Russland og første verdenskrig

Russland hadde ved inngangen til første verdenskrig et autoritært styresett. Makten lå hos tsar Nicolai 2 av Romanov-slekten, godt understøttet av den russisk-ortodokse kirken og adelige godseiere med egne privilegier. Fra 1890-årene ble den russiske nasjonalismen mer framtredende i regimets offisielle politikk. Denne russifiseringen favoriserte alt russisk, og det førte til en sterkere radikalisering blant russiske minoriteter.

Regimet motsatte seg folkets ønsker om demokratisering i Russland og brukte makten sin til forfølgelse av politisk opposisjon, sensur og hemmelig politi. Dette skapte mer motstand mot tsar-regimet.

1905-revolusjonen var en betydelig konflikt mellom tsar-regimet og grupper som ønsket reformer i Russland. Tapet i den russisk-japanske krig samme år ble oppfattet som en nasjonal ydmykelse og forsterket motsetningene som fantes i det russiske samfunnet. Det som senere har blitt kjent som "den blodige søndagen" i januar 1905, startet som en fredelig folkelig demonstrasjon med krav om enkle reformer. Da demonstrantene nådde Vinterpalasset i St. Petersburg, åpnet tsarens soldater ild mot dem og drepte 130 personer. Denne massakren av den fredelige og ubevæpnede folkemassen vakte voldsom harme og styrket samarbeidet blant motstanderne av tsar-regimet.

I løpet av 1905 spredte folkeopprøret seg i Russland. Landet var preget av streiker, bondeopprør og uro blant minoritetene. Tsaren måtte derfor gjøre innrømmelser for å roe befolkningen. Liberale politikere fikk ønsket sitt innfridd da en rådgivende folkeforsamling – Dumaen – ble etablert. I tillegg lovet myndighetene at arbeidsforholdene i industrien skulle bedres.

Blant de sosialistiske partiene oppsto det ulike arbeiderråd (sovjeter) som følge av streikene knyttet til 1905-revolusjonen. Organiseringen styrket den revolusjonære opposisjonen og bidro til at arbeiderrådene ble en alternativ maktbase i kampen mot tsar-regimet.

1905-revolusjonen i Russland rystet tsar-regimet, men skapte også motsetninger blant de opposisjonelle partiene. I tida fram til første verdenskrig gjorde tsaren og hans støttespillere sitt ytterste for å begrense Dumaens makt. Mange av de russiske liberale politikerne mistet troen på et konstitusjonelt monarki og ble ytterligere radikalisert. Også blant revolusjonære partier var det sprikende oppfatninger av hva det nye Russland skulle bestå i.

Russland inngikk i trippelententen med Frankrike og Storbritannia. Ved krigsutbruddet ble den russiske arméen mobilisert og satt inn på østfronten i kamp mot tyske og østerrikske styrker. Til tross for indre sosial uro blomstret den russiske patriotismen i krigens første fase. Dette skulle vise seg å være kortvarig, og i takt med krigsnederlagene ble kritikken rettet mot tsar-regimets manglende evne til å styre landet i krig. Den politiske ledelsen ble oppfattet som udugelig, og tsaren unnlot å bruke de liberale politikerne i Dumaen for å skaffe seg støtte i befolkningen. Krigsnederlagene på østfronten endte med at tsar Nicolaj 2 i mars 1917 valgte å abdisere fra tronen. I det politiske vakuumet som oppsto utover sommeren, tok bolsjevikene makten i oktober 1917.

Etter at bolsjevikene kom til makten, undertegnet Russland i mars 1918 en fredsavtale med Tyskland i Brest-Litovsk. Det nye styret hadde lite forhandlingsrom og måtte godta at store russiske landområder i vest ble selvstendige eller annektert av Tyskland. Lenin trodde at første verdenskrig skulle ende i en verdensomspennende revolusjon, og så på denne fredsavtalen som et midlertidig tilbakeslag. Til tross for fred på østfronten brøt det ut en borgerkrig i Russland sommeren 1918 mellom bolsjevikene og motstanderne av det nye regimet.

Egge, Å. (1993). Fra Aleksander II til Boris Jeltsin. Russlands og Sovjetunionens moderne historie. Universitetsforlaget.