Kjønn i hinduismen

I indisk klassisk litteratur er det hovedsakelig mannlige stemmer og perspektiver som kommer til syne, og det mannlige kjønn forstås som normativt. Det er få bidrag fra kvinner og lavere kaster i disse tekstene, som ofte er forfattet av og for menn fra presteklassen. Et eksempel er teksten Manus lover, ei lovbok som inneholder regler og plikter knyttet til menn fra de fire samfunnsklassene. Manus lover beskriver kvinner ut fra sitt forhold til menn, og kvinner har ifølge Manu tre roller i livet: datter, kone og enke, under beskyttelse av henholdsvis faren, ektemannen og sønnene.

Hinduismens mange historier om guder og gudinner har også formet hinduers forståelse av kjønn. Slik som menneskene har gudene også familieforhold. De kan være gift og ha barn eller være alene. Egenskaper som lydighet og anstendighet settes tradisjonelt høyt hos hindukvinner, et ideal som også går igjen i hinduismens fortellingsunivers. Sita fra eposet Ramayana er et kjent eksempel på en hustru som trofast følger ektemannen sin Rama i eksil. Hun ses på som personifiseringen av den perfekte kone, og Rama ses både på som den gode ektemann og den ideelle sønn som ofrer alt for farens ære. Men innenfor ekteskapet betraktes også kvinnen som en gudinne, som innehar gudinnen Lakshmi sine egenskaper: fruktbarhet og lykke.

I filosofiske tekster fra den innflytelsesrike Samkhya-tradisjonen finner vi idéer om en dualistisk (todelt) kjønnstanke som har hatt stor påvirkning på en rekke hinduistiske tradisjoner. Brahman, det guddommelige verdens-altet, har to poler: en passiv mannlig pol som identifiseres med bevissthet og en kvinnelig, aktiv og skapende pol som identifiseres med materien eller skaperverket. Et ordtak sier at uten den kvinnelige motparten sin Shakti (gudinnen), er Shiva et lik og viser til at gudenes energi og skaperkraft (shakti) regnes som kvinnelig.

Dette synet finner vi også i Tantra og tantrisk litteratur, som regner det kvinnelige som guddommelig.

Ettersom det stort sett er mannlige perspektiver som beskrives i tekstene, vet vi lite om faktiske historiske forhold når det gjelder kvinner. Dette må rekonstrueres fra kilder som både er få og ofte stereotypiske.

I Upanishadene (fra ca. 700 fvt.) fortelles det om kvinner som ønsket å oppnå frelse og leve som skogsboere. Dette viser at kvinner i tidlige tider sannsynligvis kunne ha status som asket og guru (lærer) og oppnå frelse. Slike kvinnelige asketer med stor innflytelse finnes også i dag, selv om overvekten er menn. Men disse kvinnene har måtte kjempe eller gjøre seg fortjent til en slik posisjon.

På tiden da Manus lover ble forfattet (200 fvt.–200 evt.), var situasjonen forverret, og kvinner nevnes i samme kategori som kasteløse i flere tekster. Verken kvinner eller menn fra lave kaster kunne ifølge Manu lære om eller initieres i Veda, hinduismens åpenbarte tekster. Dette er i forandring i dag, og i enkelte byer er det opprettet skoler som utdanner kvinnelige prester som skoleres i Veda.

Overgangsritualer markerer de store hendelsene i livet og er i hinduismen knyttet til læren om livsstadier. Ifølge tekstene er disse ritualene forbeholdt menn fra de tre øverste klassene. De viktigste av dem er i dag upanayana, den hellige tråd-seremonien som initierer gutter i studiet av Veda, ekteskapet, som innleder familiestadiet og kremeringsritualet når man er død. Ekteskapet har tradisjonelt blitt forstått som det viktigste livsstadiet for en kvinne og tilsvarer ifølge Manus lover guttens upanayana-ritual. En gift kvinne deler dharma (plikter) med ektemannen sin. Noen grupper har egne overgangsritualer for kvinner, for eksempel ved første menstruasjon. Rollen som kone og mor er en dominerende sosial identitet for hinduistiske kvinner også i dag.

En kvinne flytter gjerne til mannen sin familie ved ekteskap. Sønner blir hjemme og tar vare på mødrene når de blir eldre. Dette, og at en sønn er forventet å utføre dødsritualer på vegne av faren, spiller inn på ønsket om å foretrekke guttebarn. Båndet mellom mor og sønn er spesielt sterkt i hinduistiske samfunn.

Enker har tradisjonelt hatt lav status, og det har ikke vært tillatt med gjengifte. Dette har store konsekvenser når en mann dør ung. Sati, enkebrenning, har aldri vært en vanlig praksis, men er et ekstremt ideal som forteller noe om synet på enker.

Det er samtidig viktig å huske på at kjønn er kun ett av flere hierarkier i hinduismen. En kvinne fra en høy kaste har slik høyere status enn mange menn fra lavere kaster.

De fleste former for religiøst liv og rituell praksis er i hinduismen åpne både for kvinner og menn, men tradisjonelt har som sagt vediske ritualer, slik som ild-offeret (homa eller havan), vært forbeholdt menn og er det i stor grad fremdeles. En rekke religiøse praksiser som har med familie, hjem og fruktbarhet å gjøre, domineres imidlertid av kvinner, blant annet tilbedelsesritualer (puja) og ritualer som uføres i forbindelse med festivaler, helligdager og overgangsritualer.

Vrata (løfte) er en rituell praksis som utføres av begge kjønn, men som gjerne forbindes med kvinner. Vrata utføres innen et spesifikt tidsrom og inneholder asketiske elementer som å faste. Dette gjennomføres for å øke spirituell kraft og for familiens velvære.

Dominerende motiver i hinduistiske feministiske diskurser inkluderer vold mot lavkastekvinner, drap på bakgrunn av medgift og abort på jentefostre. Kriger-gudinnen Durga ses gjerne på som modell for kvinner i kamp mot urettferdighet.

India var det første landet i verden som i 2014 formelt anerkjente en tredje kjønnskategori. Hijraer, som ofte oversettes med transpersoner, selv om de selv foretrekker betegnelsen "tredje kjønn", kler seg tradisjonelt feminint og spiller en rituell rolle i å velsigne hinduistiske ritualer.

• Jacobsen, K. A. (2003) Hinduismen. Pax Forlag.

• Rhude, C. (2018) The Third Gender And Hijras. Hentet 4.5.2022. https://rpl.hds.harvard.edu/religion-context/case-studies/gender/third-gender-and-hijras

• Rodrigues, H. P. (2016) Introducing Hinduism. Routledge.