17. mai-tale

Hei.

Jeg heter Jakob.

Jeg er feminist.

Jeg er ateist.

Og jeg er homofil.

Oi, det var skummelt. "Hvorfor trenger jeg å vite dette", tenker sikkert mange.

"Jeg vil høre om grunnlovsjubileet, norske menn i hus og hytte, og de søte barna som spiser is."

Jo, jeg elsker også is, men i dag vil jeg benytte sjansen til å snakke om noe annet.

Noe som 17. mai og samfunnet vårt trenger mer enn noen gang. Raushet, medmenneskelighet og åpenhet.

Som sagt, jeg definerer meg som feminist.

Det er rart for oss å tenke på, men det er bare 102 år siden kvinner ikke fikk lov til å stemme. Ikke fikk lov til å påvirke.

I dag blir ofte feminismen latterliggjort: "Vi har likestilling i Norge, så det er ikke noe vits i å mase med det", tenker mange.

Men selv jeg som gutt ser hvor viktig feminismen er.

Som gutt kan jeg senke skuldrene. Slippe taket i urimelige kjønnsidealer.

Jeg trenger ikke alltid å være kontrollerende, tøff, fysisk sterk og ikke minst psykisk feilfri – takket være denne utviklingen kan vi gutter gråte og være sårbare.

I land som Norge minner feminismen oss om vår fortids feiltrinn, og fungerer samtidig som en frontfigur for nåtidens og fremtidens ideal.

Et ideal bygget på varme, mangfold og omsorg. Et ideal som er mye mer fredsfremkallende og bærekraftig enn fortidens normer og regler.

For meg er feminisme troen på menneskelig utvikling, en tro det er en selvfølge at vi har – uansett religion.

Og dermed over til neste punkt. At jeg er ateist.

17. mai 1814 ble den evangelisk-lutherske tro lovfestet som statsreligion i Norge. Det var underforstått at alle skulle tro på det samme.

For meg er det å tro fantastisk vakkert, og ikke minst modig. Men at vi skal tro på samme ting? Det blir feil.

Noen tror på Jesus, det gir dem mening. Noen tror på Allah, det gir dem mening. Jeg tror på mennesket, og det gir meg mening.

Er det ikke vakkert? At vi kan gi alt litt mening, bare ved å tro.

Vi ser bare ting ulikt. Men det er helt vanlig. Det er faktisk sånn vi bygger et godt samfunn.

Det er sånn vi har bygget det Norge vi lever i.

Så til det skumleste for mange. At jeg er homofil.

Gjennom historien har folk som meg blitt jaktet ned. Arrestert. Sosialt utstøtt. For å være glad i noen, for å elske. Homofili var straffbart i Norge fram til 1972, og retten til å gifte meg, fikk jeg senest for et par år siden.

Men i dag elsker jeg. Ikke bare romantisk. Men jeg elsker også livet. Fordi det å kunne være seg selv, uten å føle seg dømt av andre – bli inkludert – er noe av det vi mennesker elsker mest.

Det er utrolig hvor forskjellige vi er, men er det en fellesnevner ved oss, er det at vi er lykkeligere som oss selv – uten masker – når vi ikke trenger å fylle alle andres forventninger.

Så hvorfor forteller jeg alt dette?

Jo, først og fremst fordi jeg er stolt over at jeg lever i et land som gjør det mulig for oss å være åpne.

Men jeg sier det mest av alt fordi frykten fortsatt finnes. Det er fortsatt mange som er redd for utviklingen av kjønnsrollene. Som vil holde på de tradisjonelle kjønnsrollemønstrene.

Det er fortsatt mange som er redd for andre trosretninger. Som blir engstelig av at noen lever med en annen kultur og tro enn det de selv gjør.

Og det er fortsatt mange unge eller gamle homofile, lesbiske, bifile, transseksuelle – og andre med ulik seksualitet eller kjønnsidentitet – som ikke tør å være seg selv.

Det finnes fortsatt foreldre som begynner å gråte når sønnen eller datteren kommer ut av skapet, istedenfor å omfavne, elske og støtte.

Det er derfor jeg deler disse tingene.

Og i håp om at 17. mai ikke bare skal handle om is, grunnlov og det norske flagg, men at det kan være en dag som oppfordrer til denne åpenheten, rausheten og medmenneskeligheten.

I håp om at vi kan hjelpe hverandre å kjempe mot frykten og forstå verdien av et mangfoldig samfunn.

I håp om at vi fortsetter å bygge en fordomsfri fremtid for vårt kjære Norge.

Tusen hjertelig takk for oppmerksomheten.

Gratulerer med dagen, og ha en fordomsfri feiring videre!