Kriminal- og rettsjournalistikk

Open image in new window

CC BY-NC

Image: Heiko Junge

Når en samfunnsborger blir utsatt for en kriminell handling, angår det ikke bare vedkommende selv, men også samfunnet som fellesskap. Derfor er det staten som er den anklagende part i straffesaker.

Journalistens rolle i kriminalsaker er primært å informere om hva som har skjedd, hvor det skjedde, og hvorfor det skjedde. De viktigste kildene er politiets etterforskere. Men politiet ønsker ofte å holde tilbake informasjon i etterforskningsfasen. Journalisten forsøker derfor å hente tilleggsinformasjon fra mulige øyenvitner, og gjør nyhetsfortellingen personlig med utsagn fra naboer, kolleger og bekjente av ofre og gjerningspersoner.

Kriminalsaker pirrer nysgjerrigheten vår. Derfor er det fristende for journalisten å ta med pikante og blodige detaljer i omtalen av det som har skjedd. Slik får saken flere klikk i nettavisene. Mange forsøker også å komme "tett på" følelsene til dem som er berørt av hendelsen, siden det tilfredsstiller "kikker-mentaliteten" vår. Mange pårørende opplever dette som en stor belastning.

Undersøkende kriminaljournalistikk

De siste tiåra har kriminaljournalistikken utviklet seg i retning av mer undersøkende journalistikk, der journalisten jobber parallelt med politiet for å finne fram til troverdige vitner og beviser som styrker eller svekker politiets hovedspor i saken. Aviser og nettaviser ber også om tips fra publikum, og inviterer publikum til å bidra med egne bilder og videopptak fra åstedet.

Nå er kriminaljournalistikken blitt til viktig undersøkende journalistikk med et vell av kilder. Journalistens rolle er blitt mer lik etterforskerens.
– Bernt Olufsen

Faren med denne typen journalistikk er at journalisten kan påvirke vitner og forstyrre politiets arbeid. Fordelen er at pressen kan avdekke feil og mangler og forhindre maktmisbruk fra politiets side.

En rekke fjernsynsdokumentarer og podkaster har de siste åra tatt for seg eldre kriminalsaker og gjort en kritisk vurdering av politiets arbeid og bevisførselen i retten. Hensikten er å avdekke om folk er feilaktig dømt for noe de ikke har gjort. Dette kan være god, kritisk journalistikk. Samtidig er det nok også slik at de kommersielle mediene merker at historier om "true crime" selger godt.

Orderud-saken er et eksempel på en sak som ble bredt dekket av mediene, både da drapene fant sted i 1999, og i nyere dokumentarer og podkaster.

I dag finnes det mange medier og andre nettsteder som formidler informasjon om kriminalsaker, og noen ber publikum komme med tips til oppklaring av saken. Eksemplene nedenfor handler om Orderud-saken.

• NRK: Gåten Orderud

• VG: Orderud-saken: Slik sloss de om troverdigheten i mediene

Store mediehus, som NRK og Aftenposten, har kompetente journalister som har som hovedoppgave å kommentere etterforskningen av kriminalsaker og behandlingen av slike saker i rettsvesenet. Det gir tyngde til journalistikken på saksfeltet.

Kommentatorene forklarer hvordan politiet jobber, hva som finnes av beviser, og hvilke juridiske vurderinger som blir gjort av aktor, forsvarer og dommer i straffesaken, på en måte som gjør det lettere for allmennheten å forstå hva saken handler om. Men det er viktig å ha i bakhodet at kommentaren er en subjektiv sjanger, hvor journalisten gir uttrykk for sine egne vurderinger.

I nyhetsfortellingen om kriminalsaker er det fristende å benytte seg av velkjente narrativer som handler om konflikter mellom det gode og det onde, helter og skurker, ofre og overgripere, eller "dem" og "oss". Virkeligheten er ofte ikke så enkel. Ofre kan også være slemme, skurken kan selv være et offer, og "innvandreren" kan være helt forskjellig fra andre med samme bakgrunn.

I kriminaljournalistikken kan fortellingen lett bikke over fra å være faktabasert informasjon til å bli en underholdende kriminalfortelling. I slike tilfeller kan det være fristende å utelate informasjon som ikke bygger opp under det grunnleggende narrativet.

Open image in new window

CC BY-NC-SA

Image: Lise Åserud

Rettsjournalistikk har alltid vært en viktig del av pressens oppgave i samfunnet. Mediene skal overvåke domstolene, på samme måte som de overvåker Stortinget og regjeringen. Det finnes likevel kritiske røster som hevder at mediene ikke lenger bare er en vaktbikkje, men også en aktør i straffesaker.

Mange straffesaker blir i dag prosedert i mediene før rettssaken starter. Både påtalemakten, forsvarere, bistandsadvokater og sakkyndige bruker pressen aktivt for å skape forståelse og sympati for sine interesser før saken kommer opp i tingretten. Noen har til og med bevisst lekket fortrolig informasjon til mediene.

Open image in new window

CC BY-NC

Image: Ole Berg-Rusten

Vær Varsom-plakaten pålegger pressen å verne om ytringsfriheten. En journalist skal ikke gi etter for press fra noen som vil hindre åpen debatt, fri informasjonsformidling og fri adgang til kildene. Men plakaten sier også noe om kriminaljournalistikk og journalistens integritet og ansvar:

2.2 Redaktøren og den enkelte redaksjonelle medarbeider skal verne om sin uavhengighet, integritet og troverdighet. Unngå dobbeltroller, verv, oppdrag eller bindinger som kan skape interessekonflikter eller føre til spekulasjoner om inhabilitet.

4.5. Unngå forhåndsdømming i kriminal- og rettsreportasje. Gjør det klart at skyldspørsmålet for en mistenkt, anmeldt, siktet eller tiltalt først er avgjort ved rettskraftig dom. Det er god presseskikk å omtale en rettskraftig avgjørelse i saker som har vært omtalt tidligere.

4.6. Ta hensyn til hvordan omtale av ulykker og kriminalsaker kan virke på ofre og pårørende. Identifiser ikke omkomne eller savnede personer uten at de nærmeste pårørende er underrettet. Vis hensyn overfor mennesker i sorg eller ubalanse.

4.7. Vær varsom med bruk av navn og bilde og andre klare identifikasjonstegn på personer som omtales i forbindelse med klanderverdige eller straffbare forhold. Vis særlig varsomhet ved omtale av saker på tidlig stadium av etterforskning, i saker som gjelder unge lovovertredere, og der identifiserende omtale kan føre til urimelig belastning for tredjeperson. Identifisering må begrunnes i et berettiget informasjonsbehov. Det kan eksempelvis være berettiget å identifisere ved overhengende fare for overgrep mot forsvarsløse personer, ved alvorlige og gjentatte kriminelle handlinger, når omtaltes identitet eller samfunnsrolle har klar relevans for de forhold som omtales, eller der identifisering hindrer at uskyldige blir utsatt for uberettiget mistanke.

Massedrapsmannen Anders Behring Breivik, som angrep Regjeringskvartalet og AUFs sommerleir på Utøya, har 77 liv på samvittigheten. Han oppga selv at et viktig motiv for handlingen var å få medienes oppmerksomhet rettet mot han og budskapet han ville formidle. Dette ønsket deler han med terrorister over hele verden.

Det som kjennetegner slike saker, er altså at gjerningspersonene har en bevisst og nøye planlagt mediestrategi. Dramatiske og spektakulære hendelser er alltid godt stoff for mediene, og noen hevder at det er medienes plikt å gi rom også for denne type ytringer. Andre tar til orde for å tie terroristene i hjel og sørge for at de ikke kommer i fokus.