Tekster om naturen og mennesket
I vikingtida måtte menneskene forholde seg til naturen hele tida. De dyrket jorda, gikk på jakt, var ute på sjøen og sanka mat. Da må det vel være slik at litteraturen fra denne tida handler veldig mye om forholdet mellom mennesket og naturen?
Nei, tvert i mot. Lite av litteraturen fra norrøn tid har naturen som tema. I de islandske ættesagaene finnes det nesten ikke naturskildringer. Dette tar ikke fortellerne seg tid til. De er opptatt av å fortelle om mellom-menneskelige forhold – kamper om ære og slektskap. Heller ikke i Edda-diktene er naturen viktig. I stedet handler dikta om moral, guder og diktekunst.
Hvorfor ikke naturen som motiv i norrøn litteratur?
Men hvorfor er det slik? Doktor i norrøn filologi og forfatter Bergsveinn Birgisson mener det kan skyldes at det moderne mennesket ser helt annerledes på naturen enn vikingene, som jo var naturmennesker. I boka Den svarte vikingen utforsker han bakgrunnen til sin forfar Geirmund Helljarskinn, født i Rogaland midt på 800-tallet. Om naturmotivet i norrøne tekster skriver han:
Geirmund og hans folk hadde et helt annerledes forhold til naturen enn vi har. Vi snakker om at det er helse- og lykkebringende å gå ut i det fri – der skal vi komme til oss selv, unnslippe fremmedgjøring og sivilisasjonens åk. For hedningen var målet snarere å komme seg vekk fra naturen, å finne et fristed fra den (...) Fortellingens verden hos naturfolket er et fristed fra naturlovene. (Birgisson, s. 71, 2019)
Et hederlig unntak fra Njåls saga?
Men kan vi kanskje kalle ett av de mest kjente sitatene fra sagalitteraturen et unntak? I Njåls saga blir en av hovedpersonene, Gunnar fra Lidarende, lyst fredløs. Han vet han må rømme utenlands om han skal overleve. Men da han setter seg på hesten sin for å ri bort, snur han seg mot gården sin og sier:
Fager er lien, aldri har den syntes meg så jevnfager, med bleke åkrer og nyslått tun. Jeg skal ri hjem igjen og ingensteds fare. (Njåls saga, s. 118)
Gunnar drar hjem til den kjære gården, og lia, si. Kort tid senere blir han drept av fiendene sine. Om dette kanskje ikke er en hyllest til naturen, så kan vi i hvert fall se at Gunnar omtaler gården, og omgivelsene rundt denne, som det eneste stedet han hører hjemme.
Renessansen er den kulturhistoriske epoken fra ca. 1400–1600. Ordet "renessanse" betyr "gjenfødelse", og det som skulle gjenfødes var idealene fra antikken. Dette var en periode der mennesket var i fokus og vitenskapen blomstra. Naturen er altså ikke det første vi forbinder med perioden, men interessant er det at forståelse av naturen og dens regler prega perioden.
Vitenskapen og naturen i renessansen
I renessansen ble naturen spesielt interessant for menneskene som vitenskapelig objekt. Det vil si at vitenskapsmenn utforska naturen, prøvde å forstå den og brukte den til forklaringsmodell. Slik sett må naturen ses på som uhyre viktig for denne tida. For når vitenskapsmenn forsker på og forstår naturen, innser de også at kirka på flere områder har tatt feil. For eksempel er ikke jorda nødvendigvis sentrum i universet, slik kirka påstår. Kanskje er det slik at andre sider ved kirkas lære er feilaktige også da? Disse spørsmålene blir seinere forfulgt av opplysningsfilosofene.
William Shakespeare
Renessanseforfatteren William Shakespeare var først og fremst opptatt av å forstå den menneskelige natur.
Men han har gitt ut skuespill med tittelen Stormen og En midsommernatts drøm. Naturen er for ham for det første scenen der konfliktene utspiller seg. For eksempel bruker han ofte skogen som scene. Ikke sjeldent framstår skogen som skummel og gåtefull, men den kan også være et tilfluktssted for mennesket – et sted der de kan søke ly fra sivilisasjonen. For det andre bruker Shakespeare naturen som en metafor for karakterenes stemninger. Et eksempel er hvordan en storm i stykket Kong Lear skal vise kongens innerste følelser:
Han river i sitt hvite hår, som stormen
I blindt og voldsomt raseri har tatt
Og slitt til ingenting. Han strever i
sin lille manneverden med å overgå
den harde kampen mellom vind og regn.
(Shakespeare, 1606/1978, s. 56)
Barokken er betegnelsen på en kulturhistorisk epoke i Europa på 1600-tallet. I Norge regner vi den barokke perioden fra ca. 1650 til 1750. Barokken kjennetegnes ved en pompøs og prangende livsutfoldelse der Gud står i sentrum for alt, ikke mennesket, slik det var i renessansen.
Barokken var på mange måter en innadvendt epoke, der forfatterne ikke var så interessert i naturen, vitenskapen og verden rundt seg. Tekstene handla i stor grad om det indre liv og om å leve riktig for å komme til himmelen. Men vår mest kjente barokkforfatter, Petter Dass, har gitt ut verk som må sies å inneholde mye naturskildringer.
Petter Dass og "Nordlands trompet"
De verdslige tekstene til Petter Dass skildrer norsk natur og folkeliv, ofte i en humoristisk stil. I Nordlands Beliggende plasserer Dass Nord-Norge på kartet og skildrer særtrekka ved denne landsdelen. I "Den Nordske Dale-Viise" skriver han om hverdagslige hendelser blant bønder og fiskere.
Nordlands Trompet åpner med et hyllingsdikt til folk og natur:
Vær hilset I Nordlands bebyggende menn
fra værten i huset til trælende svenn
vær hilset, I koftekledd' bønder.
Ja, samtlig så vel ut til fjære som fjell
så vel den, der bruker med fisken på hjell
som salter gråtorsken i tønner. (...)
(Warmedal, 1942, s. 7)
Når vi når 1600-tallet, høster vi fruktene av de oppdagelsene som ble gjort under renessansen. Nå kan vi snakke om "vitenskapens gjennombrudd". Gamle tanker og institusjoner ble utfordra. Det hadde tidligere vært kirkas forklaringer som besvarte spørsmål knytta til natur, astronomi og menneskelig utvikling. Dette godtok ikke de nye filosofene og vitenskapsmennene. De mente at all kunnskap skulle ha basis i rasjonaliteten, altså det som kunne forklares.
Naturens rolle i opplysningstida
Perioden var prega av ei veldig framtidstro. Mennesket var et fornuftsvesen som kritisk kunne undersøke naturen. Tida var nok heller prega av en voldsom interesse for menneskets evne til å undersøke naturlover enn en hyllest til turer i skog og mark. Naturen var heller et forskningsobjekt enn et sted for rekreasjon.
Robinson Crusoe
Et godt eksempel på en opplysningsmann som temmer naturen, er Robinson Crusoe, en romanfigur i ei bok med samme navn av Daniel Defoe (1819). Romanen er en dagbokroman ført i pennen av en hovedperson som måtte kjempe mot den utemma naturen for å overleve. Han forliser, går i land på ei øy og og bygger sitt eget lille univers, der han gjør bruk av hva han kan finne av råvarer på øya.
Og det er ikke bare naturen som er vill og utemma. Robinson møter brutale kannibaler som kommer til øya for å feire at de har tatt fanger fra en annen stamme. Han redder en av disse fangene, som er i ferd med å bli spist av sine brutale fiender, og gir ham navnet Fredag. De to ender opp i et ganske særegent forhold: Fredag blir så å si Robinsons eget opplysningsprosjekt. Fra å være en villmann blir Fredag opplært til å bli et sivilisert menneske. Han får lære om kristendommen og hvordan en engelsk gentleman bør opptre.
Typisk opplysningstida
Vi kan på mange måter si at Defoes roman er en typisk representant for opplysningstidas syn på naturen: Naturen er vill. Den må temmes og siviliseres av menneskene.
Litteraturhistorien har ofte utvikla seg i en pendelbevegelse mellom ei sterk fornuftstro på den ene sida og fokus på følelser på den andre. Etter en periode der vitenskap, sannhet og fornuft har dominert litteratur og kulturliv, skjer det mot slutten av 1700-tallet et følelsesmessig opprør: fram med følelsene og tilbake til det opprinnelige og naturlige.
Jean-Jacques Rousseau
Franskmannen Jean-Jacques Rousseau (1712–1778) regnes som en opplysningsfilosof. Men tankene hans skulle få store konsekvenser for de romantiske kunstnerne mot slutten av 1700-tallet.
Rousseau utgav i 1750 artikkelen "Samtaler om vitenskapene og kunsten". En hovedtanke i artikkelen er at mennesket er godt av natur, men at menneskesinnet er forderva av vitenskap og sivilisasjon: "Alt er godt fra skaperens hender, alt forkvakles under menneskets hender". Rousseau ville rette oppmerksomheten mot mennesket og livet i sin opprinnelige og naturlige form.
William Wordsworth
En strofe fra et dikt av den engelske dikteren William Wordsworth (1770–1850) viser godt hvordan holdninga til naturen forandrer seg fra opplysningstida til romantikken:
En stemning fra en vårgrønn plett
er etisk mere sann,
og sier mer om menneskets rett
enn noen lærde kan.
(Wordsworth, 1798)
Vi ser at Wordsworth setter mer pris på naturen, her representert av "en vårgrønn plett", enn kunnskapen. Også tittelen på diktet viser hvilket syn mange romantiske kunstnere hadde på naturen: "Naturen er din mester".
Wergeland og Welhaven
Også i Norge vendte lyrikerne seg mot naturen. Både Henrik Wergeland (1808–1845) og Johann Sebastian Welhaven (1807–1873) skrev dikt som hyllet naturen. Felles var blant annet at de satte intuisjon, følelser og fantasi høyere enn kunnskap og fornuft, og de satte naturen høyere enn sivilisasjonen.
Naturen får mye plass i Henrik Wergelands dikt. Etter at avisa Morgenbladet beskyldte ham for å være i dårlig humør – "i slett lune" – skrev han i affekt diktet "Mig selv". Han hevder at slike angrep mot hans person ikke rammer ham, fordi han har så mye annet og større å glede seg over, nemlig alle opplevelsene naturen gir ham:
Jeg i slett lune, Morgenblad? Jeg, som kun behøver et glimt av solen for å briste i høy latter av en glede jeg ikke kan forklare meg?
Når jeg lukter til et grønt blad, glemmer jeg bedøvet
fattigdom, rikdom, fiender og venner.
Romantikken utvikla seg mot midten av 1800-tallet til det vi kaller nasjonalromantikk. I hele Europa blei kunstnere opptatt av nasjonalitet og spørsmål som: Hva er det som kjennetegner en kultur? Hva er særegent for et land og et folk, og hvilke verdier og idealer har folket felles?
I Norge ble svaret i stor grad at det var naturen som kjennetegna den norske kulturen. Nasjonalromantikken slo sterkt gjennom i landet vårt, særlig fordi vi i 1814 hadde fått vår egen grunnlov og opplevd en kort periode med selvstendig styring i unionskiftet som foregikk etter Napoleonskrigene og Kieltraktaten. Vi gikk fra å være i union med Danmark til å komme i en løsere union med Sverige.
Naturen som nasjonsbygger
Dette førte til at både kunstnerne og forfatterne ønska å vise hva som var spesielt med landet vårt, særlig sammenligna med Danmark. Og hva var mer naturlig enn å hylle de høye fjella, fossene og den norske bonden?
Mauritz Hansen
Et eksempel finner vi allerede fem år etter unionsskiftet. I 1819 gav Mauritz Hansen ut novella "Luren". I novella blir naturen beskrevet som en idyll og et fristed.
Jeg lot bonden der førte min kløvsalte hest, dra foran, og satte meg på et fjellstykke for å beskue den blomstrende dal. Bekkenes rislen, fuglenes sang og de gressende kyrs klokker lød harmonisk i mitt åpne øre.
Om vi skal oppsummere hvilken rolle naturen har hatt i tekster i ulike perioder, så er det naturlig å trekke fram romantikken som naturens høydepunkt. Dette er en periode der naturen ble hylla. I tillegg brukte mange av forfatterne språklige bilder fra naturen. Naturen ble besjelt, den ble brukt til å vise sinnsstemninger og livets gang.
Naturen hadde ikke en ubetydelig rolle i eldre litteratur, men kanskje er det slik at jo mer sivilisert samfunnet blir, jo mindre kontakt vi har med naturen, dess større blir lengselen etter den? Den romantiske epoken kom like etter den industrielle revolusjon på 1700-tallet. Da de vestlige landa ble industrialisert, så vi hvordan menneskenes makt over naturen økte. Det er nettopp dette romantikerne på 1800-tallet reagerer på i tekstene sine.
Om det er slik at jo mer distansert vi lever fra naturen, dess mer skriver vi om den, da er det kanskje slik at mange moderne forfattere skriver om natur?
Dette stemmer nok delvis. Men den norske samtidslitteraturen har lenge blitt kritisert for å ikke være samfunnsengasjert nok. En ny Ibsen er blitt etterlyst, og litteraturen er blitt anklaga for å bare handle om psykologi og indre problemer.
Økolitteratur
Men de siste åra kan vi snakke om en ny trend. Det kommer dikt, romaner og noveller som handler om forholdet mellom mennesket og naturen. Mange av disse tekstene kritiserer de manglende evnene vi viser til å møte klimakrisa. Denne litteraturen har fått navnet økolitteratur.
Økolitteraturen utforsker særlig forholdet mellom mennesket og naturen. Ofte er tekstene dystopiske. Det vil si at de beskriver en tenkt framtid. I denne tenkte framtida har det skjedd, det som vi frykter: Mennesket har ødelagt naturen, og planeten vår er nesten ubeboelig. Dystopien brukes til å advare leserne: Se hva som skjer om vi ikke handler nå!
En av grunnene til at forfattere skriver mer om hvordan mennesket behandler naturen, er naturlig nok de ødeleggelsene vi har sett forbrukersamfunnet har ført til. Dermed er det naturlig å tenke seg at øko-litteratur er en ny "sjanger". Men om vi går bakover i tid, så har norske forfattere på både 1800- og 1900-tallet advart menneskeheten mot å ikke behandle naturen respektfullt.
Modernismen
Menneskets dårlige behandling av naturen er et vanlig motiv i modernismen på 1900-tallet. En av våre mest kjente modernister, Rolf Jacobsen, kritiserte menneskes behandling av naturen i flere av dikta sine. "De spiser av skogene mine/Seks gravemaskiner kom og spiste av skogene mine", skriver han i diktet "Landskap med gravemaskiner" (1954, s. 11).
I intervjuet med NRK (under) forteller Rolf Jacobsen om miljømotivet i dikta sine. Se intervjuet og legg merke til hvilken samfunnskritikk som kommer til syne i intervjuet. Mener dere denne er aktuell i dag?
Kielland, Ibsen og Hamsun
Om vi går lenger tilbake i tid, så finner vi også lignende motiver hos store norske forfattere som Alexander Kielland, Henrik Ibsen og Knut Hamsun. I Kiellands novelle "Torvmyr" (1880) ligger synsvinkelen hos en ravn. Ravnen flyr over naturen, ser ned på menneskene og blir rasende når den ser hvordan vi ødelegger den urørte naturen. Når det gjelder Ibsen, har litteraturforskere pekt på at særlig En folkefiende (1882) kan leses økokritisk. Stykket handler om dr. Stockmann som oppdager at vannet i byens badeanstalt er forgifta. Vår andre store forfatter, Hamsun, advarer mot overforbruk og fremmedgjøring av naturen, mener litteraturprofessor Henning Howlid Wærp (Brøndbo, 2018). I tillegg oppsøker mange av karakterene naturen for å få fri fra sivilisasjonen og menneskene. Et eksempel fra Mysterier viser hvilken virkning naturen har på hovedpersonen Nagel:
Stilheten gjorde ham aldeles besat av tilfredshet, intet forstyrret ham, bare oppe i luften suset den bløte lyd, lyden av det uhyre stampeværk, Gud som trådte sit hjul. Skogen omkring rørte ikke et blad og ikke en nål. Nagel krøp sammen av behag […]. Han var i en gåtefuld tilstand, fyldt av psykisk behag; hver nerve i ham var våken, han fornam musik i sit blod, følte sig beslægtet med hele naturen, med solen og fjældene og alt andet, kjendte sig omsuset av sin egen jegfølelse fra trær og tuver og strå. (Hamsun, 1960, s. 57)
En av de første norske bestselger-romanene som ytrer en tydelig kritikk av hvordan mennesker ødelegger naturen, er skrevet av Gert Nygårdshaug. Mengele Zoo (1989) blir lest av mange norske ungdommer i dag. Romanen handler om lille Mino som vokser opp i regnskogen i Sør-Amerika. Landsbyen hans blir utrydda av amerikanere, noe som fører til at Mino etter hvert grunnlegger "Mariposa-bevegelsen", en bevegelse som har som mål å redde regnskogen. Romanen er også historien om Minos hevn over dem som utrydda familien og landsbyen hans.
Maja Lunde
Noen forfattere er blitt store på grunn av øko-litteraturen de har utgitt. Her kan vi nevne Maja Lundes trilogi om menneskenes påvirkning på naturen. I 2015 gav hun ut sin første roman for voksne, Bienes historie. Romanen ble en kjempesuksess både i Norge og utlandet. Den er en advarsel om hva som kan skje om vi ikke endrer livsførselen vår, en livsførsel som har vist seg å ha konsekvenser for insektene. For hvordan ser egentlig verden ut om biene forsvinner? Hvilke konsekvenser vil det ha for menneskene?
Karl Ove Knausgård
En annen tendens er at noen av våre allerede mest anerkjente forfattere gir ut bøker som handler om klimakrisa. Vår kanskje aller største litterære stjerne de siste åra, Karl Ove Knausgård, har blitt verdenskjent for å skrive tykke bøker som handler om eget liv.
Men 2020 markerte en dreining i forfatterskapet. Da utkom romanen Morgenstjernen. Dette er en roman med handling fra en het sommerdag i Norge. Plutselig kommer det en ny stjerne på himmelen. Romanen har flere fortellere, det er altså en kollektivroman. Alle fortellerne i romanen undrer seg over denne stjerna, samtidig som de opplever merkelig oppførsel fra ulike dyr rundt seg. Litteraturkritikeren Martha Norheim skriver at "Knausgård nærmar seg typisk nok klimakrisa gjennom å studere mennesket" (Norheim, 2020). Kritikken kommer altså ikke så direkte til syne som i Maja Lundes litteratur.
Carl Frode Tiller
Av andre kjente norske forfattere som har vendt forfatterskapet sitt mot klimakrisa, kan nevnes Carl Frode Tiller. Han ble kjent for å skrive psykologisk litteratur om mennesker som sliter psykisk.
Romanen Begynnelser handler også om en mann med psykiske problemer, men den handler i tillegg om hvordan mennesket ødelegger nærmiljøet. Hovedpersonen Terje er naturforvalter hos Fylkesmannen i Sør-Trøndelag. I arbeidet sitt møter han stadig på folk som ikke forstår verdien av å bevare utrydda dyrearter. Mange av Terjes refleksjoner i romanen er tydelig økokritiske:
Alle desse artane er raudlista, sa eg. – Og enkelte av dei, for eksempel trønderflekklav, er så sjeldne og så særmerkte for dei trønderske regnskogområda, at om dei forsvinn herifrå, så forsvinn dei frå verda. Dei blir borte. For alltid. (Tiller, 2017, s. 64.)
Havboka, Verden på vippepunktet, Fuglesang, Fiskehistorier. Hvem skal eie havet?, De beste intensjoner. Oljelandet i klimakampen og Insektenes planet. Dette er alle titler på sakprosabøker utgitt av norske forfattere de siste åra. Det er altså ingen tvil om at naturen har inntatt den norske sakprosaen. Bøkene vil både opplyse, informere og advare. Noen bøker handler om naturen generelt, de vil gi innsikt, kunnskap og glede om plante- og dyreliv. Andre er skarpe advarsler og populærvitenskapelig forskningsformidling om hva som skjer om vi ikke behandler naturen penere enn vi gjør nå.
Dag O. Hessen
Dag O. Hessen er professor i biologi og deltar i samfunnsdebatten om klimakrisa. Først og fremst gjør han det ved å utgi sakprosabøker som formidler forskning på et vis som folk flest forstår. For dette arbeidet har han mottatt en rekke priser. I Verden på vippepunktet spør han seg: "Hvor ille kan det bli?". Boka beskriver den tilstanden jorda er i nå ved bruk av naturvitenskapelige forklaringer formidla på en forståelig måte. Samtidig prøver den å si noe om hvordan framtida kan se ut.
Anne Sverdrup Thygeson
En annen forsker som skriver forståelig faglitteratur for massene, er Anne Sverdrup-Thygeson. Hun mottok Forskningsrådets formidlingspris for 2020. Målet hennes er å formidle til folk flest hvor viktig insektene er for økosystemet vårt. Dette gjør hun blant annet i boka Insektenes planet. I likhet med Maja Lunde viser hun oss hva som skjer om insektene forsvinner. Men mens Lunde gjør det med skjønnlitteraturen og fiktive karakterer, bruker Sverdup-Thygeson sakprosasjangeren.
Se på Anne Sverdrup-Thygesons innlegg på Youtube (under) om hvordan du kan ta vare på humlene. Hvordan syns du hun lykkes med å formidle forskning på en lettfattelig måte?
Kanskje kan den populærvitenskapelige økokritikken, formidla gjennom sakprosabøker, kalles et slags opplysningsprosjekt?
I opplysningstida på 1700-tallet ønska mange forfattere å opplyse massene for å oppdra dem. I tillegg ble det gitt ut en Encyclopedie, et leksikon, i Frankrike. Målet var å dele kunnskap med folket for å sikre framskritt. Anne Sverdrup-Thygeson og andre forskere formidler kunnskap om planter og dyr gjennom bøker som har massene som målgruppe. Vil vi da forstå hvor viktig det er å ta vare på naturen? I stedet for å se på bier og veps som irriterende plageånder, ser vi kanskje den verdien de har for både jordkloden og menneskeheten.
Kilder
Brøndbo, S (20.08.18). "– Hamsun kom med et miljøvarsku". UiT.no. Henta fra https://uit.no/nyheter/artikkel?p_document_id=582869
Hamsun, K (1960, opprinnelig utgitt i 1892). Mysterier. Oslo: Gyldendal.
Jacobsen, R (1954). Hemmelig liv: Dikt. Oslo: Gyldendal.
Njåls saga (1987). (F. Paasche, Overs). Oslo: Aschehoug. Henta fra https://www.nb.no/items/66991f0390911926328fb40c5731efa4?page=123&searchText=lien
Norheim, M. (17.09.2020). Mørkt og fascinerande comeback. NRK.no. Henta fra https://www.nrk.no/anmeldelser/anmeldelse_-_morgenstjernen_-av-karl-ove-knausgard-1.15151358
Oxford University press. (u.å.). Shakespeare and Nature. Henta fra https://global.oup.com/academic/category/arts-and-humanities/literature/shakespeare/nature/?lang=en&cc=no
Shakespeare, W. (1978). Kong Lear (P.W. Cappelen, Overs.). Gyldendal: Oslo (Opprinnelig utgitt 1606). Henta fra https://www.nb.no/items/8204eb7e288d02da01dbe73ae043c660?page=7&searchText=stormen
Tiller, C. F. (2017). Begynnelser. Oslo: H. Aschehoug & Co
Warmedal, J.M. (1942). Petter Dass: Dikterpresten fra Hålogaland. J.W. Cappelens forlag: Oslo. Henta fra https://www.nb.no/items/b472de892eccaaa87a4e99b71d69c376?page=1&searchText=%22fj%C3%A6re%20som%20fjell%22
Related content
Et forslag til dybdelæring om bærekraftig utvikling.
Når forholdet mellom mennesker og litteraturen er hovedtema i litteraturen, kaller vi det for økolitteratur. Det er ikke en ny sjanger.