Henrik Wergeland og Johan Sebastian Welhaven

Johan Sebastian Welhaven (1807–1873) var prestesønn fra Bergen. Faren ville at han skulle lese teologi, men Welhaven var lite motivert for å bli prest og gav opp teologistudiet etter nokså kort tid. I stedet begynte han å studere litteratur og filosofi. Etter hvert ble han lektor, seinere professor, ved universitetet i Christiania.

Klassisistiske idealer

Welhavens syn på kunstverket var i tråd med klassisistiske idealer. Etter hans oppfatning måtte et kunstverk oppfylle strenge krav til skjønnhet og harmoni. Diktene måtte for eksempel bygges opp etter klare regler. Dessuten mente Welhaven at form og innhold hørte sammen: Tankene måtte modnes før de kunne bli til dikt, og formen skulle gjenspeile denne modningen.

Samtidig var synet hans på kunstneren og kunstens rolle typisk for romantikken: Kunstneren var en utvalgt som hadde kontakt med det ekte, uforfalsket i sitt eget sinn. Gjennom kunsten kunne kunstneren formidle denne dypere innsikten til andre.

Nasjonalromantikk

Johann Sebastian Welhaven gav ut i alt fem lyrikksamlinger. I mange av Welhavens dikt finner vi skikkelser fra norsk folketro og norrøn mytologi, og emner fra norsk historie. Denne interessen for det norske hadde Welhaven felles med de andre representantene for nasjonalromantikken.

Digtets Aand

Det litteraturfilosofiske diktet "Digtets Aand" ble publisert i samlinga Nyere Digte i 1844. Det er et dikt om det å dikte. Her presenterer Welhaven sitt syn på hva diktning er, og hvilke roller dikteren og leseren har i denne spesielle formen for kommunikasjon. Ifølge Welhaven skal diktet røpe «det uutsigelige», noe som ikke kan formidles direkte med ord. Dette «uutsigelige» finner dikteren i dypet av sin egen sjel. Det blir en del av teksten gjennom den kunstneriske skapingsprosessen, som krever modning og streng disiplin. Leseren må så gjenskape «det uutsigelige» i sitt eget indre. Slik kan kunsten bidra til et rikere indre liv hos leseren og til et åndelig fellesskap mellom dikter og leser.

Henrik Wergeland (1808–1845) ble født i Kristiansand, men vokste opp på Eidsvoll, der faren var sokneprest. Wergeland er mest kjent for diktene sine og blir fortsatt omtalt som den største lyrikeren i norsk litteratur. Han har også skrevet dramatikk og fortellinger, faglitteratur og svært mange avisartikler. Den litterære produksjonen hans er enorm, til tross for at han bare ble 37 år gammel.

Romantikk og fornuft

Henrik Wergeland var både romantiker og fornuftsdyrker på samme tid. Begeistringen hans for naturen, fantasiflukten og de sterke følelsene han formidlet i diktene sine, knytter Wergeland til romantikken. Samtidig var han en engasjert samfunnsdebattant. Han kjempet blant annet for full religionsfrihet i landet, og han ønsket et fritt og selvstendig Norge. Dessuten ivret han for opplysningsarbeid, han skrev for bønder og arbeidere og var med på å opprette folkebibliotek flere steder i landet.

I 1828 debuterte han med Digte. Første Ring. I denne boka er kjærligheten et sentralt tema. Hovedverket Mennesket, Skabelsen og Messias kom ut i 1830. I dette storslåtte visjonsdiktet formulerte Wergeland et program for religiøs og politisk frihet: Menneskene trenger kunnskap og opplysning for å kunne søke fred med hverandre, og forskjellene mellom folk må bli mindre. Dette prøvde Wergeland å vise med en gjennomgang av verdenshistorien fra skapelsen og fram til de siste dager. I 1834 kom så Digte. Anden Ring.

En kontroversiell dikter

Med disse tre bøkene satte Wergeland en ny standard for versekunst. Men han brøt også alt som fantes av regler for lyrikk, og det gjorde han til en kontroversiell dikter. I tillegg var han en person som lett kom i konflikt med andre. Han skaffet seg mange uvenner og havnet stadig i krangler og diskusjoner med folk.

Etter at avisen Morgenbladet beskyldte ham for å være i dårlig humør – "i slett lune" – skreiv han i affekt diktet "Meg selv". I diktet hevder han at slike angrep mot hans person ikke rammer ham fordi han har så mye annet og større å glede seg over, nemlig alle opplevelsene naturen gir ham. Diktet er et godt eksempel på hvordan Wergeland skreiv "i øyeblikket", og på hans evne til å skape nye språklige bilder.

Hva er god diktning, og hva er formålet med diktningen? Også disse spørsmålene var Welhaven og Wergeland uenige om. Welhaven mente at tanker og følelser måtte bearbeides og foredles før de kunne bli til diktning. Formen skulle gjenspeile denne foredlingen, derfor måtte dikteren underkaste seg strenge regler for strofebygning og språklige uttrykk.

Wergeland eksperimenterte derimot med versemål og rim, han prøvde å finne den formen som passet til det han ville uttrykke. For Welhaven var Wergelands dikt merket med «alle poesiens dødssynder». Blant annet hevdet han at Wergelands dikt manglet klarhet, og at de var skjemt av altfor sterke følelser og lidenskaper.

Både Welhaven og Wergeland var i grunnen enige om at dikterevnen er en spesiell gave, men Welhaven mente at diktningen først og fremst skal medvirke til et rikere indre liv for leseren. Wergeland ville derimot ikke skape «sofalitteratur», som han kalte den danske, upolitiske litteraturen som Welhaven satte høgt. For han hadde dikterne også en politisk oppgave: De skal være «idéanførere og folkenes lærere».