Næringsliv og handel i dansketiden

Omtrent 90 % av befolkningen var tilknyttet jordbruket gjennom hele perioden. Det var liten utvikling i måten jordbruket ble drevet på, men det skjedde en del endringer i hvem som eide jord. Ved reformasjonen overtok kongen all kirkens jord. Utover på 16- og 1700-tallet solgte kongen unna mye av jorda for å dekke statsgjeld. Dette førte til at stadig flere bønder ble selveiere og færre var leilendinger. Med befolkningsvekst på 1700-tallet ble det lite jord igjen. Husmannsvesenet vokste frem som en løsning for de mest fattige. En familie kunne disponere et lite jordstykke, gjerne i utkanten av et gårdsbruk. Leie ble betalt i form av pliktarbeid hos bonden.

Fiske var en viktig næring langs kysten, spesielt i Nord-Norge. De fleste var fiskerbønder, det vil si at de levde av en kombinasjon av fiske og jordbruk. Mens mennene var ute og fisket, tok gjerne kvinnene seg av gårdsdriften. Fisken ble solgt til kjøpmenn på Vestlandet og videre til Europa som tørrfisk. På 1700-tallet begynte man å produsere klippfisk på Nordmøre. Dette var en ny måte å konservere fisken på som var bedre betalt enn tørrfisk. Fiskeri var et farlig yrke, og mange døde på havet. Ikke sjelden ble fiskerne lurt av kjøpmennene, og mange ble bundet til enkelte kjøpmenn på grunn av gjeld.

I tillegg til disse tradisjonelle næringene dukket det opp nye næringer i perioden. Kong Christian 4. ble kalt ”kongen som oppdaget Norge” fordi han så det økonomiske potensialet som lå i landet. På hans initiativ ble det startet utstrakt gruvedrift i Norge på begynnelsen av 1600-tallet. I de norske bergverkene ble det hovedsakelig utvunnet jern, kobber og sølv.

Skogbruket opplevde stor utvikling. Dette gjorde seg spesielt gjeldende fra 1500-tallet da man tok i bruk en ny sag, oppgangssaga, drevet av vannkraft. Norge hadde gode forutsetninger for å drive sagbruk og handel med trelast. Tømmeret ble hogd på vinteren, dratt ut på isen og fløtet nedover vassdragene når isen gikk. Vannkraft til sagene var det nok av. Den norske skipsfarten vokste seg stor, mye på grunn av trelasthandelen. Utover på 1600-tallet ble det innført egne privilegier på sagbruksdrift, handel og transport av trelast. Utbyttet av trelasthandelen ble dermed samlet i en liten overklasse. Trelasthandelen førte også til byvekst, spesielt i havnebyene.

I byene var ulike typer håndverk et vanlig levebrød. Her var det for eksempel ulike smeder, snekkere, skomakere og skinnarbeidere. Hvem som helst kunne ikke bli håndverker. Dette var et arbeid som var forbeholdt menn, og man måtte gå i lære hos en mester for å kunne bli en svenn, slik det fortsatt er i en del håndversyrker i dag. Håndverkerne var organisert i laug som passet på at de hadde monopol på sitt håndverk. Noe av produksjonen kunne minne om tidlig industri, men industri i større skala med fabrikker og maskiner kom først på 1800-tallet i Norge.