Hinduismen – estetiske uttrykk

Det er mye som tyder på at hinduismen som tempelreligion ble til under inspirasjon fra buddhismen og ikke omvendt. I begge religionene begynte man å bygge templer eller hogge dem ut i fjellhuler rundt 500 e.Kr. Omvandrende håndverkere fikk arbeid hos fyrster i økonomisk og militær medvind, og rike fyrstedømmer synliggjorde seg selv ved å bygge store tempelanlegg. En nordlig byggestil (nagara) vokste fram til forskjell fra en sørlig (dravida), men forskjellene ble mye større fra 1000-tallet av, da nordlige deler av India kom under islamsk overherredømme.

En nyvinning i nord, som kom sammen med islam, var illuminasjonskunsten. Den medførte en helt ny bildekultur, som lever videre i dag, om enn på litt andre vilkår. Samtidig begynte man i Sør-India å produsere små metallfigurer som forestilte de mest kjente gudene. Denne utviklingen kan forstås i lys av bhakti-fromheten, hengivelsens vei, som ble toneangivende på denne tiden.

I templene er gudene til stede i form av murtier, det vil si bilder eller statuer som ser rett på den som tilber. De er representasjoner av Gud, samtidig som de er guder eller aspekter av Gud. Darshan betyr «å se og bli sett» av gudene. Det er et ritual som hører med under tempelbesøk, men som like gjerne kan gjøres hjemme foran et alter med bilder eller figurer.

Et særtrekk ved bhakti-fromheten er at tilbederen kan gå inn i en rolle som innebærer et svært personlig og nært forhold til en gud. Eksempler er hvordan en i rollen som Ramas hjelper (Hanuman), bror (Lakshmana) eller hustru (Sita) kan oppleve en større nærhet til Gud (Rama). Et annet eksempel er rollen som Radha, Krishnas kjæreste. Nærheten til Gud styrkes gjennom nærheten til hans menneskelige form.

Ifølge sentrale hinduiske tekster om kunst skal en murti være vakker. Den skal gi både sanselig og åndelig nytelse. Siden den kan være lagd av stein, metall, tekstil eller papir, hører den hjemme i det materielle. Fordi den samtidig representerer Guds nærvær på jorda, fungerer den som en kanal mellom to verdener. Begrepet symbol kommer fra det greske verbet symballein, som betyr å føre eller føye sammen noe. En murti er i så måte et symbol som føyer sammen himmel og jord.

I en upanishade som handler om design heter det blant annet: «Den som kjenner sirkelen og linjen, er en skulptør.» Dette utsagnet tolkes gjerne som et uttrykk for at geometri ligger til grunn for figurasjon – eller sagt på en annen måte: Den som skal lage et bilde eller en figur til religiøst bruk, må først lage det geometriske mønsteret som bildet skal bygge på. Et bilde kan for eksempel deles i et visst antall flater, som så reserveres for himmelske og jordiske vesener. Midt i bildet, og gjerne i større målestokk enn de andre figurene, plasseres den sentrale guddommen.

Et sitat fra samme tekst er: «Fra kosmisk bevissthet kommer symbolet. Fra symbolets form kommer bildet.» Sammenholder vi begge disse utsagnene med det som står om symbol ovenfor, får vi følgende skjema der murtiene blir en bro mellom den åndelige og den materielle verden. Som murtier gjør gudene seg tilgjengelige for menneskene. Det gjør de også som geometriske mønstre (yantra) eller lyd (mantra).

Andre tekster om kunst inneholder for eksempel oversikter over hvilke farger som passer sammen med ulike rasaer. En rasa er en form for energi eller kvalitet som gjør seg gjeldende innenfor alle kunstarter, også musikk, dans med mer. Den kan korrespondere med en viss tid på døgnet, en årstid, en livsfase, en toneart eller en mudra (gest eller håndstilling). Det er vanlig å regne med ti rasaer: kjærlighet, glede, sorg, vrede, begeistring, frykt, avsky, forundring, fred og ømhet.

Disse føringene gjelder også hvordan hele bilder skal komponeres. Naturen som omgir en person, skal for eksempel reflektere hans eller hennes sinnsstemning og personlighet. Personene skal også plasseres i forhold til hverandre etter visse regler.

De gamle tekstene gir også regler for hvordan ansikter, øyenbryn, lepper, osv., skal formes når guddommelige personer fremstilles figurativt. Forbildene er hentet fra naturen: Ansiktets ovale form tilsvarer eggets, skulderen henter sin form fra elefanten, og så videre. Ansiktets størrelse er for øvrig en grunnleggende måleenhet for kroppens øvrige proporsjoner. Denne måleenheten kalles tala, og en legg tilsvarer for eksempel to talaer.

I moderne plakatkunst følges ikke slike regler nødvendigvis så nøye. Men fordi motivene stort sett er de samme som for 1500 år siden, bærer dagens bilder med seg en gjenklang fra de gamle teoriene.