Sjøfart
Hvem som eide skipene, varierte over tid. I den tidligste perioden var det stort sett utenlandske skip som kom til Norge. På 1700-tallet var skipsfarten i større grad på norske hender. Inntekter fra frakten sørget dermed for fortjeneste for norske eiere. Lønnen gikk til norske matroser, og bestillinger på leveranser av proviant, tauverk eller skipsbygging gikk i større grad til norske produsenter og handelsfolk.
Skipsfarten på 1500-tallet og fram til 1800-tallet var styrt av været og sesongene. For Norges del var høysesongen de varme og rolige sommermånedene. Om vinteren var det lite eller ingen trafikk. Årsaken var til dels faren for vinterstormer, men også at mange havner var utilgjengelige på grunn av is. Det gjaldt blant annet havnene i indre Oslofjord.
Sjøfarten sysselsatte særlig unge menn fra kysten, men mange fra innlandet søkte også lykken som sjømenn. Siden sjøfarten hovedsakelig sikret arbeid i sommermånedene, måtte de finne annet arbeid om vinteren. Noen av dem søkte da tilbake til innlandet og tok arbeid i skogen. En del ble også igjen langs kysten og fikk arbeid ved skipsverftene, som vokste fram utover 1700-tallet.
Skipsfarten gikk mye til utlandet, men også til Danmark og til ulike havner langs norskekysten.
Utenrikshandelen krevde store skip og mye kapital, for skipene måtte ofte være på havet i lang tid. Handelen hadde en særlig stor oppgang på 1700-tallet, fordi Danmark-Norge var en av få nøytrale stater i et Europa preget av ufred. Dansk-norske skip fikk dermed tilgang til havner i de landene som lå i krig, mens konkurrenter som deltok i krigene, ble holdt utenfor. De norske skipene utnyttet dette ved å ta på seg fraktoppdrag for de krigførende landenes varer.
Frakten til andre deler av Danmark-Norge foregikk gjerne med mindre skip. Reisen til Danmark var kort, og skipene kunne ta flere turer i løpet av en sesong. Østlandet og Sørlandet hadde mye kontakt med Danmark, mens Bergen og Trondheim hadde mindre direkte kontakt. Fra Bergen gikk flere skip til og fra Island. Mellom Norge og de dansk-norske koloniene i Karibia gikk det få skip, men de som gikk, ser ofte ut til å ha startet i Arendal.
Langs kysten gikk det også mindre båter som sørget for vareutveksling og leveringer mellom de norske havnene. Denne innenriksfrakten var viktig for å fordele varer fra Danmark og utlandet videre i Norge.
Related content
I Danmark-Norge skulle hver landsdel produsere det den var best egnet for og deretter bytte varer med andre deler av riket.
De fleste norske havner handlet i all hovedsak med andre deler av landet og ofte med havner som lå i nærheten.