Hvordan formidler vi mening til andre?

Vi mennesker bærer på hver våre rike forestillingsverdener, som er preget av de erfaringene og kunnskapene vi har samlet opp om verden gjennom et helt liv. Hver dag prøver vi å formidle tanker og idéer fra vår mentale verden til andres, gjennom å sende og motta meldinger i ulike kommunikasjonssituasjoner. Disse meldingene er satt sammen av tegn, som ord, lyder, bilder, blikk og håndbevegelser.

En melding har en sender og en mottaker. Først må avsender innkode meldingen ved å bestemme seg for hvilke tegn som best uttrykker det hen vil si, og så må mottaker avkode meldingen ved å tolke disse tegnene meldingen består av. Hva slags betydning som skal tilskrives tegnene i en melding, er ikke gitt direkte fra tegnene, de må tolkes.

Tegnet "tommel opp" betyr visse ting i visse situasjoner, men det kan være nyanser i måten tegnet blir brukt på og faktorer i konteksten som avgjør hvordan tegnet skal tolkes. I en tekstmelding kan tommel-opp-tegnet bety at du har sett en melding, mens i en annen situasjon må det tolkes som et tegn på entusiasme. Hvordan kan du som avsender av en melding vite hva slags mening mottakeren sitter igjen med?

I illustrasjonen under ser du en dialog der gutten til venstre vil fortelle til jenta til høyre at han har et kjæledyr, og at det er en katt. Klikk på bildet og se hvordan forhandling av mening foregår i denne dialogen:

Hvordan tilskriver vi mening til et tegn?

Avsenderen vet jo hvordan katten sin ser ut, og han kan bruke denne kunnskapen til å gi nyansert og presis informasjon om dette til mottakeren i denne samtalen.

Mottakeren prøver å innhente så mye informasjon som mulig for å få en presis forståelse av denne katten. Hun bruker informasjon om rase, farge og alder til å snevre inn bildet hun har av denne katten, og til slutt har hun landet på en forståelse. Hun stiller ikke flere spørsmål, fordi hun tror hun har forstått hvordan denne katten ser ut.

Avsenderen tror også at mottaker har forstått hva slags katt det er snakk om, så han gjør heller ingen forsøk på å korrigere denne forståelsen, siden det bildet vi ser, kun finnes i hodet hennes.

Når du sender en melding, blir altså ikke meningen du har tilskrevet eller knyttet til tegnene automatisk overført til mottaker. Meningen må gjenskapes i hodet til mottakeren, som bruker sin erfaring og kunnskap til å konstruere mening av ditt budskap. Noen tegn er presise, mens andre kan fylles med mye forskjellig mening, slik som tegnet "katt". Vi ser at de to partene forhandler om hvordan dette tegnet skal bli forstått i samtalen over, og slike forhandlinger om hvilken mening vi skal tilskrive tegn, skjer hele tiden i samhandling med andre.

Nå vet vi at vi i mange tilfeller ikke ønsker å være presise. I eksempelet ovenfor holder det kanskje å vite at den andre har en katt uten å vite akkurat hvordan denne katten ser ut, mens i andre tilfeller er det viktig å være så presis som mulig. Dersom katten ovenfor er kommet bort, er det viktig å vite hva en skal se etter når en skal ut og lete.

I noen tilfeller vil vi være presise i kommunikasjonen, i andre tilfeller velger vi, bevisst eller ubevisst, å være upresise, slik at vi gir rom for ulike tolkninger. I et dikt eller i en sangtekst er ikke alltid presisjon det viktigste for meningsskapingen hos mottakeren, men at det gir rom for mottakerens, eller lytterens, egne tolkninger.

Dahl, Ø. (2001). Møter mellom mennesker: interkulturell kommunikasjon. Gyldendal.