Tap av selvstendighet – Norge under dansk styre
Den tidligere omtalte borgerkrigstiden i Norge var ikke unik. Våre naboer i øst og sør opplevde også tilsvarende uroligheter og kamper om tronen omtrent på samme tid. I slike tilfeller var det ekstra viktig å skaffe seg støtte på tvers av landegrensene. Som vi har sett, var en av de vanligste måtene for konger å inngå slike allianser på, å la barna gifte seg med hverandre. Dette skjedde flere ganger i Norge, Sverige og Danmark gjennom 1200- og 1300-tallet.
Denne stadige inngiftingen førte på slutten av 1300-tallet til at den unge Olav Håkonsson sto som eneste arving til tronen i alle de tre skandinaviske landene. Men Olav rakk aldri å bli konge i alle de tre landene før han selv døde, bare 17 år gammel. I stedet var det moren hans, den listige og politisk dyktige dronning Margrete, som klarte å samle de tre landene under seg.
Kalmarunionen var en personalunion mellom kongerikene Danmark, Norge og Sverige. Unionen ble undertegnet under et møte på Kalmar slott i Sverige i 1397, der den norske, danske og svenske adelen var samlet for å være med på å utarbeide og godkjenne unionsbrevet, og for å overvære kroningen av Erik av Pommern som konge over de tre rikene. Erik av Pommern var sønn av dronning Margretes søsterdatter. I 1389 ble han hyllet som konge i Norge, under Margretes formynderskap. Da var han bare sju år gammel.
Unionen fikk raskt sitt tyngdepunkt i Danmark, selv om partene i utgangspunktet skulle være likeverdige. Svenskene var ikke fornøyd med situasjonen, og det skjedde stadig opprør fra svensk side. Den endelige slutten på Kalmarunionen kom i 1523, da Gustav Vasa ble valgt til svensk konge. Norge brøt imidlertid ikke ut av unionsfellesskapet med Danmark før i 1814. I løpet av disse årene hadde unionen fått et enda tydeligere tyngdepunkt i Danmark, og Norge var for alvor blitt lillebror blant de skandinaviske landene.
Mange historikere har forsøkt å svare på hvorfor og hvordan Norge kunne gå fra å være en tilsynelatende velfungerende stat til å bli en underlegen part i en 400 år lang union. Forklaringene har vært mange og ulike, men politikken i tiden før unionen ble inngått, ser ut til å være en utløsende faktor. Ønsket om å skaffe politisk slagkraft og makt var stort, og giftemålsalliansene på tvers av landegrensene ble derfor mange. Slik ble de tre kongehusene tett sammenvevd, til man til slutt sto med én arving til alle tronene.
Samtidig står vi igjen med spørsmålet om hvorfor Norge ble stående som den svakeste parten i unionen. En av forklaringene har vært at svartedauden slo hardt til i Norge, og at vi hadde liten mulighet til å stable en egen sentralmakt på beina etter «den store manndauden». Nå er det liten tvil om at pesten også herjet i de to andre skandinaviske landene, så dette er vel neppe en tilfredsstillende forklaring alene. En annen faktor kan være at Norge er geografisk stort, og dermed vanskelig å styre. I en tid med få og ineffektive kommunikasjoner måtte det en godt utviklet sentralmakt til for å greie det. Derfor kan det ha vært en fordel å inngå i en større og sterkere enhet.