Podkast: Sosiale forskjeller

I: Intervjuer

M: Malin

R: Rebekka

Intro:

M: Jeg brydde meg ikke om hva jeg hadde på meg, men jeg brydde meg om hva andre sa.

R. Det gikk litt sånn sport i å stjele egentlig.

I: Hva tenker du vi kan gjøre for å unngå sosiale forskjeller?

I: Over 100.000 barn i Norge vokser opp i fattige familier, en som vet hvordan det er, er Malin Solberg Lyngen. Hei Malin.

M: Hei.

I: Du, fortell litt om oppveksten din.

M: Jeg vokste opp sammen med pappa i en kommunal bolig på Sagene. Jeg har en mor som er alkoholiker som gjorde at det ble meg og pappa, og han måtte ta seg av meg, da.

I: Var det sånn at dere ikke hadde mat, liksom?

M: Vi hadde mat, det var ikke sånn at jeg måtte velge mellom matpakke eller middag, for det vet jeg at det er mange barn som gjør, men det var mye brødmat. Det var det. Jeg hadde middag også iblant, og han kunne gi meg 20 kroner her eller 50 kroner der hvis jeg skulle ut med noen venner. Så kunne jeg kjøpe meg noe på McDonalds, for eksempel. Men han sa også at hvis vi har melk og brød så klarer vi oss, da er ikke vi fattige, og det mener han fortsatt den dag i dag.

I: Det ble mye brødskiver til middag?

M: Ja.

I: Ja. Hva var det kjipeste med å ikke ha penger, vil du si?

M: Det kjipeste var vel det at i forhold til bursdager og sånne ting, så hadde du ikke råd til å kjøpe en veldig fin, fancy gave eller det som var in da. For det er alltid noe som er in, hele tiden. Og når da de jentene som inviterte til bursdag fikk masse store, fine gaver av alle andre, og så kom jeg med en liten ting, så var ikke det så veldig kult og det ble lagt merke til. Både av foreldre og de andre barna. Og det gjorde at jeg ikke hadde lyst til å være i andre bursdager, jeg hadde ikke lyst til å komme selv om jeg ble invitert. Så jeg sa ofte nei, jeg sa ofte at jeg skulle til farfar, for det var noe jeg gjorde på den tiden, vi var ofte hos farfar i helger, så da sa jeg det “jeg kan ikke, skal til farfar”.

I: Hva var grunnen til at du valgte å si at du skulle til farfar, tror du?

M: Jeg tror det var fordi at det ble snakket om, ikke sant, og det husker jeg var sårt. Det å bli snakket om at “hun har ditten eller hun har ikke det eller hun komme med dårlige gaver eller hun har ikke de klærne eller hun går med skitne klær, hun har hull i buksa”. Sånne ting, da. Jeg brydde meg ikke om hva jeg hadde på meg, men jeg brydde meg om hva andre sa fordi jeg kan på en måte ikke noe for det. Hva annet skal jeg gjøre da? Og det er det jeg synes er det verste med at foreldre ikke la merke til det i sånne sammenkomster, om det var bursdag eller om det var noen skolegreier, så var det liksom ingen foreldre som så meg eller brydde seg noe særlig. Så det synes jeg var verst egentlig, det å bli snakket om. For man hører jo det videre.

I: Det er veldig interessant da, for den største belastningen sånn du opplevde det var ikke å ha dårlig råd, den største belastningen var hvordan alle andre forholdt seg til deg og hvordan de behandlet deg. Var det sånn at du egentlig ikke opplevde å få noe hjelp?

M: Ikke av mange. Vi hadde noe støtte av barnevernet, men det var ikke alltid vi fikk godkjent søknaden.

I: For dere måtte søke om penger til forskjellige ting?

M: Vi måtte søke om penger til ferie, søke om penger til klær, søke om penger til fotball. Og det var ikke alltid vi fikk godkjent det, da. Jeg hadde også en lærer på Sagene skole som alltid var der. Han følte jeg virkelig passet på meg og sa at hvis det var noe, så kunne jeg ringe han når som helst på døgnet. Det er noe jeg setter skikkelig pris på den dag i dag. Selv om jeg aldri har fortalt han hva, så tror jeg han skjønte at noe foregår. Jeg hadde også en prest da jeg konfirmerte meg, og hun har også vært der mye. Hun betalte for konfirmasjonen, og vi har hatt kontakt siden. Jeg møtte henne faktisk før jul, og da spurte hun meg om jeg husket at jeg kom i konfirmasjonen i bukse.

I: I olabukse?

M: I olabukse. Fordi alle andre kom jo i kjoler eller penklær.

I: I bunad til 50.000?

M: Ja, ikke sant. Og jeg kom med olabukser. Hun syntes jo det var litt tøft, at det var litt kult, jeg synes jo det i dag, jeg også. Kult at jeg gjorde det, liksom. Men der og da tenkte jeg nok sikkert at jeg også hadde lyst til å gå med kjole.

I: Når vi snakker om det nå, jeg også synes det er litt sånn hardcore liksom, du skal i konfirmasjonen, da får det bare være i olabukse. Men likevel så er det noe med den synligheten da, foran, ikke bare de andre konfirmantene, men også hele kirken. Her kommer det en 14-åring i olabukser, det synes.

M: Ja, det gjør det.

I: Du er veldig tøff og modig og snakker så trygt og åpent om dette her, og uten skam også, synes jeg det virker som. Hvorfor har det gått så bra med deg, og hvorfor har det blitt sånn?

M: Jeg har hatt en organisasjon som heter Voksne for barn i ryggen siden jeg var 15. Og så har jeg hatt pappa. Det er de to tingene som jeg, hver gang jeg snakker om det, så er det... det har reddet livet mitt. Det kan jeg garantere. Og pappa han har jo hatt sine ting når han var yngre, og han bare slapp alt han hadde i hendene for å ta vare på meg. Han søkte om å få omsorgen for meg, og hva enn han drev med på den tiden, det la han bak seg, og han har kjempet for meg siden den dagen og kjemper fortsatt. Så han er min klippe.

I: Så selv om du har bodd i sosialbolig, det har vært litt sånn rufsete kår rundt deg, det har vært vanskelig på skolen og alle mulige sånne ting, så har du på en måte hatt han som likevel har beskyttet deg, da?

M: Absolutt.

I: Hva er det vi alle kan gjøre da, for at barn skal slippe å ha det sånn som du hadde det?

M: Jeg tenker at det må bli mer prat om det, det må være mindre tabu å prate om det. Grunnen er såpass viktig, fordi det er ikke vi barnas feil, det er ikke din feil, det er ikke foreldrene dine sin feil. Det er samfunnet, det må skje endringer. Fordi sånn som barnetrygden, den er vanvittig lav. Alt sånn i forhold til penger, det er altfor lavt til de som trenger det, og når da de som ikke trenger det også får, så blir det så urettferdig da, synes jeg. Da synes jeg heller at det kan fordeles på de som faktisk trenger det. Også synes jeg det må være mer tilbud i forhold til sånn ungdomsskole, juniorklubb, det er jo mye som legges ned. De legger bare ned masse klubber. Jeg synes det må være mer tilbud, det kan være fra barnevernet, for den saks skyld. Det trenger ikke å være noe kjempestort. Men det å kunne tilbringe tid med de du er glad i. Mer tilbud, og det må bli pratet om fordi jeg synes ikke det er noe skam i å si at jeg og pappa hadde dårlig råd, fordi at det er ikke vår feil, det er ikke noe vi kunne gjøre noe med, og da skjønner ikke jeg hvorfor jeg skal føle meg flau over det.

I: Veldig fint, tusen takk.

I: Rebekka vokste opp i sosialbolig på østkanten i Oslo, begge foreldrene var selvstendige, så innimellom var det penger, men for det meste var det lite. Hei Rebekka.

R: Hei.

I: Du, hvordan var livet ditt som barn?

R: Ja, det var jo preget av en del ustabilitet. Jeg gikk på en skole hvor det var veldig hardt miljø, læreren var ikke trygg og elevene var ikke trygge. Ganske mye slåssing og veldig mye stress, og det var det hjemme også. Generelt så var det utrolig mye ustabilitet som skapte mye stress for meg, da.

I: Var det sånn at du kjente på at dere hadde lite penger som barn?

R: Ja, altså det var ikke det største problemet, men jeg merket det jo. Jeg så at naboen hadde andre ting enn meg, uten at jeg reflekterte så mye over det akkurat da. Men det var jo sånne ting som at jeg aldri hadde penger til godteri for eksempel, så ble det jo til at vi stjal da, i stedet for å kjøpe det. Det gikk litt sånn sport i å stjele egentlig.

I: Hvordan var det i forhold til jevnaldrende og sånn da, kjente du på det i forhold til de?

R: Ja, de jeg var sammen med til vanlig var i samme situasjon som meg, så det kjente jeg ikke så mye på, men hvis jeg begynte på fritidsaktiviteter for eksempel, så merket jeg det mer. Da var det jo gjerne folk fra forskjellige steder i Oslo, så det ble mye tydeligere forskjeller, da. For eksempel så begynte jeg på friidrett da jeg var rundt 11 år, og da var det veldig tydelige forskjeller med tanke på penger, da. En ting var at jeg ikke hadde det samme utstyret som de andre, jeg trente i hverdagsklær og vanlige sko, istedenfor i treningsklær og joggesko. Også var det også det at de behandlet meg dårlig, jeg fikk høre at jeg var fra feil side av byen og ble generelt ganske ekskludert, da. Også var jeg i tillegg raskest, og det ble jo upopulært.

I: Ja, det var ikke sånn at det ga deg noe valuta på noe vis?

R: Nei, tvert imot, da ble det jo konkurranse.

I: Ja, ikke sant, det ble enda sterkere “vi mot deg”-aktig ting?

R: Ja.

I: Hvordan var dette her for deg da, hvordan opplevde du det som barn?

R: Det føltes litt rart å ikke ha det de andre hadde, og også litt ubehagelig å bli behandlet annerledes, selv om jeg ikke helt kunne sette fingeren på hvorfor det skjedde akkurat da.

I: Husker du hvordan du reagerte i forhold til det?

R: Ja, når det skjedde så trakk jeg meg jo litt unna og var flink til å ekskludere meg selv, men jeg hadde jo veldig mange venner hvor vi var i samme båt da, så sånn sett hadde jeg det også veldig fint.

I: Det er jo ganske mye fokus på å ha de riktige tingene, og barn vet jo veldig tidlig hva som er de kule tingene å ha, men vil du si at det var ikke en veldig stor del av barndommen din, det var ikke noe du kjente veldig mye på, eller hvordan var det?

R: Jeg aksepterte vel mer at det var sånn, og så tror jeg foreldrene mine var ganske flinke til å påvirke meg til at de og de tingene trengte jeg ikke. Så det var litt sånn.. det var sikkert kjipt, men jeg tror ikke det påvirket meg sånn. Jeg fikk nok en del gode verdier fra foreldrene mine som gjorde at jeg ikke syntes at det var det viktigste i verden, men jeg skjønner jo veldig godt at folk synes at det er viktig, og jeg har jo kjent på det å ha ønsket meg ting selv, da.

I: Du kommer fra det du beskriver som en litt ustabil oppvekst med dårlig økonomi og sånne ting, og så har det jo godt utrolig bra med deg, nå jobber du som kommunikasjonssjef, er trygg og det har gått bra, hvorfor har det blitt sånn?

R: Det er nok mange grunner til det, jeg tror det har gått bra fordi jeg ikke har sett på meg selv som et offer og jeg har ikke identifisert meg så mye med disse ytre faktorene, da. Så jeg tror det gikk bra fordi jeg fokuserte på å gå min egen vei for å lage et bra liv for meg selv og fant ut relativt tidlig hva som gjør meg glad og hva som er bra for meg. Men det er jo ganske mange ting som spiller inn, så jeg tror også at jeg fikk med meg noen gode verdier hjemmefra og. Altså jeg var ikke helt i vater som liten på grunn av de tingene jeg gikk gjennom, så det er jo noe som har kommet med tiden. Jeg var nok ganske nervøs og egentlig veldig engstelig og stresset uten at jeg selv skjønte det, og så snudde det liksom. Litt sånn litt etter litt på ungdomsskolen.

I: Hvorfor tror du det var da, hvordan klarte du det?

R: Jeg tror det var fordi det gikk en liten sånn faen i meg. At jeg tenkte “herregud, det er jo ikke noe annerledes ved meg enn de andre, jeg er ikke noe annerledes enn dem bare fordi jeg har det annerledes”.

I: En periode som har gått helt over styr, er veldig gammel når jeg sitter og sier det her, men det er jo russetiden. Det har jo blitt en sånn pengegalopp nærmest, og jeg lurte på, kjente du noe på det?

R: Jeg gikk på Oslo by steinerskole, hvor alle hadde blitt enige om at vi skulle bruke minst mulig penger på russetiden. Så jeg tror vi brukte 5000 kroner hver på å kjøpe oss inn i en russebuss og vi gjorde minst mulig med den. Vi kjøpte noe billig lydutstyr, noen billige høyttalere og greier, og tagget selv inne i bussen og malte den helt svart utenpå. Også hadde vi det kjempegøy og rullet rundt, og når vi solgte bussen så fikk vi igjen 1000 kroner, så det ble jo en ekstremt billig russetid, jeg tror jeg tilsammen med både drikke og klær og russekort og buss betalte 7000 – 8000, og det gikk jo fint fordi jeg jobbet ved siden av skolen. Så det går fint an å spare opp det på tre år, for å si det sånn. Så vi var heldige.

I: Der tenker jeg hele landet har noe å lære av Oslo by steinerskole.

R: Det tror jeg og.

I: Hva tenker du vi kan gjøre for å unngå sosiale forskjeller?

R: Jeg ville jo oppfordret foreldrene til barn og barn som for eksempel gjør narr av andre barn da, fordi de ikke har det de ønsker, jeg ville oppfordret dem til å inkludere barna litt, være litt nysgjerrige på hvem de er og ta dem litt med inn i varmen. Hvis det er to barn i klassen som ikke har råd til å være med på noe, så kan jo noen steppe inn og være med å spleise for eksempel. Også prøve å forstå at det er jo aldri disse barna sin skyld at de er fra de familiene eller de kårene de er fra, det er bare helt tilfeldig. Og det med at hvem som helst kunne vokst opp i en familie med dårlig råd, det er ikke vits å føle at man er bedre enn andre bare fordi man er vokst opp med penger. Prøve å kjenne litt på hvordan er det den fattigste personen i klassen, hvordan følelser tror man at den personen har? Gå litt inn i det, for da kan man relatere mer og da vil det kanskje gå litt bedre.

I: Tusen takk for praten.

R: Bare hyggelig.