Gresk teater og romersk sirkus

Selv om de makedonske kongenes invasjon betød avslutningen på de fleste polisenes politiske uavhengighet, bidro de sterkt til å fortsette å spre den greske kulturen gjennom det vi kaller «hellenismen».

To århundrer senere var det Romerriket som var den suverene stormakten i middelhavsområdet. Der ble det tydelig hvor sterkt hellenismen fortsatt sto. Etter å ha tatt kontroll over et område, ville romerne vanligvis oppmuntre lokalbefolkningen til å gå over til romerske skikker, som å kle seg i toga og snakke latin. Men da de tok kontroll over Hellas, var det annerledes. I følge den romerske poeten og satirikeren Horats, som levde samtidig som keiser Augustus, var det Hellas som invaderte Romerriket med sin høye kultur. Horats skriver at “det invaderte Hellas invaderer den ville seierherren og introduserer sin kunst i det ubehøvlede Latium”.

Noen ville nok protestere mot Horaces påstand. Men det er ingen tvil om at romerne elsket gresk kunst og kultur. Gjennom århundrene både kopierte og stjal de gresk kunst i store mengder. Og mye av romersk kunst og arkitektur er videreutviklet fra det de lærte av sine greske forbilder.

Et godt eksempel på hvordan romerne både kopierte og videreutviklet greske former, ser vi på utviklingen av teatrene. Teater som kunstform ble utviklet i Athen, og var knyttet til dyrking av vinguden Dionysos. I skråningen sør for Akropolis, ble Dionysos-teateret anlagt. Det satte en standard for amfiteatre både for romerne og for oss i moderne tid.

Romerne lot seg inspirere av teaterkunsten og teatrene. Men mens greske teatre var anlagt i naturlige skråninger, la romerne sine amfiteatre der de ønsket, uavhengig av de naturlige forutsetningene. Romerne brukte de store amfiteatrene til gladiatorkamper og kamper mellom ville dyr.

Grekerne utviklet teateret til en kunstform med fast oppbygning. I Poetikken beskrev Aristoteles hva som var godt teater. Det meste av dette verket er gått tapt. Det som er igjen, beskriver i hovedsak tragediens form og oppbygning. I følge Aristoteles finnes det tre grunnleggende dramatiske sjangre: tragisk, komisk og episk dikting. Dessverre er også de aller fleste greske teaterstykkene gått tapt. Men flere av dem som fortsatt finnes, blir spilt også i dag.

Romerne beundret og spilte gresk teater, men de hadde også sine egne teatertradisjoner. Da romerne spilte greske eller gresk-inspirerte stykker, ble de gjerne kalt fabula palliata, palliata-teater, oppkalt etter den greske klesdrakten palliata. Romerske stykker var gjerne komedier, og ble kalt togateater, etter den romerske togaen. Mens romerske byer hadde både teater for dramaoppsetninger og konsertsaler for musikk, var det de enorme amfiteatrene som virkelig trakk folk. Der var det gladiatorkampene som var hovedunderholdningen.

Et sammendrag av komedien Lysistrata på norsk, med tilhørende arbeidshefte finnes på denne lenka: Teatertekst i klasserommet. Arbeidshefte.