Innføringen av parlamentarismen

Fram mot 1884 er kongen og Stortinget på kollisjonskurs. 9. juni-vedtaket fra 1880 om at statsrådene hadde møteplikt i Stortinget, skapte begeistring hos opposisjonen og provoserte motstanderne. Dette ble fulgt opp gjennom politisk agitasjon i den framvoksende pressen som støttet hver sine leire. Statsminister Fredrik Stang søkte avskjed og ble erstattet av Christian August Selmer som fortsatte sin lojalitet til kongen. Likevel hadde Selmer ikke slik autoritet som sin forgjenger, verken blant motstanderne eller blant sine støttespillere.

Dette var en krise som måtte få en politisk løsning, Sverdrup og hans tilhengere planla å stille regjeringen for Riksretten, fordi den ikke tok hensyn til stortingsflertallet. Kongen og embetsmennene oppfattet dette som svært provoserende og skjerpet frontene ytterligere. Riksretten bestod av Høyesterett og lagtingsmedlemmene (i dag valgt av Stortinget) som er i flertall, og var en spesiell domstol for å dømme statsråder. Odelstinget (i dag Stortinget i plenum) reiste tiltale i riksretten.

Valget i 1882 ble det første partivalget i norsk historie. Rundt omkring i hele landet ble det holdt heftige politiske debatter og møter i forkant av valget. Hovedtemaet var tillitt eller mistillit til regjeringen Selmer. Det foregikk en stor politisk velgermobilisering ved dette valget, som til slutt førte til at Sverdrup og hans venstreopposisjon vant en knusende politisk seier ved stortingsvalget. Det som skulle bli partiet Venstre, besatte alle plassene i Lagtinget, og fikk flertall i Odelstinget. Dermed kunne de stevne regjeringen Selmer for riksrett.

Riksretten kom sammen i 1883. Fra begge politiske leire hersket det usikkerhet om hva høyre- og venstresiden skulle foreta seg. Enkelte på høyresiden oppfordret kongen indirekte om å ta makten gjennom å oppløse Stortinget, og i hemmelighet ble slike planer lagt. Kongen og forsvarsledelsen tvilte imidlertid på soldatenes lojalitet. Venstresiden var også villig til å sette makt bak kravene, og hadde støtte i de landsomfattende frivillige skytterlagene.

Dom i riksrettssaken falt våren 1884. Lagtingsrepresentantene i riksretten fikk gjennomslag for sitt syn i dommen. Statsminister Selmer og flere regjeringsmedlemmer ble fradømt sine embeter, andre fikk bøter. Høyesterettsdommerne stemte for frifinnelse. Røster fra høyresiden mente riksrettsdommen var en politisk rettsak, der et «politisk tribunal» dømte sine politiske motstandere. Johan Sverdrup forsvarte riksrettsdommen med at siden normal politisk saksgang ikke ble respektert, så fantes det ingen annen vei enn gjennom riksretten for at myndighetene skulle respektere folkeviljen. Det viktigste var likevel at riksrettsdommen ble akseptert av Høyesterett, selv om kongen i første omgang utnevnte en ny regjering uten støtte i Stortinget.

Sommeren 1884 måtte kongen gi etter for stortingsflertallet og riksrettsdommen. Han henvendte seg for første gang i historien til stortingsflertallets leder, Johan Sverdrup. Dannelsen av regjeringen Sverdrup regnes dermed som parlamentarismens gjennombrudd i Norge.