Legging av rørledning offshore

Det benyttes ulike teknikker for vanlige, oppkveilede og fleksible rør. Et alternativ er bruk av taueteknikker. Den marine delen av rørledningen må kobles til plattformen via et stigerør, og til land. Rørledningen kan etter den er lagt, begraves med «jetting», som er høytrykkspyling med vann, eller pløyes over med plog langs siden.

Før rørledningen legges, må traseen undersøkes grundig. Det tas prøver av havbunnen med jevne mellomrom. Ut fra havbunnsprøvene bestemmes styrke og tetthet og andre parametere, noe som har stor betydning for design av rørledningen. Vær, vind, strøm og bølger kan sette begrensninger for rørleggingsfartøy, og må derfor også undersøkes.

Havbunnen bearbeides før rørleggingen kan starte. Redusering av lengden på frie rørspenn gjøres som oftest med dumping av stein for understøttelse, samt spyling og pløying av rørgater. Det er vanlig å lage en eller flere tversgående rygger av stein, ikke å fylle hele dumpen. Grøfting før rørledningen legges, er særlig aktuelt for rørledninger som installeres med trekking eller tauing inn mot et landfall. En nedgravet rørledning er beskyttet mot fiske med trål og ankring. I Norge er det et krav at rørledninger (vanligvis mindre enn 16”) skal graves ned og dekkes til. Ved kryssing av eksisterende rørlegging må denne beskyttes. I gunstige tilfeller hvor den ligger nedgravet i en grøft, kan det være mulig å legge nye rør rett over. Men dersom den ligger direkte på havbunnen, må man bygge opp med steinfylling eller matter. I noen tilfeller kan det være nødvendig å forbedre fundamentet. Det kan gjøres ved å fjerne bløt havbunn eller ved å dumpe stein.

Rørleggingsfartøyer legger flest kilometer med offshore rørledninger. Disse har utviklet seg fra flåter via delvis nedsenkbare fartøyer til fartøyer med dynamisk posisjonering, som de aller fleste rørleggingsfartøyer er utstyrt med i dag.

Et rørleggingsfartøy er en stor, flytende fabrikk for sammensveising av rør. Det er to hovedtyper fartøyer − fartøyer med ankre eller fartøyer med et dynamisk posisjoneringssystem. Ankrene flyttes forover ca. 500−600 m med ankerhåndteringsbåt slik at røret holdes i strekk. De forflyttes ved hjelp av ankerhåndterings- og forsyningsbåter. Ankrene kan brukes ned til 500 m. Dynamisk posisjonering brukes både på dypt og på grunt vann. Ved bruk av DP sørger trustere for at fartøyet presses i motsatt retning av rørledningen, slik at røret holdes i strekk.

Rørleggingen starter ved land eller et sted offshore. Ved start offshore blir enden med et oppstartshode (inition head) festet med kjetting til et tungt anker som er lagt ut tidligere.

Det kan også festes til en stålpåle (15−20 m) som slås ned i havbunnen. Deretter starter rørleggingen. Leggetoleransen er normalt +/-10 m, i spesielle områder 2,5 m. Forsyningsbåter frakter jevnlig prefabrikkerte rør ut til rørleggingsfartøyet hvor de heises om bord og legges på dekk.

Dersom man skal skjøte på en tidligere lagt rørledning, blir denne først heist om bord. Deretter begynner man på selve jobben.

Det finnes tre leggeteknikker med rørleggingsfartøy:
S-teknikk (grunt til dypt vanndyp), J-teknikk (middels til dypt vanndyp) for vanlige rør, og spoling for oppkveilede rør (grunt til dypt havnivå).
Rigzone: Pipeline Installation

Både S- og J-teknikken har vært brukt på havdyp ned til 2000 m. Maksimum leggehastighet for S- og J-legging er hhv. 7 og 3−4 km per dag, og utspoling av oppkveilede rør er enda raskere enn S-legging.

Man starter med prefabrikkerte rørlengder som er trykktestet. Disse låres opp på et system med ruller e.l. hvor de sveises sammen. Fronten av den sammensveiste rørledningen er festet i en taubåt som for offshore-rørledninger vanligvis er en større ankerhåndteringsbåt. Båtene fører den sammensveiste rørledningen ut i vannet samtidig som en vinsj sørger for å holde rørledningen i strekk på land.

Fire ulike taueteknikker benyttes: bunn-, nærbunn-, midtdyp- og overflatetrekk. I Nordsjøen er midtdypteknikken bare brukt på noen få prosjekter på norsk side, men mye brukt på engelsk sektor.

Dette er en rask operasjon som krever et kort værvindu. Spesielle leggefartøy benyttes. Rørene er kveilet opp på tromler eller på store karuseller på fartøyet og legges i en «J»-figurasjon over hekken på fartøyet eller over et vertikalt leggetårn.

En rørledning må knyttes opp til en plattform eller en undervannsinstallasjon som videre knyttes opp mot mottaksterminalen. Rørledningen kan legges fra plattformen til mottaksterminalen eller omvendt.

Tilkobling til fast installasjon er som regel mer krevende enn kobling mot land. Et sammenkoblingsledd (jumpers) kobler sammen rørledning og produksjons-stigerør. Disse finnes i ulike varianter fra spesialkoblinger til korte rørseksjoner.
For dypere vann er J-rør særlig egnet. Ved J-rør-metoden senkes en kabel gjennom stigerøret som festes til rørledningen. Rørledningen vinsjes deretter gjennom stigerøret og opp. Det J-formede stigerøret er prefabrikkert, og det har en indre diameter som er større enn diameteren på rørledningen. På grunn av bøying av rørledningen er metoden begrenset til rørdiametere opp til ca. 12". Metoden krever også at rørleggingen starter ved plattformen.

Når rørledningen skal tilknyttes land, kan en rekke ulike fremgangsmåter brukes. Rørleggingsfartøyet legger rørledningen fra plattformen mot land. På grunt vann nær land legges den ned, og fartøyet snus. En rørledning trekkes deretter fra land, den nedlagte ledningen løftes opp, og de to ledningene skjøtes og legges ned på bunnen igjen.

Når rørlegging starter fra land, kan rørledningen trekkes ut fra land fra det stedet den skal kobles til. Rørleggingsfartøyet heiser opp rørledningen, og nye seksjoner sveises på vanlig måte. En annen mulighet er å sveise sammen rør på rørleggingsfartøyet. Røret trekkes ved hjelp av en vinsj på land. Når enden på rørledningen har nådd tilkoblingspunktet, fortsetter rørleggingsfartøyet med konvensjonell rørlegging.