Industridesign

I dagliglivet bruker vi en enorm mengde fysiske produkter og løsninger, i alt fra biler til matemballasje, klær, møbler og verktøy. Stadig nye produkter blir tilgjengelige over hele verden. Gamle løsninger fornyes og oppdateres, eller blir erstattet med helt nye løsninger. Et eksempel er at den gamle fasttelefonen har blitt erstattet av den lille datamaskina nesten alle bærer på og som også kan brukes til å ringe med. Alle disse produktene er formgitte, eller designet av noen.

For noen produktområder finnes det spesialister innen design. Hus designes av arkitekter, emballasje ofte av grafiske designere og møbler av møbeldesignere. En samlebetegnelse på en designer som beveger seg på tvers av flere produktkategorier, er industridesigner.

Det som kjennetegner industridesigneren er dermed ikke en spesiell type produkt, men at produktet blir fremstilt i en industriell produksjonsprosess. Kjennetegnet er at produktet er designet med tanke på store volum, det vi kjenner som industriell produksjon, også kalt masseproduksjon. Industridesign er altså både en betegnelse på et yrke og en prosess.

Utvikling av en tannbørste

Et dagligdags produkt som en tannbørste er et eksempel på et produkt som er utviklet og formgitt av en industridesigner. Tannbørsten er et produkt som benyttes over nesten hele verden, den er i daglig bruk og byttes ut med jevne mellomrom.

Industridesignerne har måttet forholde seg til mange krav og ønsker når stadig nye generasjoner tannbørster har blitt utviklet. Kunnskap om god tannhygiene har endret hvordan hardheten på busten bør være, selve utformingen på børstehodet og selvfølgelig selve grepet.

Ny teknologi gjorde det mulig for industridesigneren å lage tannbørstene som en blanding av to plasttyper, en myk som gir et godt grep og en stivere plast som gir styrke og stivhet til børsten. Nye krav og trender må fanges opp og følges – skal børstene være fargerike eller ensfargete, og hvordan skal børstene være for barn?

I dag er det blitt et økende krav til bærekraft og miljøhensyn. Da er det naturlig å vurdere bruken av ulike plastmaterialer og kanskje bruke så lite materiale som mulig. På bildene ser du hvordan tannbørsten har endret seg over tid, samtlige er tegnet av norske industridesignere. Det nederste viser hvordan skaftet på børsten har en slankere form for å redusere materialbruken, og emballasjen er ikke laget av plast, men av papp.

Estetikk, teknologi, ergonomi og visuell kommunikasjon er områder industridesigneren må ha god kunnskap om. Samtidig må designeren ha en respekt og forståelse for brukerne og samfunnet vi lever i. En av de viktigste egenskapene til industridesigneren er å kunne forholde seg til brukeren. Her er det ikke bare sluttbrukeren, den som benytter og antagelig kjøper produktet, det dreier seg om. Det er flere brukere involvert. De som produserer og selger produktet, bør også sees på som brukere. Kan produksjonen foregå lokalt? Kan produktet tilføre verdi til en butikk som ønsker å profilere seg som bærekraftig, nyskapende eller spesielt opptatt av kjerneverdier som dyrevelferd eller barns oppvekst? Brukes det materialer som er farlige for dem som jobber i produksjonen? Samtidig skal produktet kjøpes av noen. Det må finnes kjøpere og brukere av produktet som gjør at det lønner seg å starte produksjonen av et nytt produkt.

Det må være et behov for produktet. Ingen produkter er perfekte, og behovene endrer seg. Dette gjør det mulig for industridesigneren å forbedre nesten alt. Alle disse elementene må industridesigneren forholde seg til. Det gjøres blant annet ved å ha hyppig kontakt med brukerne gjennom hele prosessen, få tilbakemeldinger på mulige løsninger og være villig til å gjøre endringer.

Yrkesbetegnelsen industridesigner oppstod for omtrent 100 år siden. Tittelen oppstod som en naturlig følge av hvordan dagligdagse produkter gikk fra å være noe håndverkere eller vanlige folk laget, i et begrenset antall, til samlebånd og maskinell, automatisert produksjon. Denne endringen medførte at produktene måtte designes på en annen måte. De måtte tilpasses en masseproduksjonsmetode.

Designeren måtte også ta hensyn til en mye større brukergruppe enn håndverkeren, som ofte kunne tilpasse hvert enkelt produkt til en spesiell bruker. Skomakeren kunne for eksempel lage sko som passet perfekt til en person, mens industridesigneren må designe en sko som kan passe godt til forskjellige føtter, og hvor tilpasningen følger noen faste regler, det som vi i dag kjenner igjen som skostørrelser.

Det samme kunne vi sagt om klær, bestikk og lamper – faktisk om nesten alle produkter vi kjøper i butikk eller på nett. Med et såpass bredt felt å jobbe innenfor er det også naturlig at industridesigneren jobber sammen med ulike eksperter. For eksempel jobber de sammen med leger når det er snakk om medisinsk utstyr. Evnen til å kommunisere idéer og løsninger er derfor en av de viktigste egenskapene en industridesigner har.

Når eksperter fra forskjellige fagfelt skal samarbeide, kan ofte industridesigneren være den som legger til rette for at alle involverte kan jobbe sammen mot nye og bedre produkter. Dette gjøres ved hjelp av håndtegninger, fysiske modeller, prototyper eller kanskje digitale modeller og animasjoner.

En industridesigner finner vi altså igjen både som møbeldesigner og bildesigner, eller som designer innen andre type spesialiseringer som medisinsk utstyr eller sportsutstyr. Industridesigneren utvikler løsninger som tar hensyn til brukere, men også produsenter, samfunnet og framtida.

I dag utvikles det også en rekke digitale løsninger som ikke er fysiske produkter, som for eksempel nettsider hvor du kan handle fra. Dette er nå en spesialisering som kalles interaksjonsdesign.

Det utvikles også rene tjenester, som for eksempel hvordan du opplever det å ta inn på et hotell eller gå på en restaurant. Dette kalles tjenestedesign.

Kompleksiteten i samfunnet i dag har gjort det nødvendig med slike skiller mellom fysiske produkter og løsninger som ikke er fysiske. Dette har ført til at en industridesigner i dag ofte betegnes som en produktdesigner, men du vil fortsatt finne industridesignere som jobber med både fysiske produkter, og hvordan disse er en del av en tjeneste, for eksempel en trikk eller en buss. Disse må designes med tanke på hvordan billetter kan løses, enten ved hjelp av en app på telefonen ved hjelp av automater, eller kanskje på en helt annen måte. Vi må også bli informert om hvor bussen kjører, og hvordan den kan stoppes.

Historisk sett har industridesigneren kommet fra to andre yrkesgrupper: ingeniøren og håndverkeren / brukskunstneren. Disse to gruppene har hentet inspirasjon og kunnskap fra hverandre og slik laget gode løsninger for mange. Med nyere produksjonsmetoder med 3D-skrivere og roboter, ser vi nå hvordan disse to yrkesgruppene igjen kan hente inspirasjon fra hverandre: Industridesigneren står nå ovenfor muligheten til å kombinere full tilpasning med industrielt volum. Joggesko kan designes slik at den enkelte bruker kan få tilpasset stivhet i sålen og få perfekt lengde og bredde på selve skoen. Skoen kan deretter 3D-printes raskt og til en overkommelig pris. Industridesigneren må designe hele prosessen, hvordan skoen skal kunne endres for hver enkelt bruker, og hvordan dataene fra brukerne kan hentes inn.

Slike teknologiske endringer var årsaken til at industridesigneren oppstod, og slike endringer vil føre til at industridesigneren hele tiden må tenke nytt og være villig til å endre hvordan yrkesmetodene utføres. Dette viser hvordan industridesign øker i kompleksitet, men også i viktighet. Det vil alltid være behov for fysiske produkter, men de må være bedre enn dagens på alle måter.