Hvordan kan vi styre språket?

Hvis ikke den aller første rettskrivingsreformrn hadde blitt vedtatt i 1862, hadde du måttet skrive "Jeg troer Chauffeuren er lidt jealoux paa mig som spiser Chokolade". Dette er et eksempel på språkplanlegging. Målet med reformen var å gjøre språket mer ortofont, som betyr å tilpasse skrivemåten etter uttalen.

Hvis ikke politikerne hadde bestemt at landsmål og riksmål skulle likestilles i 1885 (jamstillingsvedtaket), hadde du ikke kunne velge mellom nynorsk og bokmål i dag. Dette er et eksempel på språkpolitikk. Ved å endre lovverket endra politikerne også statusen og framtida til norsk skriftspråk.

Vi kan altså styre hvordan språk utvikler seg ved å lage regler og lover om språk og språkbruk i skolen og samfunnet for øvrig. For eksempel kan vi vedta at alle læremidler skal finnes på både bokmål og nynorsk, eller at alle importord skal få en norsk skrivemåte. Samlebegrepet for slik bevisst styring av språket er språkstyring.

Språkstyring =

1. språkplanlegging
2. språkpolitikk

Språkplanlegging dreier seg om å fastsette regler for hva som er god og riktig språkbruk, altså hvordan språk skal se ut og brukes. Dette kaller vi også språknormering eller språkrøkt. Eksempler på dette kan være å fastsette rettskrivingsregler, regler for bøying eller for rekkefølgen i setninger. Slikt finner vi i ordbøker, grammatikkbøker og lærebøker.

Et konkret eksempel på språkplanlegging skjedde i 2004 da Språkrådet lanserte en rekke forslag til nye skrivemåter i ord med utenlandsk skrivemåte. Ett av forslagene var å tillate "beiken" ved siden av "bacon". Forslagene vakte stor debatt, og saken ble derfor omtalt som "beikenfeiden".

Hvem planlegger språket?

Det varierer hvilke ordninger ulike land og språk har for språkplanlegging. Engelsk har for eksempel ingen offisielle organ med ansvar for språknormering. Det er imidlertid vanlig med ett offisielt språkplanleggingsorgan slik vi har i Norge. Norges offisielle organ for språknormering er Språkrådet, som består av fagfolk. Språkrådet er “statens faglige organ i språkspørsmål og følger opp den norske språkpolitikken på oppdrag fra Kulturdepartementet” (Språkrådet, u.å.). I tillegg har vi Norsk akademi for språk og litteratur, et uoffisielt organ som normerer den uoffisielle norske skriftspråkvarianten riksmål.

Planlegger vi både talespråket og skriftspråket?

Det er først og fremst skriftspråket som blir utsatt for planlegging og normering. Talespråket er det vanskelig å planlegge og normere, og i Norge har vi ingen tradisjon for å lage regler for hvordan vi snakker. Faktisk er det få dokumenterte, vellykka eksempler på styring av talespråket.

Det finnes unntak, for eksempel Norges innføring av ny tellemåte i 1951. Da bestemte myndighetene at vi skulle gå vekk fra daværende tellemåte: femogtredve, syvogførr, toogfemti – og innføre ny tellemåte: trettifem, førtisyv, femtito. Den nye tellemåten skulle tas i bruk i NRK, i skolene og i offentlig administrasjon.

Bakgrunnen for reformen var rent praktisk. I Oslo gikk de på denne tida over fra femsifra til sekssifra telefonnummer, som gjorde det naturlig å si sifrene to og to sammen. Det ble hevda at mange slo feil nummer på grunn av dette.

Selv om vi ikke planlegger talespråket direkte, blir det påvirka av reglene i skriftspråket. De orda og skrivemåtene du ofte leser og skriver, kan smitte over på talespråket ditt. Reglene i skriftspråket styrer også holdningene våre om hva som er godt og dårlig språk, pent og stygt eller akseptabelt eller ikke.

Språkpolitikk er den andre forma for språkstyring. Det dreier seg om tiltak som påvirker statusen til et språk eller en dialekt sammenligna med andre språk eller dialekter. Noen eksempler på språkpolitiske saker kan være å bestemme

• om nynorsk og bokmål skal være likestilte eller ikke
• hvordan og hvor mye vi skal jobbe for å verne om norsk. Skal vi for eksempel forby engelsk innenfor visse utdanningsområder?
• hvilken status ulike språk skal ha som undervisningsspråk
• om noen minoritetsspråk skal ha større vern enn andre. Er det viktigere å beskytte samisk enn romani?

Hvem driver med språkpolitikk?

Alle – enten det er enkeltpersoner, foreninger, fagmiljøer eller organisasjoner – kan jobbe med språkpolitiske saker. Likevel er språkpolitikk først og fremst noe politikerne driver med. De kan nemlig både jobbe for tiltak, gjennomføre tiltak og håndheve dem.

De politiske partiene kan ha ulikt syn på språk. Midt på 1900-tallet kjempa for eksempel partiene Høyre og Arbeiderpartiet på hver sin side i samnorskdebatten. Arbeiderpartiet ønska – som et ledd i kampen for arbeiderklassen og sosial utjevning – å samle bokmål og nynorsk til ett skriftspråk. Det tradisjonelle overklassepartiet Høyre hadde sterk tilknytning til det "danna talemålet" i byene, og ville bevare det konservative riksmålet.

I Norge har vi en del foreninger som har språkspørsmål som hovedsak, for eksempel Noregs mållag, Riksmålsforbundet og Foreninga for radikalt bokmål. Disse driver både med språkpolitikk og språkplanlegging.

Også massemediene har sterk språkpolitisk påvirkningskraft. I videoklippet under ser du et eksempel på det.

Gjelder språkpolitikken bare skriftspråket?

Nei, språkpolitikk berører både talespråk og skriftspråk. Et eksempel på skriftspråkpolitikk i Norge er loven som sier at bokmål og nynorsk er likeverdige skriftspråk, og at de er likestilte innafor offentlig forvaltning. Et eksempel på talemålspolitikk i Norge er elever sin lovfesta rett til å bruke sin naturlige talemålsvariant i undervisninga.

Ja, et land kan ikke unngå å drive med språkstyring. Enhver lov eller ethvert regelverk eller tiltak som direkte eller indirekte påvirker forholdene for et språk, er nemlig å regne som språkstyring. For eksempel er de ulike landas skolesystem og læreplanverk viktige, siden de blant annet styrer hvilke språk elevene skal og ikke skal lære, og hvilke språk elevene får og ikke får lov til å bruke.

Ideologi og politikk som motiv for språkstyring

Likevel praktiseres språkstyringa ulikt. I noen land har politikerne mer innflytelse enn i andre land. Sterk politisk innflytelse fører gjerne til at språkstyringa bygger på ideologiske hensyn. Å bytte yrkestittel fra helsesøster til helsesykepleier, slik vi gjorde i Norge i 2018, er et eksempel på politisk og ideologisk språkstyring.

Andre eksempler finner vi i den norske språksituasjonen med to likestilte skriftspråk, med lovfesta rett til bruk av dialekt i undervisningssituasjonen og med stor valgfrihet i rettskrivinga. Disse eksemplene er et resultat av en demokratisk motivert politikk.

Eksemplet nedafor om de tidligere jugoslaviske statene på Balkan, er også et eksempel på ideologipolitisk motivert språkstyring, med ideologier knytta til det nasjonale.

Andre motiver for språkstyring

Språkrådets forslag i 2004 om blant annet å skrive "beiken" istedenfor "bacon" kan være et eksempel på pedagogisk motivert språkstyring. Målet var å gjøre det enklere å lære å lese og skrive norsk. Vi kan også argumentere for at forslaget var språkfaglig motivert. Skrivemåten med "ei" og "k" følger nemlig mønsteret for hvordan vi skriver k-lyden og ei-diftongen i andre norske ord.

Den tidligere nevnte endringa i tellemåte – fra "treogfemti" til "femtitre" – er et eksempel på praktisk motivert språkstyring. Kanskje var det også økonomisk motivert, for alle feilringingene førte til ekstrautgifter for de som ringte. Et bedre eksempel på økonomisk motivert språkstyring er nok likevel hvordan myndighetene legger til rette for elever med et annet morsmål enn norsk. Vedtak om rett til morsmålsundervisning og tilrettelagt norskopplæring øker sjansen for at denne gruppen lykkes i samfunn og arbeidsliv, som blant annet sparer samfunnet for store velferdsutgifter.

Dessverre kan språkstyring også være et effektivt våpen og en måte å undertrykke andre på. Norges språkpolitikk overfor samer og kvener fram til 1960-tallet er et eksempel på det. Da ble samene tvunget til å lære og snakke norsk. Samisk språk ble rett og slett forbudt i deler av samfunnet.

I dag er vern og utvikling av de nasjonale minoritetsspråka en viktig del av norsk språkpolitikk, men fremdeles er det mange eksempler rundt om i verden på språklig forfølgelse og undertrykking og manglende rom for språklig mangfold. Et eksempel er undertrykkelsen av det berbiske språket i Nord-Afrika, for eksempel i Algerie. Et annet eksempel er Tyrkia. Der var det lenge forbud mot kurdisk, og fremdeles er situasjonen dårlig for det kurdiske språket.

Vi kan altså påvirke utviklinga av språket i ganske stor grad – alt fra de små tingene som hvordan vi skriver "sjokolade" og "meg", til hvordan vi kan bygge en nasjon eller verne om en hel kultur – eller ødelegge den.

For Norges del er vår tids språkpolitikk opptatt av den påvirkninga engelsk har på det norske språket. Hvor mye engelsk skal vi tillate? Hvordan skal vi skrive engelske importord? Hvordan skal vi unngå at engelsk tar over innafor visse samfunnsområder?

Språkstyringa i dag er også opptatt av å verne om de demokratiske grunnverdiene i samfunnet. Her står språklig mangfold helt sentralt. Det handler blant annet om å forvalte de to norske skriftspråka våre, og å sørge for reell likestilling mellom dem. Det handler også om å legge til rette for at språksituasjonen i samfunnet ikke utestenger eller diskriminerer, verken på grunn av alder, kjønn, etnisitet eller legning.