Kjært barn har mange navn: Navnet «Kina» opp gjennom tidene
Når kineserne selv sier «Qín», mener de imidlertid bare dette dynastiet. Slik var det opp gjennom tidene – navnet på det dynastiet som for øyeblikket regjerte, ble brukt som navnet på riket.
Kineserne kaller i dag landet sitt for Zhōngguó 中国, som betyr «Det sentrale riket». Dette er et gammelt navn med et enkelt opphav. Det viser til de sentralt beliggende statene i den lange perioden med et flerstatlig system før landet ble forent under Qín, altså «De sentrale statene». Men navnet kom også av at disse statene anså seg for å være av høyere kulturell rang enn sine nabofolk.
Etter at keiserdømmet ble innført, ble Zhōngguó av og til brukt som betegnelse på hele landet, og da som entall, «Det sentrale riket». Det ble også til tider brukt om keiserdømmets universelle pretensjoner. Derfra stammer den vestlige tradisjonelle betegnelsen «Midtens rike», dvs. et rike som befant seg i verdens sentrum. Men for å uttrykke universelle pretensjoner hadde de gamle kineserne en annen betegnelse, nemlig tiānxià 天下, eller «(Alt) under himmelen», dvs. hele verden, som det gjaldt å dominere.
De fleste av oldtidens høykulturer så på seg selv som sentrum i verden, men ingen klarte å oppnå verdensherredømme. De som kom nærmest, var mongolene under Djenghis Khan på 1200-tallet.
Hvis vi skal gjøre det litt mer komplisert, kan vi også trekke frem at en annen tradisjonell betegnelse på riket var Zhōnghuá 中华, som betyr «Det kultiverte (eg. «blomstrende») senteret». Det ble brukt omtrent på samme måte som Zhōngguó, men uttrykte enda klarere at riket var en høyerestående sivilisasjon i forhold til omkringliggende riker, som fikk navn som forskjellige typer barbarer, dvs. ukultiverte.
Først på 1700-tallet begynte mandsjuene, et tungusisk folk fra nordøst som hadde erobret Kina i 1644, å ta i bruk Zhōngguó som offisielt navn på landet, særlig i samkvem med utlandet, selv om det formelle navnet på dynastiet var Qīng 清, som betyr «Ren og klar».
Da Qīng-dynastiet ble avskaffet gjennom en revolusjon ledet av etniske kinesere i 1911–12, funderte seierherrene på hva de skulle kalle landet. De tydde ikke til Zhōngguó, men til Zhōnghuá, som ble ansett for å være mer høytidelig. Den republikken som ble stablet på beina i 1912, ble hetende Zhōnghuá mínguó 中华民国, eller «Republikken Kina». Den eksisterer den dag i dag på Taiwan. Da kommunistene seiret i revolusjonen i 1949, kalte de landet Zhōnghuá rénmín gònghéguó 中华人民共和国, eller «Folkerepublikken Kina».
Likevel dukker navnet Zhōngguó i dag opp i offisielle sammenhenger (som i FN og på kinesiske landslagsdrakter). Det er å regne som en kortform av de moderne formelle betegnelsene på landet, altså Zhōng … guó. Men i motsetning til hva mange tror, har altså Zhōngguó knapt vært brukt som formell betegnelse på landet opp gjennom tidene.
I dag kaller kineserne seg selv hàn 汉, men det er som folkeslag, og ikke som land. Opphavet til denne benevnelsen var at folkeslag nord for Kina begynte å kalle kineserne for hàn under Hàn-dynastiet. Denne benevnelsen ble hengende ved kineserne i ettertid, ofte i nedsettende betydning. Den er med andre ord noe som er blitt «påført» kineserne av andre, men ofte er det nettopp slik navn på folkegrupper oppstår.
Hàn har også hatt forskjellig betydning opp gjennom historien. Da mongolene hersket over hele Kina på 12- og 1300-tallet, kalte de befolkningen i Nord-Kina (som da var blandet) for hàn, mens kinesere som bodde i Sør-Kina, ble kalt mǎnzi 蛮子, «sørlige barbarer», en nedsettende betegnelse som kineserne selv i sin tid hadde brukt på sine sørlige naboer.
Også under det siste dynastiet Qīng (1644–1912) kalte de herskende mandsjuene kineserne for hàn. Det var riktignok en betegnelse på et folk som var blitt erobret, men det hadde en annen funksjon under Qīng. Mandsjuene så på keiserdømmet sitt som et fleretnisk imperium, der de viktigste folkeslagene var mandsjuer, hàn, mongoler og tibetanere.
I motstanden mot mandsjuenes styre mot slutten av 1800-tallet begynte imidlertid kineserne å ta i bruk benevnelsen hàn om seg selv. Det falt sammen med framveksten av moderne nasjonalistisk tenkning, og det som opprinnelig hadde vært en nedsettende benevnelse, ble nå en identitetsmarkør som man kunne bruke til å mobilisere til motstand mot mandsjuenes «fremmedstyre». Det skadet jo heller ikke at navnet henspilte på det storslagne Hàn-dynastiet. Men det er altså ikke slik at kineserne alltid har regnet seg som hàn-folk på grunn av Hàn-dynastiets storhet.
Under de siste årene av Qing-dynastiet diskuterte også moderne kinesiske nasjonalister om et framtidig fritt Kina skulle bestå bare av de delene av landet der det bodde etniske kinesere, altså et «Han-folkets land», eller om de burde arve hele keiserriket. De falt ned på det siste, og da var Zhōnghuá en passende betegnelse å ty til.
Den dag i dag hersker det imidlertid fremdeles uenighet om Zhōnghuá først og fremst henspiller på etniske kinesere, altså hàn-folk, eller om det er en slags overnasjonal betegnelse som rommer alle de forskjellige folkeslagene som holder til innenfor Kinas grenser.
PS: Landet har hatt mange andre benevnelser opp gjennom tidene, både på kinesisk og på vestlige språk, men det får vi la ligge i denne omgangen.