Miljø og overføring

Her i Norge er det slik at vannkraftproduksjonen i veldig stor grad foregår i deler av landet der det ikke bor mange mennesker. Ofte er vannkraftverk etablert på Vestlandet, der vi har fjell og fossefall. Majoriteten av befolkningen bor på Østlandet, i områder hvor det ikke er fjell og fosser. Dette medfører at kraften som blir produsert, må overføres over store deler av landet vårt.

I og med at Norge i stor grad består av fjell og ulendt terreng, velger man å overføre den elektriske energien i høyspentlinjer over bakken. Disse høyspentlinjene og det området som ligger under disse, kalles for en trasé. En trasé må holdes ryddet for trær, og dette ryddearbeidet gjøres kontinuerlig av e-verk, Statkraft og Statnett. Kraftlinjer er omgitt av et sterkt elektrisk felt som kan skade mennesker (vi går ikke inn på denne problematikken her), derfor kan ikke slike traseer legges i tettbygde strøk.

Problematikken rundt kraftoverføring blir stadig diskutert. Høyspentlinjer er ikke pene, og mange mennesker og organisasjoner er imot dem. Vi forbruker mer og mer energi, og vi trenger derfor stadig mer og mer kraft og flere overføringslinjer. Å legge denne overføringen under bakken hadde vært et alternativ, men dette blir en stor investering på grunn av den norske naturen.

Ved overføring av store mengder energi trenger vi som sagt høyspentkabel eller -linje. Bakgrunnen for at vi transformerer spenningen opp til 300 000–420 000 volt, er at vi på den måten slipper å overføre så høy strøm. Når vi skal overføre en viss mengde effekt, er det spenningen som bestemmer hvor høy strømmen blir (P = U · I). Bakgrunnen for dette er at strømmen forårsaker tap, så hvis strømmen er lav, vil også tapene bli små, og vi kan på den måten overføre store mengder energi uten så altfor store tap.

Hvis vi hadde lagt høyspentkabler i bakken, ville dette sikkert vært et sikrere alternativ enn høyspentlinjer, men det er en veldig vanskelig jobb og følgelig en svært stor investering. Hvis vi hadde fått et brudd eller en feil på en høyspentkabel, ville feilen også vært vanskelig å oppdage og utbedringen vanskelig å gjennomføre. Arbeid på luftlinjer er enklere. I dag er også linjene så sikre og overdimensjonert at det skal mye til før vi får brudd.

Når det skal jobbes på høyspentlinjer (og kabler), er det forskrifter å forholde seg til. Det er veldig viktig å gjennomføre alle sikkerhetsrutiner i forbindelse med arbeid på høyspentledninger, for et brudd på forskriften i en slik situasjon kan få fatale konsekvenser. Heldigvis er antallet ulykker i de seneste år veldig lavt.

Sikkerhetsforskrift

Sikkerhetsforskriften alle elektrofagfolk må forholde seg til, er FSE: Forskrift om sikkerhet ved arbeid i og drift av elektriske anlegg.
Legg spesielt merke til disse paragrafene:

• §11 og 12: Sikkerhet og kobling på arbeidssted
• §13: Avbrytelse av arbeid pga. ytre påvirkninger
• §14: Etablering av sikkerhetstiltak