Betegnelsen art deco fikk stilretningen fra verdensutstillingen i Paris 1925, som het ”Exposition des Arts Decoratifs et Industriels Modernes”. Stilretningen hentet inspirasjon fra kubismen, de strenge formene til Bauhaus-skolen og strømlinjete former i moderne teknologi.

Samtidig finner vi ikoner fra det fjerne Østen, fra antikkens Hellas og Roma, fra Afrika, India, maya- og aztekerkulturen. Men kanskje var det fantastiske funnet av kong Tut-Ankh-Amons grav i Egypt en helt avgjørende inspirasjonskilde.

Stilretningen utviklet seg videre fra art noveau. Mens art nouveau er kjent for myke sinuskurver og bølgende bevegelser, kunne art deco ha mer aggressive sikksakk-mønstre. Noen tenker på art noveau som en mer feminint preget stil. Art deco, med sin dyrking av maskiner og teknologi, kan framstå som mer maskulin. Stilen eksperimenterte friskt med materialer som metall, plastikk og glass, i tillegg til kostbare materialer som bronse, elfenben og ibenholt.

"Luksus og dekadanse"

Art deco blir ofte forbundet med luksus og dekadanse, de gylne 20-åra da champagnen boblet der aksjespekulantene møttes. Stilen ble knyttet til verdifulle møbler, klær og smykker. Typisk er det at de store luksusbåtene ”Ile de France” og ”Normandie” ble designet i art deco.

Vi finner art deco i mange T-banestasjoner som ble bygget i forstedene til London på denne tida. Empire State- og Chrysler-bygningene i New York er to av flere skyskrapere som er inspirert av art deco. For ikke å snakke om hovedkvarteret til den britiske etterretningsorganisasjonen M16 i London, bygget så sent som 1988-93.

Etter at byen Napier i New Zealand i 1931 ble totalødelagt av et jordskjelv, ble den bygget opp igjen i gjennomført art deco-arkitektur.

Sporene i norsk arkitektur etter art deco er mindre dominerende, men Studentersamfundet i Trondheim og Forum kino i Bergen er to eksempler.

Møbelproduksjon

Møblene i art deco-stilen er inspirert både av louis-seize-stilen og empire. Det ble lagt vekt på en funksjonell stil preget av renhet, abstraksjon og stilisering. Likevel må en kunne påstå at art deco er en overdådig stil, særlig i materialvalget. Treverk som macassar ebony, amboyna og rosewood var mye brukt. Eksotiske materialer som perlemor, haiskinn, slangeskinn, elfenben, knust og lakkert eggeskall samt bladgull og bladsølv ble brukt til å dekorere møblene.

Noen av de fremste møbeldesignerne fra perioden var franskmannen Maurice Dufrene og irske Eileen Gray. I Norge presenterte Harald Munthe-Kaas på Brukskunst Form og Farge-utstillingen i 1924 art deco-pregete lenestoler og ørelappstoler utformet med geometriske former og rette linjer.

Interessen for nye materialer i kunsthåndverket var stor på 1930-tallet. Belgieren Leo Baekeland fant opp plastmaterialet bakelitt, som hadde unike formbare egenskaper. Den finske arkitekten og møbeldesigneren Alvar Aalto eksperimenterte med nye former for maskinbehandlet tre.

Grafisk formgiving

Også innen plakatdesign var stikkordene forenkling og abstraksjon viktige. Art deco-plakatene var veldig fargerike, energiske, frodige og dramatiske. Plakatene skulle uttrykke fart og kraft, og moderne teknologi var et populært motiv, som raske biler, tog i stor fart og elegante passasjerbåter.

Den fremste plakatkunstneren i art deco er franskmannen Paul Colin. Det ble en fornyet interesse for art deco innen grafisk formgiving i 1980-åra, preget av assosiasjoner til film noir og det glade liv i mellomkrigstida.

Alle Poirot-filmene, etter Agatha Christies bøker om den belgiske detektiven, er blitt spilt inn i art deco-stil. Den filmen som likevel står fram som den klassiske art deco-filmen, er Fritz Langs Metropolis fra 1927.

Kles- og hårmote

Klesmoten i art deco dreide seg først og fremst om hvordan kvinnene skulle kle seg. Klærne skulle ha en lang og flat form, med korte skjørt. Kvinnene skulle ha praktiske klær som det var lett å bevege seg i.

Klesdesigneren Paul Poiret frigjorde kvinnene fra det trange korsettet. Det ble i stedet vanlig å bruke en stram hofteholder og en separat brystholder. Designet på kjolene var geometrisk og kantete. Kvinnene skulle ha en gutteaktig figur, hvor hofter og rumpe ble skjult. Kvinnelige kurver var avskaffet. Rette linjer var det som preget klærne.

Et av de mer spesielle påfunnene av Paul Poiret var det såkalte hobble-skjørtet. ”Cloche”-hatten kom til under art deco-perioden, og kvinnene kunne også iføre seg eksotiske turbaner på hodet. Håret skulle være kort også for damene, og frisyren ble kalt ”bob”, det vil si ”gutteklipp”.

Smykkedesign

Smykkekunsten eksploderte under art deco. Smykkene ble vågale og lekne, ofte bygd opp av enkle geometriske former som kvadrater, sirkler, rektangler og trekanter. Materialene var gull, sølv, platinum og smaragder.

Basisformene i art deco-smykkene er utviklet fra modeller fra før første verdenskrig. Men de ermeløse kjolene oppfordret til bruk av armbånd, som gjerne var geometrisk leddelte.

Brosjene var som regel små, og ble båret på skulderen eller som en nål i beltet eller i hatten. Stilens mest karakteristiske brosjedesign bestod av en sentral ring i onyx eller krystall, dekorert med en diamantbesatt rombe (lozenge), eventuelt med en søyle på hver side. Andre former kunne være stiliserte dyr, trær eller blomster.

Jean Depres er en av periodens mest kjente smykkedesignere. Ellers hører Cartier-brødrene og huset Van Cleef & Appels til de legendariske navnene innen smykkekunst fra perioden.

Art deco i Norge

I Norge er art deco særlig representert gjennom flere serviser designet av Nora Gulbrandsen, som Porsgrunds Porselænsfabrik laget. Hun begynte å arbeide der i 1927, 33 år gammel, og ennå ikke ferdig med utdannelsen ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole. Året etter var hun kunstnerisk leder.

Ved landsutstillingen i Bergen i 1928 fikk hun stor oppmerksomhet for sin art deco-design med biler, fly og tennisspillere som motiv. I 1930 ble en ny stor kolleksjon vist fram i Trondheim. Dekorene var nå mer nonfigurative med breie bånd kombinert med linjer som skapte kontrast. Underglasuren var sprøytemalt svartgrå, tonet fra mørk til lys. Sammen med en eller to klare overglasurfarger og gull fikk hun fram en spenning mellom flate og dybde. Dette ga gjenstandene et energisk uttrykk.

Nora Gulbrandsen forlot Porsgrunds Porselænsfabrik i 1946 etter uoverensstemmelser med den nye ledelsen. Hun startet et keramisk verksted i Oslo, som hun drev fram til midten av 1960-årene.

The page has moved, but you can find it here: