Skriftlige tekster
Deretter tar du kanskje bussen til skolen, og bussen har et nummer og et stedsnavn som forteller deg hvor bussen skal. På bussen leser og skriver du kanskje meldinger via sosiale medier eller sms, og når du kommer på skolen, leser du i lærebøker og på nettsider. Vi lever i et skriftbasert samfunn, og en dag uten skrift er nærmest utenkelig.
Tenk over / diskuter:
Hvor mange av de tingene du har gjort i dag, hadde vært vanskelig å gjennomføre om du ikke kunne lese eller skrive skrift?
En roman er et eksempel på en skriftlig tekst. Ordene i romanen vil ikke endre seg mens du leser, den er en statisk tekst. Du som leser, har stor makt over en skriftlig tekst. Du kan bestemme hva du skal lese, og avsenderen ser ikke mottakeren. Avsenderen har imidlertid god tid til å planlegge det hen skal skrive. En forfatter kan bruke flere år på å skrive en roman.
En skriftlig tekst er ikke knyttet til en her-og-nå-situasjon, men kan bli til over tid. Skriftlige tekster er også lite preget av dialog, den oppstår ikke gjennom to eller flere stemmer i samspill, men som enetale. Med andre ord kan vi si at de er monologiske. Ved hjelp av skriftlige tekster kan vi kommunisere over store avstander i tid og rom. De islandske ættesagaene fra 1000-tallet er skriftlige tekster som i dag gir oss kunnskap om det norrøne språket og kulturen i Norden i vikingtida.
Tenk over / diskuter
Hvordan påvirker det skriftlige tekster som romaner, at de er monologiske og ikke inngår i en dialog med leseren?
Er artikler i nettaviser monologiske?
Vi kan dele inn skriftlige tekster på ulike måter, alt etter formålet. I tekstkulturen som du har blitt sosialisert inn i på skolen, har du sikkert opplevd at det er vanlig å skille mellom skjønnlitteratur og sakprosa. Skjønnlitteraturen er ofte fiksjon, altså tekster der vi ikke forventer at det vi leser, skal forholde seg til virkeligheten på en etterrettelig måte. Her finner vi sjangre som novelle, roman, dikt og eventyr.
Sakprosa er tekster som forholder seg til virkeligheten på en annen måte en skjønnlitteraturen. Når vi leser sakprosa, forventer vi at det vi leser, skal være sant. Veldig mye av det vi leser i løpet av en dag, er sakprosa, som nyhetsartikler, lærebøker, leserinnlegg, blogger og tekstmeldinger.
Forholdet mellom fakta og fiksjon har blitt mer komplisert med framveksten av det som ofte blir kalt virkelighetslitteraturen. Dette er tekster som bruker skjønnlitterære sjangertrekk og virkemidler til å beskrive virkelige hendelser og mennesker. Et tidlig eksempel på dette var romanen Bokhandleren i Kabul. Et familiedrama. Der skriver Åsne Seierstad om sitt møte med en afghansk familie som hun bodde sammen med i 2001. Seierstad mente at hun i boka si beskrev virkeligheten, men spørsmålet om dette var en roman med innslag av fiksjon, var ikke avklart med den afghanske familien (Tønnesson, 2006).
Det førte til en diskusjon du kan lese mer om i artikkelen nedenfor. Det kan også være lurt å lese forordet til Bokhandleren i Kabul i Dagbladet: Er suksessboka hennes sakprosa?
Diskusjonen om grensene mellom sakprosa og skjønnlitteratur pågår fortsatt. Les mer om dette i den relaterte artikkelen om narrativ sakprosa fra norskfaget:
Related content
I en tid der romanene handler om virkeligheten og sakprosatekstene likner mer på romaner, kan vi ha bruk for begrepet narrativ sakprosa.
En skriftlig tekst er en tekst der skrift er den dominerende uttrykksformen. Samtidig inneholder mange skriftlige tekster bilder, farger og ulike skrifttyper som bidrar til ulik betydning. Store, tykke og røde bokstaver kan uttrykke en annen mening enn tynn, svart skrift i mindre størrelse.
Skrifttype eller font, størrelse på bokstaver og fet eller kursiv er noen modi å velge mellom når du skal lage en skriftlig tekst. Valg av skrifttype vil for eksempel ha betydning for hvilken stil avsenderen ønsker at den skriftlige teksten skal ha. Du kan lese mer om skrifttyper her:
Tenk over / diskuter:
Hvordan kan bruk av ulike fonter endre budskapet i en tekst? Hvordan ville du reagert på et formelt brev som brukte skrifttypen Comic sans?
Tønnesson, J. (2006). Alle tekster er sammensatte. Norsklæreren, 4, s. 9–15.