Kommunikasjonsteknologi og relasjoner

De fleste av oss har med smarttelefonen overalt, fra vekkerklokke-appen vekker oss om morgenen, til den siste sjekken av meldinger, nyheter eller sosiale medier før vi sovner. Hvordan påvirker dette relasjonene vi har med andre mennesker?

Mer kontakt, mindre kvalitet?

Moderne kommunikasjonsteknologi, som smarttelefoner, pc-er og smartklokker, gjør det veldig mye lettere å holde kontakt med andre mennesker. Men er kvaliteten på denne kontakten like god som når vi møtes ansikt til ansikt?

Vi har kanskje mange flere relasjoner nå enn før i tida, da vi stort sett hadde tilgang til menneskene som var fysiske nære. I dag kan vi ha sosiale nettverk med hundrevis av mennesker, men da sier det seg selv at vi ikke kan ha like dype relasjoner med alle. Vi kan si at vi har flere, men grunnere relasjoner.

Fyller menneskelige behov

Tillit og samarbeid er helt grunnleggende i menneskelige relasjoner. Vi skaper tillit ved selvutlevering (Aalen, 2022) og ved å gi og få respons på det vi deler om oss selv. Digital teknologi har gitt oss nye muligheter til å dele og gi respons.

Sosiale medier som Facebook og Instagram er designet for å appellere til det menneskelige behovet for tilknytning. De gir oss mange verktøy for selvrepresentasjon og deling og muligheten til å gi og motta respons i form av likes og kommentarer, noe som påvirker belønningssenteret i hjernen vår. Dette har ført til at mange bruker svært mye tid på sosiale medier, mens de gir mindre oppmerksomhet til menneskene som er fysisk til stede.

Begrepet technoference, eller teknoferens på norsk, beskriver alle avbrytelsene i interaksjon og samhandling som vi opplever på grunn av digital og bærbar kommunikasjonsteknologi. Ordet er satt sammen av det engelske ordet for teknologi og interference, som betyr avbrytelser eller forstyrrelser. Dette handler altså om at teknologien avbryter samhandlingen vi har med andre.

Stadige avbrytelser fra kommunikasjonsteknologi kan påvirke relasjoner på mange måter. Forskere har for eksempel observert at barn blir mer utagerende når foreldrene stadig må sjekke meldinger på ulike dingser. Samtidig så de også at foreldre med mer utagerende barn, brukte mer tid på å sjekke mobilen, for å avreagere og slippe litt unna foreldrepliktene (McDaniel & Radesky, 2018). Voksne som stadig vekk trekkes til kommunikasjonsteknologi, får med seg mindre av barnas mentale tilstand, og de vet derfor mindre om hvordan de skal gi støtte når barna trenger det.

Når skjermtid erstatter fysisk samhandling, er generelt en konsekvens at man ikke leser ikke-verbale tegn i sosial samhandling. I eksperimenter har man sett at med skjermfrie perioder har denne evnen tatt seg raskt opp igjen hos forsøkspersoner.

En annen side ved kommunikasjonsteknologien er at den kan skape mistillit mellom mennesker. Kameraer og delingsmuligheter gjør at vi kan føle oss overvåket av hverandre. Vi blir kanskje ekstra selvkritiske til hva vi sier og gjør på nett, fordi vi er redde for at noen skal dømme oss. Mange unge rapporterer at de ikke vil dusje etter kroppsøvingstimene, fordi de er redde for at noen skal filme dem og legge ut bildene.

Når du kommuniserer via teknologiske plattformer, kan du ikke alltid vite om responsen du får, er ærlig i like stor grad som når du kommuniserer ansikt til ansikt. Vi kan ubevisst skille mellom ekte og falske smil på grunnlag av hvilke ansiktsmuskler som er i bruk, men når du gir respons ved hjelp av hjerter eller andre emojis, er det umulig å vite om de er ekte eller falske.

En annen kilde til mistillit er at vi kan oppfatte hverandre som lite autentiske når vi kommuniserer digitalt. Når vi har fysiske møter, kan vi ikke alltid kontrollere inntrykkene andre får av oss. De står fritt til å observere oss og får øye på detaljer som slitte sko, svettelukt, valker og uren hud. På sosiale medier har vi derimot full kontroll over hvordan vi vil framstå for hverandre. Vi velger vinkling og hvilke deler av oss selv vi vil vise fram. I tillegg har vi tilgang til redigeringsverktøy som fjerner uønskede inntrykk.