Skip to content
Article

Kongeriker og føydalisme i middelalderen

Etter at Romerriket gikk i oppløsning i Vest-Europa, dannet det seg nye riker, og en ny samfunnsstruktur bredte om seg: føydalismen.

Tre nye riker

Tre riker vokste fram på det europeiske kontinentet etter at Vestromerriket falt. Det var Frankerriket, det tidligere Østromerriket (Bysants) og det arabiske riket som strakte seg til den iberiske halvøy (Spania og Portugal). Roma mistet med dette sin politiske posisjon som sentrum i Europa.

Konge, adel og kirken

I Vest-Europa utviklet det seg i løpet av middelalderen flere kongedømmer i stadig kamp mot både adelen og kirken i vakuumet etter Romerriket. I det bysantinske riket, derimot, var kirken underlagt keisermakten. Det store arabiske riket som vokste fram i perioden fra 600 til 1000, var basert på islamsk erobring. Vi skal først og fremst konsentrere oss om Vest-Europa. For å forstå utviklingen i Vest-Europa må vi likevel trekke inn påvirkningen fra de to andre områdene.

Føydalisme

Føydalisme er et nøkkelbegrep når vi snakker om tidlig middelalder i Vest-Europa. Grunnen er at det føydale samfunnet var en økonomisk og politisk grunnmur både for kirken og for de nye kongedømmene som vokste mot slutten av seinmiddelalderen.

Føydalstatene var jordbruksområder med lokale politiske, rettslige og økonomiske funksjoner. Lokalstatene ga beskyttelse til bøndene og sikret økonomisk overskudd for de store jordeierne, adelen. Grunnlaget for denne ordningen var at beskyttelsen som romerne hadde gitt innbyggerne sine, forsvant med Vestromerrikets fall. Nå ble det urolige tider. Store folkevandringer og stadige angrep fra andre folkegrupper, for eksempel vikingene, førte til utrygge handelsveier. Å drive handel var ikke lenger så lett, og jordbruk ble den viktigste næringsveien.

Føydalismen kjennetegnes ved at lokale godseiere eller storbønder fikk kontroll over større jordeiendommer og et økonomisk overskudd fra de eiendommene de rådde over. Eiendomsløse bønder og håndverkere var deres viktigste arbeidskraft. «Ufrie» bønder drev jordbruket for godseieren. Noen hadde slaveliknende kontrakter, andre sto friere. Mange bønder i Vest-Europa var livegne, det vil si at de ble regnet som godseierens eiendom. I tillegg var det vanlig at de var stavnsbundne. Det vil si at de ikke hadde lov til å flytte fra godset.

Til forskjell fra slavene i antikken var de livegne ikke rettsløse. Siden føydalsamfunnet var helt avhengig av at bøndene produserte et økonomisk overskudd, var det viktig å gi dem vern. Vanligvis hadde føydalherren et eget rettsapparat, med eget fengsel og egen domstol.

Noen føydalherrer samlet seg etter hvert under de mektigste jordeierne. Den aller mektigste fikk tittelen konge. Slik utviklet det seg et hierarki av adelsmenn. I maktpyramiden sto kongen øverst, så lensherrer med rett til å styre over kongens jord. Kongens jord var delt opp i ulike «len». Lensherrene hadde rett til å bestemme over lenene. De fikk inntekter fra bøndene som drev jorda, mot å sikre kongen de skatteinntektene han krevde. I tillegg måtte de skaffe soldater og utstyr til kongens hær. En slik lensherre var adelig og fikk tittelen kronvasall. Lenger nede i pyramiden fantes lensherrer med mindre jord og makt. Noen var lensherrer under kronvasallene.

Biskoper forvaltet også ofte kirkens jordeiendommer, som geistlige føydalherrer. Ønsket om å sikre seg kirkens gunst – og frelse – hadde gjort det vanlig med donasjoner (gaver) til kirken, gjerne i form av eiendom. Det gjorde det mulig å hente inn kirkeskatt og sikre økonomisk overskudd til paven i Roma. Selv om Romerriket hadde gått i oppløsning politisk, fortsatte pavekirken å være en viktig maktfaktor i Vest-Europa.

Related content

Subject material
Pavestaten – en arv fra Romerriket

Pavekirken i Roma var viktig tidlig i middelalderen i Vest-Europa. Kristendommen var innført som statsreligion i Romerriket allerede på 300-tallet.

CC BY-SA 4.0Written by: Nanna Paaske. Rightsholder: Kommuneforlaget
Last revised date 11/06/2020