Skip to content
Article

Komplikasjoner ved immobilitet

Å være immobil vil si at man har begrenset evne eller mulighet til fysisk aktivitet. Komplikasjoner ved immobilitet kalles også sengeleiets komplikasjoner. Den betegnelsen er ikke dekkende, siden det ikke bare er pasienter som ligger til sengs, som kan få komplikasjoner.

Helsefagarbeideren har et særskilt ansvar for å forebygge komplikasjoner ved immobilitet, siden det gjerne er helsefagarbeideren som bistår pasientene i praktiske pleiesituasjoner. En del av jobben er å vurdere om pasienten er i risikogruppa for å få komplikasjoner knyttet til immobilitet. Er pasienten i risikogruppa, må det settes inn forebyggende tiltak.

Risikogrupper

Noen grupper av mennesker er mer utsatt for komplikasjoner knyttet til immobilitet enn andre.

Eldre

Eldre har ofte nedsatt motstandskraft mot sykdom. Det kan skyldes at de har kroniske lidelser og sykdommer, at de spiser og drikker lite, og at de er lite i aktivitet. De naturlige aldersforandringene bidrar også til at eldre mennesker har svekkelser i organsystemer.

Personer med nedsatt allmenntilstand

Mennesker som har nedsatt allmenntilstand på grunn av sykdom, vil ofte spise og drikke mindre og være mindre fysisk aktive.

Bevisstløse og pasienter med lammelser

Disse pasientene har nedsatt evne til bevegelse, og de føler ikke nummenhet og smerte. De vil da ikke kjenne for eksempel om sår er under utvikling.

Overvektige

Overvekten vil gi problemer med å være fysisk aktiv. Alle organsystemer påvirkes av overvekt. For eksempel vil overvektige hvile tungt mot underlaget og derfor være utsatt for trykksår.

Undervektige og magre

Undervektige mangler den polstringen som fettvevet gir. Derfor vil de for eksempel bli mer utsatt for trykksår. Undervektige personer har gjerne også nedsatt immunforsvar.

Opererte pasienter

I dagene etter operasjon er pasientene ofte immobile på grunn av smerter. I tillegg spiser og drikker de lite, og de er i et miljø med mikroorganismer som ikke finnes i hjemmemiljøet.

Komplikasjoner som kan oppstå

  • trykksår (decubitus)
  • urinveisinfeksjon (cystitt)
  • forstoppelse (obstipasjon)
  • blodpropp (trombose)
  • lungebetennelse (pneumoni)
  • nyrestein (urolithiasis)
  • svekkelse av muskler og skjelett
  • feilstillinger i ledd (kontrakturer)
  • psykiske forandringer

Kroppens organsystemer fungerer best når vi har god balanse mellom aktivitet og hvile. Dersom vi av en eller annen grunn blir mindre aktive, skaper dette forstyrrelser i de ulike organsystemene.

Konsekvenser

Komplikasjoner knyttet til immobilitet påfører pasienter lidelse, og det kan også føre til at pasienter dør. I tillegg kan dette ha store samfunnsøkonomiske konsekvenser i form av institusjonsopphold, økt pleiebehov, legemiddelbruk og undersøkelser.

Med god kunnskap om forebygging kan helsefagarbeideren bidra til at sykepleien blir bedre, at pasienter opplever mindre lidelse, og at samfunnet unngår å måtte bruke millioner av kroner til behandling.

Generelle tiltak

Observere og rapportere

Det er svært viktig å vurdere om pasienten er i ei risikogruppe for komplikasjoner ved immobilitet. Hvis pasienten er i ei risikogruppe, bør det settes opp en plan med forebyggende tiltak. Helsepersonell skal observere om tiltakene virker forebyggende, eller om pasienten utvikler symptomer på noen av komplikasjonene.

Informere pasienten

Dersom pasienten er mottakelig for informasjon, skal helsepersonellet forklare pasienten om de komplikasjonene som kan oppstå ved immobilitet, og informere pasienten om hva han eller hun selv kan gjøre for å unngå slike komplikasjoner. Det er viktig å samarbeide med pasienten.

Bruke pasientens ressurser

Alle pasienter har ressurser i en eller annen form. For eksempel kan en bevisstløs pasient ha pårørende som kan være en ressurs ved at de hjelper til med å bevege pasientens bein og armer. Det er viktig at pasienter som selv kan bistå i stell og påkledning, gjør det de selv klarer.

Aktivitet

Siden komplikasjoner ved immobilitet i hovedsak skyldes lite aktivitet, er aktivitet det viktigste forebyggende tiltaket. I tillegg til å virke forebyggende er aktivitet viktig i behandling av eventuelle oppståtte komplikasjoner.

All aktivitet er bedre enn ingen aktivitet. Å skifte stilling i seng, å bevege anklene eller å sitte oppreist i en stol er aktiviteter som utgjør enkle tiltak for å forebygge komplikasjoner. Det er viktig å benytte de mulighetene for aktivitet som situasjoner i dagliglivet gir. En fysioterapeut og en ergoterapeut kan være viktige støttespillere i det å aktivisere immobile pasienter

God ernæring

Rikelig drikke (30 milliliter per kilo kroppsvekt per døgn) og et sunt, næringsrikt kosthold kan bidra til å forebygge og behandle eventuelle komplikasjoner ved immobilitet. Det er viktig at pasienten har friskt drikke tilgjengelig, og at det tilrettelegges for en god spisesituasjon.

En ernæringsfysiolog kan bidra med gode kostholdsråd. Dersom denne yrkesgruppa ikke er tilgjengelig, må helsefagarbeideren ta i bruk sin egen fagkunnskap. Sykepleiere kan også bistå i ernæringsspørsmål.

Hjelpemidler

Det finnes utallige hjelpemidler som kan benyttes for å forebygge komplikasjoner ved immobilitet. En ergoterapeut kan hjelpe til ved valg av hjelpemidler.

Fagpersoner

Et tverrfaglig samarbeid kan være svært hensiktsmessig for å forebygge komplikasjoner ved immobilitet. Yrkesgrupper innen pleie- og omsorgssektoren har ulik kompetanse, og når vi tar i bruk all denne kompetansen, får pasienten et godt forebyggende behandlingsopplegg.

Utfordringer til deg

  1. Hva er hovedårsaken til komplikasjoner ved inaktivitet?

  2. Hvorfor er det viktig at du som helsefagarbeider har kompetanse om forebygging av komplikasjoner ved inaktivitet?

  3. Hvilke hjelpemidler for å forebygge immobilitetskomplikasjoner kjenner du til?

Related content

Subject material
Tverrfaglig samarbeid

Tverrfaglig samarbeid er når flere yrkesgrupper med ulik kompetanse arbeider sammen for å ivareta de helhetlige behovene til en pasient eller bruker.

Subject material
ADL og hjelpemidler

Som helsefagarbeider er det viktig at du kjenner til de vanligste hjelpemidlene og hvordan brukeren skal gå fram for å søke om hjelpemidler.