Buddhisme – estetiske uttrykk
Buddhismens eldste materielle eller estetiske uttrykk er stupaene, store gravhauger fra rundt 200 f.Kr. Slike finnes i dag over hele den buddhistiske verden, men med ulikt særpreg i forskjellige kulturområder. Øst- og nordover i Asia kalles de pagoder.
De indiske stupaene ble etter hvert dekorert med relieffer som viser scener fra Buddhas liv. Buddha er riktignok ikke avbildet, men han er representert ved for eksempel fotavtrykket sitt, treet han satt under da han oppnådde nirvana, eller Lærens hjul (dharmachakra) som han satte i bevegelse. Mange relieffer viser også buddha i et av sine mange tidligere liv (jfr. jataka-litteraturen).
De første århundrene e.Kr. ble de første buddha-statuene skapt, noen av dem med bart, i det som nå er det nordlige Pakistan. Ikke så lenge etterpå ble det produsert buddhaer med et mer indisk utseende, og innen 400-tallet e. Kr. hadde man i landene langs kysten mellom India og Vietnam utviklet ulike særpreg i buddhafremstillingene. Dette ble kjerneområdet for theravada, som er den eneste gjenværende av de eldste retningene i buddhismen.
Fra Nord-India spredte buddhismen seg i sin mahayana-form til Kina, og kinesisk buddhisme ble utgangspunkt for den videre utviklingen i Øst-Asia. Tibetansk buddhisme regnes noen ganger som en gren innenfor mahayana, men har et såpass særegent estetisk uttrykk at det gir mening å definere den som en egen hovedretning, vajrayana.
En av de mange retningene som er samlet under mahayana-paraplyen, er Det rene lands buddhisme. Her er himmelbuddhaen Amitabha sentral i kult og kunst, men for utenforstående er det vanskelig å se forskjell på himmelbuddhaer, medisinbuddhaen og Shakyamuni, som den historiske buddha gjerne kalles i mahayana-sammenheng. De er alle kledd som munker og har samme frisyre.
To- og tredimensjonale buddhaer røper likevel noen ganger hvem de er ved hjelp av ulike tegn og gester (mudraer) eller i lys av hvordan de er plassert i forhold til hverandre i tempelet. Både Amitabha og Shakyamuni er sentralt plassert i sine respektiv templer, men bare Amitabha har en fyrstelig kledd figur på hver side. Dem er det også umulig å se forskjell på, men de er bodhisattvaer som endrer form oftere enn buddhaene.
Mens buddhaene «blir borte» når de har oppnådd nirvana, velger bodhisattvaene å utsette nirvana for sin egen del, og i stedet å leve videre som vesener (sattvaer). Det gjør de utelukkende av medlidenhet med alle dem som lider i samsara.
En av bodhisattvaene som avbildes med Amitabha er som regel Avalokiteshvara (sanskrit), den viktigste av alle bodhisattvaene og et dominerende motiv i mahayana-kunsten. Han er kjent under navn som Kuanyin (kinesisk), Kannon (japansk og koreansk), Qan Am (vietnamesisk) og Chenrezig (tibetansk). Han kalles Palmepadi («med lotus i hånden»), og har en lotus som attributt. Han kan fremstå som en fyrste, men kan også minne om den hinduiske guden Shiva når han sitter i dyp meditasjon på et tigerskinn ute i villmarka. Han (eller hun) er også mor, eventuelt med barn, og kan opptre som kriger eller monster som beskytter dharma (Buddhas lære).
Avalokiteshvara har også en form med 1000 armer og et øye i hver håndflate, slik at han kan se og hjelpe alle som trenger hans hjelp samtidig. Et av tilnavnene hans er «Den som ser ned i nåde».
Innenfor theravada er betegnelsen bodhisattva brukt på en litt annen måte enn i mahayana. En bodhisattva er her «en kommende buddha», og betegnelsen brukes primært om to personer. Den ene er Siddharta Gotama, som i denne betydningen av ordet var en bodhisattva som gjennomlevde mange liv før han til sist oppholdt seg i en egen himmel der han ventet på sin aller siste fødsel.
Den andre er Maitreya, som nå sitter i den samme himmelen og venter på sin siste fødsel. Den vil finne sted når Buddhas lære (dharma) er glemt, og en ny buddha skal sette «Lærens hjul» i bevegelse igjen. Han er i likhet med Avalokiteshvara kjent under mange navn og i mange former. Et kjennetegn er stupaen han kan ha i håret på toppen av hodet. Han er dessuten den eneste buddhaen som kan avbildes sittende på en stol, ofte med høyre fot på venstre kne mens han støtter haken i høyre hånd.
En årsak til å trekke fram Maitreya her, er at han ifølge legenden gjorde så sterkt inntrykk i et av sine tidligere liv at han siden 1000-tallet har vært et hovedmotiv i buddhistisk kunst – som den tykke, eksentriske og lattermilde Budai (eller Hotei).
Viktige begreper
stupa
pagode
lærens hjul (dharmachakra)
buddha-statuer
mudra
bodhisattva
Avalokiteshvara
Maitreya
Related content
Hva tror du finnes i et buddhisttempel? Utforsk en interaktiv 360-modell av Karma Tashi Ling buddhisttempel på Bjørndal utenfor Oslo.
Let rundt i det virtuelle buddhisttempelet og finn gjenstander og symboler som kan knyttes til konkrete temaer.