Jeg-budskap og du-budskap

Om et barn har tatt noe jeg har sagt det ikke skal ta, så kan jeg for eksempel si: "Jeg liker at du hører på meg. Jeg sa at du ikke skulle ta den. Jeg er redd for at den skal gå i stykker, og jeg trenger den for å gjøre ferdig …". Dette er et jeg-budskap, hvor jeg snakker om meg selv og min opplevelse i situasjonen, hva jeg selv har gjort, og mine egne behov.

Et du-budskap kunne for eksempel være: "Du er helt umulig, du hører aldri på meg". Kjennetegnet på et du-budskap er at vi sier noe negativt og dømmer den andre.

Dette innebærer også at vi må skille mellom barnet og visse ting barnet gjør. Om barnet for eksempel slår eller tar noe fra et annet barn, er det viktig at vi snakker om det barnet har gjort, ved for eksempel å si at det ikke er lov å slå, og at det gjør vondt.

Det vi bør unngå å gjøre, er å dømme barnet i seg selv, ved for eksempel å si at "nå var du slem", eller at det er slemt, umulig, vanskelig eller liknende. Denne type negative "du-budskap" om barnet bidrar til å svekke relasjonen mellom oss og barnet, og det gjør det vanskeligere for oss å endre uønsket atferd. Det kan også svekke barnets tro på seg selv og viljen barnet har til å samarbeide med oss.

Guez de Balzac, J. L. (u.å.). Siterte sitater. https://www.ordtak.no/index.php?fn=Jean-Louis%20Guez%20de&en=Balzac