Skip to content
Article

Adelsveldet i Europa

Adelsveldet var blitt dominerende som styreform i mange av de europeiske statene i løpet av middelalderen. Mange steder fortsatte adelsveldet å være en vanlig styreform gjennom 1500- og 1600-tallet, men med svært ulike lokale tilpasninger.

Adelens makt

Som navnet tilsier, var adelens makt en sentral del av statsstyringen. Adelen var i praksis store landeiere, som gjennom sine eiendommer også kontrollerte dem som enten leide jorda, eller, i noen land, var bundet til landeieren som livegne. Denne kontrollen over folk gjorde at adelen kunne stille soldater. Kongen var den fremste av landeierne.

Riksrådet

Kongen ble valgt av riksrådet, som besto av representanter for adelen. Riksrådet forhandlet også fram avtalen som kongen skulle styre etter. Avtalen kaltes «håndfesting». Medlemmene av riksrådet var dermed i en posisjon der de kunne forhandle seg fram til betingelser som var til deres fordel, for eksempel at de skulle tas med på råd i styringen av riket.

Stendene

I tillegg til riksrådet var stendene med i statsstyringen. Samfunnet var delt i tre grupper eller stender. Det var presteskapet (de geistlige), som utgjorde førstestanden, adelen, som utgjorde andrestanden og borgerskapet i byene, sammen med de frie bøndene, som utgjorde tredjestanden. Skillene mellom stendene var tydelige, og det var nærmest umulig å bevege seg fra én stand til en annen. Selv en fattig adelsmann var adel, og en rik bonde en bonde. Avhengig av hvilken stand man tilhørte, fulgte det ulike rettigheter og plikter i samfunnet.

Adelen skulle sørge for å stille soldater for kongen. I bytte fikk de adelige skattefrihet og enerett på viktige stillinger i statsapparatet.

Presteskapet representerte kirken. Denne standen ble fra slutten av 1500-tallet i de fleste europeiske land utvidet til å gjelde alle sivile embetsmenn i staten. Blant pliktene deres var å være statens representanter og utføre statens oppgaver ute blant folket. De hadde rett til noen skattefordeler og slapp unna militære plikter.

Den tredje standen besto i de fleste europeiske landene av byborgere og frie bønder. Det var de som hadde borgerbrev, som utgjorde borgerskapet i byene. Og det var bare borgerne som hadde rett til å drive med handel og håndverk. Byborgerne hadde en stor grad av selvstyre, men måtte være beredt på å bistå kongen med ekstraordinære skatter dersom situasjonen krevde det.

De frie bøndene var forpliktet til å stille soldater i kongens hær og var også de som sto for hoveddelen av skattene i normalår. De hadde likevel rett til å protestere dersom skattene ble økt urettmessig. I mange europeiske land var det få frie bønder, så storparten av bøndene var mange steder i praksis ikke med i tredjestanden.

Småkårsfolket, de fattigste, for eksempel husmennene på landet og arbeiderne i byene, tilhørte ikke noen egen stand. Det var adelsmannen som eide jorda de var knyttet til, eller borgerne eller andre som de arbeidet for, som ble regnet som deres representanter. De hadde dermed liten mulighet til å påvirke samfunnet.

Stenderforsamlingen

Hver av stendene hadde representanter i stenderforsamlingen. Stenderforsamlingen skulle komme sammen når en ny konge eller tronfølger skulle hylles, etter at riksrådet hadde valgt kongen. Stendene kunne også bli kalt inn for å gi samtykke til nye skatter som skulle pålegges befolkningen.

I mange stater var det ikke bare én stenderforsamling. I Frankrike måtte kongene forholde seg til flere regionale forsamlinger. Det samme gjaldt kongene i Spania. I Danmark-Norge var det også to stenderforsamlinger på 1500-tallet, en for Danmark og en for Norge.

Hvordan representantene fra hver stand ble valgt, varierte også. Ofte hadde alle adelens familieoverhoder rett til å møte, mens de andre stendene valgte sine representanter.

Makten og stenderforsamlingen

Det var kongen som kalte inn til stenderforsamling. Dette gjaldt ikke bare ved valg av ny konge, men også ved forhandlinger om nye skatter. Forhandlingene skjedde da enten samlet i stenderforsamlingen eller i forhandlinger med hver enkelt stand. For å forhandle om lokale skatter kunne det også kalles inn til stenderforsamling for en mindre del av landet, for eksempel et bestemt landdistrikt.

Hvor mye makt og innflytelse de ulike stendene hadde på styringen av landet, varierte fra land til land, og over tid. I Polen på 1500-tallet hadde adelen uvanlig mye makt. Gjennom et eget parlament og råd valgte de kongen. Kongens handlingsrom var begrenset, og han var bundet til å lytte til adelens råd. De andre stendene var i stor grad skjøvet ut av styringen av staten.

I mange tilfeller ble stendene kalt inn stadig sjeldnere opp gjennom 1500- og 1600-tallet. Grunnen var ikke at kongen ikke trengte å hente inn nye skatter. I noen tilfeller fant kronen nye måter å pålegge skatter på som ikke trengte stendenes godkjenning. Slik var det blant annet med framveksten av toll på handel med utlandet. I andre tilfeller var noen av stendene blitt satt så mye ut av spill at det ikke lenger var noen å kalle inn. Dette var ofte tilfellet med tredjestanden, altså by- og bondebefolkningen. Det skjedde blant annet både i Danmark og i Frankrike.

Related content