Opplysningstid: revolusjonene

Opplysningsfilosofene utviklet nye teorier om samfunnet. Mot slutten av perioden ble teoriene prøvd ut med mer eller mindre hell. Allikevel ender perioden med et tilbakeslag for disse nye tankene etter Napoleonskrigene. Det eneste unntaket er Norge som fikk grunnlov og selvstyre i 1814.

Et sentralt tema i opplysningstiden var: "Hvordan skape det perfekte samfunnet?" Den vanligste styreformen i Europa på denne tiden var eneveldet, der kongen hadde all makt. Flere tok til orde for et "opplyst" enevelde, der kongen skulle styre etter opplysningstidens nye idéer om individ og samfunn. I de fleste europeiske landene på 1700-tallet dominerte middelalderens standssamfunn. Der hadde spesielt adelen mye makt og ville beskytte sine egne interesser og privilegier.

For opplysningsfilosofer som John Locke, Charles Montesquieu og Jean-Jacques Rousseau var ikke dette nok. De ønsket seg en stat utgått fra folket. Derfor ble folkesuverenitet, maktfordeling, grunnlov, likhet for loven og ytringsfrihet sentrale kampsaker for opplysningstidens tenkere. Dette skulle bli fundamentet for revolusjoner og folkelige opprør gjennom århundret som fulgte.

Europeerne begynte å etablere kolonier i Nord-Amerika på 1600-tallet. Kolonister fra flere europeiske land startet med plantasjer, jordbruk og handel. Urbefolkningen ble gradvis fortrengt og drevet vestover. På 1700-tallet økte befolkningen betydelig, og gradvis ble det etablert en egen amerikansk identitet.

Konfliktene mellom urbefolkningen, franskmenn, amerikanske kolonister og briter endte i Storbritannias favør i 1763. Konsekvensene av krigen skjerpet allikevel motsetningene mellom kolonistene og kongeriket Storbritannia. "The Boston Tea Party" i 1773 markerte starten på uavhengighetskrigen.

Uavhengighetskrigen mot Storbritannia endte med grunnleggelsen av et selvstendig USA og en grunnlov etter opplysningstidens idéer og prinsipper i 1787.

I store deler av 1700-tallet levde det franske eneveldets styrende eliter i en virkelighetsfjern verden, langt fra vanlige folk. Før revolusjonen i 1789 bestod det franske eneveldet av ulike stender med ulike rettigheter og plikter. Både opplysningstidens idéer om nye statsformer, med en samfunnskontrakt forankret i folket, og forholdene i det gamle standssamfunnet kan sees som bakenforliggende årsaker til den franske revolusjonen. Av mer utløsende årsaker er de økonomiske problemene og hendelsene under stenderforsamlingen i 1789.

Gjennom den franske revolusjonen i 1789 endret maktforholdene seg dramatisk. Med stor oppslutning blant borgerskap og bønder ble grunnloven og det konstitusjonelle monarkiet innført i 1791. Nå gjaldt slagordet "Frihet, likhet og brorskap".

Ulike revolusjonære grupper ville likevel drive den franske revolusjonen videre. Med henrettelsen av kongen ble republikken innført i 1793. De første årene ble preget av et skrekkvelde der ulike revolusjonære fraksjoner kjempet mot hverandre.

Da Napoleon og hans støttespillere i hæren gjorde statskupp i 1799, etter et tiår med revolusjon og krigstilstand, var stabilitet det viktigste for franskmennene. Napoleons moderne reformprogram sikret støtte i den franske befolkningen.

Etter Napoleonskrigene (1803–1815) forsøkte seierherrene, først og fremst Russland, Storbritannia, Østerrike og Preussen å tilbakestille opplysningstidens liberale grunnlover og tegnet et nytt Europakart etter dynastiske prinsipper.

Til tross for stormaktenes seier og konservative programmer for Europa skapte dette forutsetninger for nye folkelige opprør. Idéen om at en nasjon og et folk skulle styre seg selv, ble framtredende utover 1800-tallet.