok et litt skremmende bilde, men det er også masse muligheter. Alle ting, bare du kjøper en ny varmeovn eller et kjøleskap, er koblet til et nettverk og kalles smarte. Det gjør at du til slutt kan styre alle omgivelsene i livet ditt fra en app. Kanskje sitter det noen langt borte som høster data om deg, og som derfor greier å styre informasjon til deg som du blir påvirket av. Nei, det er litt skremmende også.

Programleder: For meg er det litt som en science fiction-film, dette. Helt uavhengig av hvilken tid vi er i, hva har mediebildet å si for utviklingen av et samfunn og et demokrati?

JB: Hvis du skal kunne gjøre noe i et demokrati, som å mene noe, diskutere med noen, gjøre et valg, stemme på noen – eller for den saks skyld velge hva du vil kjøpe som forbruker – trenger du kunnskap og informasjon. Noen må gi denne informasjonen, og den må være uavhengig.

Det må ikke være reklame eller kommunikasjon – det kan selvfølgelig også være det – men du trenger også en type informasjon der du får forskjellige argumenter som blir vektet mot hverandre. Det som er journalistikkens oppgave, er å være en arena for å få fram denne informasjonen, som lar argumenter og motargumenter møte hverandre i diskusjoner. På den måten kan du gjøre dine valg som borger. Det aller fremste er at du er med på politiske diskusjoner og å velge politikere – og at du har kunnskap når du skal gjøre de valgene som du skal gjøre i et fritt samfunn.

Programleder: Det høres ut som det er veldig mange muligheter med alt det som skjer i disse ti årene fram mot 2030. Men er det også ting vi skal være litt bekymret for, et eller annet med teknologiutviklingen – eller er jeg litt gammel nå, når jeg spør om det?

JB: Nei, jeg tror vi skal være veldig oppmerksomme på hva teknologien og medieutviklingen betyr for samfunnet vårt. Det er så mye med teknologien vi kan ta litt for gitt, og som preger samfunnet vårt mye.

I våre oldeforeldres tid kom strømmen, vi fikk elektrisitet. Nå tar vi det for gitt. I vår tid tar vi sosiale medier for gitt – at det er en sameksistens, at det er kommunikasjon, og at det er enkelt å få tak i folk. Tenk hvis noen bare skrudde av de sosiale mediene? Men det gjelder også å vite hvordan de fungerer, og å vite at for eksempel journalister er noen som påberoper seg å være uavhengige, som har samlet informasjon, vurdert den, formulert den, distribuert den og gjort noen valg på vegne av deg. Hvis noen sprer reklame til deg, vet du at de gjør det for å selge, men du tar imot budskapet. Dette er internasjonale, globale medier – det er ikke gitt at alle disse blir styrt etter norske interesser eller norsk logikk eller norsk kultur, det kan sitte noen med et annet lands kultur og sortere hva vi skal være interessert i og ikke interessert i. Hvis viktige ting i samfunnet blir filtrert bort, blir vi mindre interessert i det. Det er både diktatoriske regimer og kommersielle aktører som gjerne vil filtrere hva vi skal være interessert i og ikke. Og det bør vi ha kunnskap om, vi må være kritiske til det.

Programleder: Men vi takler dette, ikke sant?

JB: Ja, det må vi. Vi må lære oss mest mulig, sånn at vi kan takle det, håndtere det og tenke litt kritisk om det.

Programleder: Kunnskap er makt.