Skip to content
Article

Adelsveldet og administrasjonen i Norge

Styreformen under adelsveldet var kjennetegnet av desentralisering, altså at makten var spredd til landsdeler og regioner. Når vi kjenner til hvordan dette ble administrert, får vi innsikt i hvordan folk opplevde staten, og også hvordan de hadde mulighet til å påvirke sin egen kontakt med staten.

Administrativ inndeling

Her skal vi se på hvordan Norge var administrert på 1500- tallet og første del av 1600-tallet.

Administrativt var Norge på 1500-tallet delt inn i fire hovedlen, eller slottslen. Lenene fikk navn etter slottene eller festningene som var midtpunktet i det geografiske området: Baahuslen (Båhuslen og ytre Oslofjord), Akershus len (Østlandet og en del av Agder), Bergenhus len (resten av Agder og Vestlandet) og Trondheim (Trøndelag, Jemtland og Herjedalen). Nord-Norge ble etter hvert regnet som en del av Bergenhus len, på grunn de tette økonomiske båndene mellom de to landsdelene. Hvert av slottslenene besto så av mindre enheter, som ble kalt «smålen» eller «godslen». Ved midten av 1600-tallet ble strukturen endret. Slottslen het nå hovedlen, og det var blitt ti av dem. Antallet smålen og godslen var gått ned fra 30 til ti.

Gjennom håndfestingen, altså avtalen som kongen og riksrådet forhandlet fram, hadde adelen sikret seg retten til å forvalte lenene. Slottslenene, eller hovedlenene, var i all hovedsak styrt av dansk adel, som var medlemmer av riksrådet. Den lavere adelen kunne få tildelt mindre gods- eller smålen. Den vanlige bonden forholdt seg til lenet han eller hun bodde i.

Lensherren

Lensherren skulle være kontakten mellom kongen og folket. Hans oppgave var å føre tilsyn med kirken og rettsvesenet. Han hadde også ansvaret for innkrevingen av skatter. Som mellommann bestemte lensherren hvilke saker som kom videre til kongen, og hvilke saker som ble behandlet lokalt. Lensherren var dermed en av de mektigste i statsadministrasjonen.

Fogden, byene og byfogden

Lensherren kunne selv bestemme hvordan han skulle administrere lenet sitt. I praksis ble lenet delt inn i mindre «fogderier». Lederen for et fogderi ble kalt «fogd». Fogden sto for forvaltningen av kronens eiendommer og innkrevingen av skatter og avgifter. Fogden hadde også oppgaver innenfor rettsvesenet. Han var påtalemakt og også den som gjennomførte straffen. Fogdene tilhørte administrasjonen på landet. For folk flest i Norge var det fogden de møtte, og han ble dermed for de fleste statens ansikt utad.

I byene var det borgerne som sto for styringen. Byene hadde siden middelalderen hatt et visst selvstyre. De ble styrt av et byråd, som besto av byens borgere. Byrådet ble ledet av en borgermester. En «byfogd» hadde mye av de samme oppgavene som fogden på landet.

Fogden

Fogden (eller futen) har i norsk folketradisjon et dårlig rykte. Det går mange historier om futer som var brutale skatteinnkrevere, og som håndhevet kongens lover strengt. Virkelighetens fogder var ikke alltid slik. Det finnes likevel nok av klagebrev fra folket til kongen over fogder og andre embetsmenn som misbrukte stillingene sine til egen vinning.

Endring av statsadministrasjonen over tid

Gjennom 1500- og 1600-tallet ble arbeidet med statsstyringen mer omfattende. Det gjaldt særlig innkrevingen av skatter og avgifter. Dels ble det innført flere nye ekstraskatter som måtte samles inn, og som det måtte holdes oversikt over. Samtidig ble det enda mer å gjøre, for etter reformasjonen måtte kongens folk også samle inn den årlige leien (landskylden) fra gods som tidligere hadde ligget under kirken, men som nå var overtatt av kongen.

Fra 1620- og 30-årene blandet kongen seg mer inn i driften av lenene. Blant tiltakene han gjennomførte, var å frata lensherrene muligheten til å oppnevne fogder. I stedet ble fogdene direkte utnevnt av kongen. Slik ble fogdene omgjort til kongens embetsmenn, med lojalitet direkte til ham og ikke til den lokale lensherren. Dette var viktig, for det var fogdene som sto for innkrevingen av skatter og landskyld, altså det som utgjorde kronens inntekter.

Rettsvesenet

De rettsinstansene vi har i dag, har dels rot i utviklingen på 1500- og særlig 1600-tallet. Den øverste instansen var «herredagene», som besto av utsendinger fra det danske riksrådet. Under herredagene var det to overlagting, et i Bergen, med ansvar for Vestlandet, Trøndelag og Nord-Norge, og et i Oslo, med ansvar for Østlandet. Agder var delt mellom de to. Til herredagene møtte lagmennene fra de respektive landsdelene.

Under herredagene igjen lå lagmannsretten, eller lagtingene, som det var 12 av, hvert ledet av en lagmann. De fleste lagtingene holdt til i byene. Folk kunne ta opp alle slags saker på lagtinget.

Bygdeting ble holdt rundt om i bygdene. De var ledet av folk som lagmennene hadde autorisert. På bygdetingene ble ofte saker knyttet til arverett og eiendomsoverdragelse tatt opp. Stillingen som sorenskriver ble opprettet for å hjelpe bygdetinget med å skrive dommer. Etter hvert ble sorenskriveren den egentlig dommeren. I tillegg til fogden ble dermed sorenskriveren etter hvert den andre av statens representanter på lokalt nivå.

Tidlig på 1500-tallet var det ingen appellordning mellom de ulike rettsinstansene. Men mellom 1550 og begynnelsen av 1600-tallet ble det derimot mer orden på rettssystemet. Bygdetinget og byrådet ble første rettsinstans. Man kunne appellere saker videre til lagmannen. I praksis førte det til at befolkningen fikk bedre rettssikkerhet.

Kirken

Reformasjonen ble innført i Danmark-Norge i 1536. Da ble kirken gjort til en del av staten. Kongen overtok alt av kirkens eiendommer, både jordeiendom, bygninger, løsøre og penger. Kirkene skulle likevel fremdeles drives, så dette innebar i praksis ikke så stor fortjeneste for kongen.

Kongen økte likevel inntektene sine fordi han også tok over innsamlingen av tienden, det vil si den tidelen av bøndenes avlinger som før hadde gått til kirken. Tienden ble nå delt likt mellom kongen, den lokale presten og den lokale kirkebygningen. I praksis ga dette kongen 3–4 prosent av all produksjon i landbruket, og i næringer som fiske og trelasthandel. Inntektene gikk til statskassen, som kongen disponerte. For folk flest innebar det i første omgang ingen store endringer.

Reformasjonen

Med reformasjonen gikk Danmark-Norge over fra katolisismen til protestantismen. I Norge skjedde overgangen gradvis. I første omgang var det bare kirkens øverste ledere som ble byttet ut. Nedover i systemet ble prestene jevnt over byttet ut ved naturlig avgang. Det vil si at når den gamle presten døde, ble det satt inn en ny, lutheransk prest.

Related content

Subject material
Adelsveldet i Europa

Adelsveldet var blitt dominerende som styreform i mange av de europeiske statene i løpet av middelalderen.