Reinens biologi

Reinen er et flokkdyr. Det betyr at dyra naturlig lever sammen i store flokker og opptrer ut fra et spesielt instinkt. Reinen skiller seg fra andre hjortedyr ved at både bukkene og simlene har gevir. Andre særtrekk ved reinen er størrelsen og fargen på hår/pels. Størrelsen kan variere innen samme kull og kjønn. Reinen skifter utseende etter årstidene. For eksempel er pelsen blank og geviret fullt utvokst om høsten. Om vinteren blir hårlaget mer rufsete, blekt og slitt.

Reinen er et virveldyr. Den har et skjelett som er sammensatt av knokler av forskjellig form og størrelse. Reinens virvelsøyle består av

• halsen (sju virvler)

• brystet (fjorten virvler)

• lenden/krysset (fem virvler)
• bekkenet (fem sammenvokste virvler)

• halen (sju–åtte virvler)

På nordsamisk har man navn på alle virveltypene, for eksempel på virvlene i halsen fra øverste virvel: bieddarašdilljá, báhppa og fem čeabetdávtti.

Reinen er drøvtygger, og tennene hans er lik tennene til andre drøvtyggere. Drøvtygging er å gulpe mageinnholdet opp i munnhula og tygge det på nytt før det svelges for andre gang. Reinen har ikke fortenner i overmunnen, men i stedet et fast, bruskaktig parti som fortennene i undermunnen tygger mot.

Reinen har både hovedklauver og biklauver. Hovedklauvene er store, brede og kvasse i kanten. De er skovlformet og er skapt til å grave i snøen med. Reinen kan grave seg gjennom et metertykt snølag. Den kan også slå i stykker fastere snølag (čearga) og tynne islag (f.eks. geardni, činus) med de kvasse klauvene sine.

Biklauvene er også store. Det gir reinen stor bæreevne på snødekt mark og på flate myrer. De store klauvene og den luftfylte pelsen gjør reinen til en ypperlig svømmer; den flyter godt og padler seg raskt fram.

Reinens stemme er lite melodiøs, den høres ut som grynting. Om kalven kommer bort fra simla, lokker de på hverandre med grynting. Kalvens stemme er lysere enn stemmen til en voksen rein. Bukkens lyd i brunsten er kraftigere og høres ut som snorkende snøft som utstøtes flere ganger.

Både hannreinen og hunnreinen har gevir eller horn. Geviret er en beindannelse som vokser ut fra to beintapper på pannebeinet. Geviret er glatt, mangespisset med svak rosenkrans. Om høsten er reinens gevir utvokst. Da feier reinen geviret for å få vekk basten som sitter fast i horna. De største hanndyra er de første som skraper bort basten i gevirene. Det skjer gjerne i august.

Reinen feller geviret på ulike tider av året alt etter alder og kjønn. De største reinoksene (sarvvis) feller gevirene først, deretter feller vuorsu, varit og čearpmat.

Reinens pels heter guolga på nordsamisk. Det betyr hår. Pelsen består av hårstrå som er hule, som isolerer godt, og som gir reinen beskyttelse mot vær og vind. Hver sommer skifter reinen pels for å få fornyet den, slik at den gir best mulig isolasjon neste vinter.

Vinterpelsen gir veldig god isolasjon når det er kaldt. De som har sett en reinflokk, har sett at pelsen består av mange grå nyanser, og at fargen kan variere fra svart til hvit. Hovedfargen i flokken er for det meste grå med litt gult skjær.

Reindriftssamene har mange ulike navn på reinen, alt etter alder og kjønn. Her er en oversikt over de nordsamiske og sørsamiske fagbegrepene som beskriver alderen og kjønnet på reinen i flokken.

For eksempel blir en reinkalv kalt for miessi/miesie. En hannrein som er 1,5 år gammel, kalles varit/horhtje, og en 1–1,5 år gammel hunnrein kalles vuonjal/voenjele. Et annet eksempel er når en hunnrein på 2–2,5 år skifter navn fra čoavjjet (hunndyr som har kalv i magen) til áldu/aaltoe når kalven er født. Áldu benevner både mora og kalven.