Helter før og nå

Hva er egentlig en helt? Ifølge Det Norske Akademis ordbok er det en "uredd og tapper person som utfører, har utført store bedrifter" (naob.no). Ordboka gir altså helten egenskaper som "uredd" og "tapper". Bokmålsordboka skriver at helten er en "person som er blitt berømt for stort mot". Så vi kan altså konkludere med at en helt, om vi skal følge ordbøkenes definisjoner, er en person som er blitt berømt for å være uredd, tapper og vise mot.

Vi finner selvfølgelig helter i virkeligheten, men i det følgende skal vi undersøke helter i litteraturen. Forfattere gjennom alle tider har nemlig likt å skrive om helten.

Noe av den tidligste nedskrevne litteraturen i Europa har nettopp helten som tema. Både Iliaden og Odysseen regnes som heltedikt. Verka ble antageligvis skrevet 700 år før vår tidsregning, og det er stort sett grekeren Homer som regnes som forfatteren av bøkene. Men dette er vi ikke sikre på. Felles for de begge er at vi tror historiene ble fortalt muntlig før de ble skrevet ned. I tillegg er begge skrevet på vers. Iliaden forteller om helter som kriger, mens Odysseens helt, Odyssevs – også en kriger – reiser hjem fra krigen, møter motstand på turen, men overvinner denne med klokskap og mot.

Hvis vi ser på vår egen tidligste litteratur, så er det liten tvil om at krig og konflikt er bakteppe for de fleste heltehistoriene fra denne tida. I Norge kan vi si at litteraturproduksjonen virkelig kom i gang da vi innførte det latinske alfabetet rundt år 1100 (snl.no). Men det er viktig å legge merke til at mange av historiene som ble nedskrevet på denne tida, hadde eksistert som muntlige fortellinger som ble overført mellom generasjonene i hundrevis av år. Det er særlig heltehistoriene fra vikingtida som ble nedskrevet.

Heltedikt

Heltedikta i Den eldre Edda bygger på sagn som har røtter helt tilbake i folkevandringstida. Dikta levde på folkemunne i mange hundre år før de ble skrevet ned. Flere av heltegjerningene har overmenneskelige dimensjoner. Heltene kjemper både mot ytre farer og mot sin indre samvittighet.

Flere av heltedikta i Den eldre Edda forteller om Sigurd Fåvnesbane. Disse sagna går igjen i hele det germanske språkområdet, blant annet i det tyske heltediktet «Nibelungenlied».

Islendingesagaene er nok den mest kjente sjangeren fra norrøn litteratur. Alt i alt fins det i dag omtrent 40 sagaer. Mange av dem har blitt oppkalt etter hovedpersonen i sagaen: Njålssagaen regnes som den viktigste. Andre kjente sagaer er Sagaen om Egil Skallagrimsson, Sagaen om Gisle Sursson og Sagaen om Gunnlaug Ormstunge. Alle handler om menn som må ses på som typiske helter i sin tid. Hva kjennetegner egentlig disse hovedpersonene?

Handlekraft og muskler

Mange ser kanskje for seg at personene som har fått sagaer oppkalt etter seg bare er sterke, tøffe og modige. Og ja – du fikk ikke en saga oppkalt etter deg om du var en svak feiging. Idealer som blir dyrka i sagaene er først og fremst handlekraft. Den norrøne idealmannen var for eksempel ikke redd for å ta hevn om han ble fornærma eller noen trua ham eller familien hans. Saganedskriverne beskriver også utseendet til personene nøye. Og gjennomgående for alle de som blir dyrka som helter, er at de er muskuløse og sterke.

Se for eksempel på personskildringa av den ene hovedpersonen i Njålssaga, Gunnar. Her er det hans fysiske egenskaper som blir vektlagt:

Han kunne hogge eller stikke med den ene eller andre hånden som han ville, og han hogg så kjapt med sverdet at det så ut som om det var tre sverd i luften. Han var den beste bueskytter og traff alltid det han siktet på. Han kunne hoppe mer enn sin egen høyde i fulle stridsklær og ikke kortere baklengs enn fremover. Han svømte som en sel (Jørgensen, 2018).

Klokskap

Men også klokskap ble satt høyt i ættesagaene. Mange av heltene i historiene er kunnskapsrike og reflekterte. En annen helt fra Njålssaga, Njål selv, blir beskrevet på denne måten:

Han var så lovkyndig at ingen kunne måle seg med ham. Han var klok og klarsynt, godhjertet og en god rådgiver, og det gikk alltid bra for dem som fulgte hans råd. Han var stillfarende og pålitelig. Han løste vanskeligheter for alle som oppsøkte ham. (Jørgensen, 2018).

Normbrytere

Et interessant trekk ved heltene fra ættesagaene er at de langt fra er perfekte. De bryter ofte med normene og blir mislikt av andre fordi de sier eller gjør noe som "går over streken". Så disse heltene er altså ikke perfekte. De har et karaktertrekk, eller en feil, som skaper trøbbel for dem.

Gunnlaug og Egil – aggressive individualister

Et godt eksempel er Gunnlaug fra Sagaen om Gunnlaug Ormstunge. Han er spydig og har et voldsomt temperament. På sin første tur til Norge gjør han narr av en av kongens menn, Tore. Tore svarer ved å si "Han er stor i munnen, denne islendingen". Gunnlaug svarer ham med en frekk replikk i form av et kvad, og da tar Tore til øksa klar for hogg. Heller ikke Egil i Egilssaga er lett å like. I motsetning til mange av heltene blir han beskrevet som stygg. I tillegg var han brutal, ekstremt aggressiv og hevngjerrig.

Torgils bryter med kjønnsnormene

Et normbrudd av en annen art finner vi i Sagaen om Floafolket. Helten i denne historien, Torgils, gjør noe som er svært lite typisk for vikinghelten: Han ammer sitt eget barn. Å handle umandig, altså gjøre noe som ble regna som en kvinnesyssel, ble sett på som svært lite ærefullt. Men årsaken til at Torgils gjør dette valget, er at kona hans nettopp er drept, og han ser ingen annen mulighet:

Om natten ville Torgils våke over gutten, og sa han kunne ikke se hvordan barnet kunne leve lenge etter dette, - ”og jeg vil ta det tungt, hvis jeg ikke kan hjelpe ham; la oss først prøve å skjære i brystvorten min,” – og det ble gjort. Først rant det ut blod, siden blandet væske, og han holdt ikke opp før det kom melk, og den ble gutten fødd opp på.

Senere i sagaen opplever Torgils å bli spotta for denne handlinga. Men han er ellers framstilt som en helt. Dermed må det sies at Torgils' feminine amming ikke ødelegger heltestatusen hans. Årsaken er kanskje at han først og fremst viser en annen egenskap som overgår den feminine handlinga: Han viser handlekraft og mot (Bliksrud, 2008).

Vi kan altså konkludere med at de norrøne heltene var sterke, handlekraftige og ærekjære. Men samtidig kunne de gjerne ha et temperament som gikk over styr, og de brøt det som var god folkeskikk. Heltene var komplekse. Det vil si at de kunne vise både svake og sterke sider. Men ett trekk går igjen: mot og handlekraft.

Men hva med kvinnene? Det er viktig å merke seg at selv om kvinnene hadde en friere stilling i vikingtida enn etter kristendommen ble innført, så finnes det ikke en eneste saga oppkalt etter ei kvinne. Dette forteller oss at mennene var de litterære superstjernene. For sånn var det rett og slett: Selv om vikingkvinnen hadde viktige oppgaver, av og til var med på tokt og tok avgjørelser i hjemmet, så var vikingtida mannsdominert. Kvinnene i sagaene kunne godt egge til konflikter, men helter var de stort sett ikke.

Sagaen om laksdølene

Et unntak må være Sagaen om laksdølene. Her spiller kvinner sentrale roller. Og vi har eksempler på kvinnekarakterer i denne sagaen som må ses på som helter. Et eksempel er Gudrun. Hennes positive egenskaper er først og fremst at hun er vakker, klok og snill:

Hun var den vakreste kvinnen som har vokst opp på Island. Og like forstandig som hun var fager. Gudrun var så høvisk at det andre kvinner pyntet seg med virket barnslig ved siden av henne. Hun var skarpsindigere enn andre kvinner og svært veltalende, og gavmild var hun også, (Nyborg, 2014, s. 42).

Gudrun viser kløkt når hun kommer seg ut av ekteskapet med en mann hun ikke elsker. Hun overlister mannen sin og viser innsikt i lovverket. Resultatet er at hun kommer ut av ekteskapet rikere enn hun gikk inn i det (Fagermoen, 2020). Hun framstilles i noen grad som en helt her, fordi hun er så kløktig.

En annen skikkelse fra samme saga, som ikke er like mild og snill, er Turid. Da mannen er i ferd med å stikke av fra henne, ordner hun opp på egen hånd for ikke å bli vanæra: Mens han sover, stikker hun av med sverdet og setter igjen deres felles barn. Slik viser hun handlekraft og mot – og ikke minst – gjenoppretter egen ære.

Når det gjelder helter i litteraturen på 1500- og 1600-tallet, så er det naturlig å se ut over Norges grenser. Årsaken er at Norge på denne tida ligger under Danmark, og vi produserer rett og slett lite litteratur i perioden.

Renessanse betyr "gjenfødelse". Og det som ble født igjen i perioden, var de antikke idealene. Mange kunstnere ble for eksempel inspiret av Homers Iliaden og Odysseen og skrev lengre helteepos.

Men vi skal se på helten i det som må være de to mest kjente tekstene fra slutten av renessansen: Don Quijote (1605) og Hamlet (1601).

Don Quijote

Don Quijote ble skrevet av spanjolen Miguel de Cervantes. Verket regnes som den første romanen noensinne. "Helten" er hovedpersonen selv, altså Don Quijote. Vi setter ordet "helt" i hermetegn her fordi hovedpersonen langt i fra er en klassisk helt. Årsaken er at Cervantes roman er en satire over den heltedyrkinga som fant sted i hans samtid: Han gjør narr av ridderromanene og helteidealene fra disse. Don Quijote har forlest seg på ridderomaner og bestemmer seg for å ta på seg rustning, sette seg på hesten og dra ut for å leve som ridder. Men hesten er gammel og tynn, og hjelperen hans, Sancho Panza er en jordnær, litt tykk, fyr som rir på et esel.

Don Quijote er altså ingen klassisk helt. I stedet er beskrivelsene av ham en latterliggjøring av de klassiske helteidealene.

Hamlet

I motsetning til Don Quijote er ikke Shakespeares Hamlet en latterlig skikkelse, og skuespillet Hamlet er ingen satire. Men det Don Quijote og Hamlet har felles, er at de er komplekse karakterer med "indre demoner" de må kjempe mot. Don Quijotes demon er hans egen galskap. Hamlet, som er prins av Danmark, har et dilemma som gjennomsyrer livet hans: Skal han drepe sin onkel, kongen – som tok livet av Hamlets far – i jakten på tronen? Hamlet viser ikke den handlekrafta en typisk sagahelt fra vikingtida ville vist. I stedet tviler han, stiller seg selv eksistensielle spørsmål om meninga med livet og er frustrert over egen mangel på handlekraft.

Sagahelten og renessansehelten – en sammenligning

Om vi sammenligner helteskikkelsene fra de islandske sagaene og de to mest kjente verka fra renessansen, kan vi trygt si at helteskikkelsen er ulik: Der den norrøne helten skulle være æretørst og vise handlekraft, blir renessansehelten både latterliggjort og stiller spørsmål som "Er livet verdt å leve?".

Men en likhet mellom heltene fra sagaene og renessansen er at de ikke er endimensjonale. De er ikke perfekte på noe vis. I stedet har de gjerne en karakterbrist som gir dem motstand og vanskeligheter på veien.

Både Don Quijote og Hamlet ble utgitt tidlig på 1600-tallet, men vi sier at disse tekstene ble skrevet sent i perioden kalt renessansen. 1600- og 1700-tallet ble ellers prega av to retninger i kunst- og litteraturhistorien: barokken og opplysningstida.

I barokken dominerte salmelitteraturen. Det er vanskelig å finne en typisk helt i disse tekstene. Nå kan vi vende blikket mot norsk litteratur igjen, for etter en nesten ikke-eksisterende litteraturproduksjon etter svartedaudens herjinger, begynner nordmenn å skrive tekster som har satt fotavtrykk.

Våre to mest kjente forfattere fra perioden heter Petter Dass og Dorothe Engelbretsdatter. Disse skriver stort sett salmer, og i salmene finner vi få helter, i klassisk forstand. Det blir riktigere å si at tekstene handla om idealer, enn om en helt. Og idealet i tekstene var å leve fromt, gudfryktig og huske på at du skulle dømmes av en Gud til et liv i enten himmel eller helvete når dommedag kom.

Heltene i opplysningstida må på mange måter sies å være forfatterne selv. Filosofer og vitenskapsmenn utgav tekster som satte spørsmål ved om Gud eksisterte, ved om det virkelig var riktig at land skulle styres av bare én person, og ved om de konservative verdiene i samfunnet var riktige.

Slik kan vi si at filosofen Montesquieu var en helt fordi han skrev om maktfordelingsprinsippet for å hindre konsentrasjon av makt, at Voltaire var en helt fordi han angrep kirkas makt, og at John Locks skrifter om enkeltindividets rettigheter er heltemodige.

Ludvig Holberg

Men hva med helter i den nordiske litteraturen på denne tida? Vår aller mest kjente forfatter er nok Ludvig Holberg. Holberg var inspirert av opplysningstida og ønska å opplyse og belære folket. Hans redskap var litteraturen, og spørsmålet blir da: Hvilke helter finner vi hos Holberg?

Hovedpersonene i Holbergs tekster kan neppe kalles klassiske helter. Felles for de fleste av dem er nemlig at de har en "feil". Det vil si de har en brist i karakteren som hele dramaet dreier seg rundt. Jeppe i Jeppe på Bjerget (1722) drikker for mye, mens Erasmus Montanus i stykket med samme navn (1731) er selvhøytidelig og skrekkelig belærende. Men hans største karakterbrist er at han ikke er jordnær. Faktisk framstiller Holberg den uvitende broren hans, Jacob, som mer av en helt enn lærde Erasmus. Årsaken er at Jacob er praktisk, har beina planta på jorda og slik viser seg klokere enn sin bror.

Er Holbergs helter antihelter?

Kanskje kan vi heller si at Holbergs hovedpersoner i disse to stykkene er antihelter? Det vil si at de har egenskaper som er det motsatte av den klassiske helten. Ved å framstille personene som antihelter på denne måten ønsker Holberg å oppdra sitt publikum. Heltene er latterlige, publikum ler av dem, ja kanskje kjenner de noen som ligner, og slik viser Holberg publikum hva som ikke er gode idealer. Slik kan vi sammenligne ham med renessansens Cervantes: Han bruker litteraturen til å gjøre narr av hovedpersonen sin for å vise fram det han mener er de egentlige idealene.

Opplysningstidas idealer fikk seg en knekk mot slutten av den franske revolusjon. I 1789 startet revolusjonen i landet som var opplysningsideenes vugge – Frankrike. Målet var å bli kvitt kongen og eneveldet og erstatte styresettet med den opplyste republikken. Republikken skulle bli styrt etter de prinsippene opplysningsheltene hadde skrevet om på 1600- og 1700-tallet. I stedet "spiste revolusjonen sine egne barn", et uttrykk som viser til at de revolusjonære etter hvert drepte sine egne.

Dette var en av årsakene til at kunstnerne vendte seg bort fra det fornuftige og vitenskapelige og heller dyrka naturen, følelser og instinkter på starten av 1800-tallet. Denne perioden kaller vi romantikken.

Mens idealet i opplysningstida var den kloke og beleste forfatteren som utdanna sine lesere, skulle den romantiske forfatteren være en nesten overjordisk kanal mellom Gud og "vanlige" folk. Tekstene var fulle av følelser, naturmetaforer og lengsel.

Heltene i perioden var ofte einstøinger og individualister. De søkte seg bort fra sivilisasjonen eller utfordra konvensjonene.

Jane Eyre

Romantikken var stor i England, og en av de mest berømte helteskikkelsene fra perioden heter Jane Eyre. Romanen med samme navn er skrevet av Charlotte Brontë. Det er ikke til å stikke under en stol at et typisk trekk ved kvinnelige helter er deres vakre utseende. Men flere steder i romanen om Jane Eyre blir det fortalt at hun nettopp ikke er dette. Det som gjør henne til en helt, er at hun stadig møter motgang som hun overvinner. Hun har en forferdelig oppvekst, og når hun vokser til, blir hun oversett. Men Jane er klok og ender opp som rik og selvstendig. Det er mye romantikk og giftermål i boka, men historien handler først og fremst om hvilke egenskaper som får Jane opp og fram i verden. Dette er absolutt en feministisk heltinne.

Etter at Norge løsrev seg fra Danmark i 1814, starta ei nasjonalromantisk bølge. Men det var ingen stor litterær produksjon i Norge like etter løsrivelsen. Ført mot slutten av perioden, i 1840-årene, starter den store nasjonale "skrivedugnaden". Og i denne litteraturen gjelder det å delta i nasjonsbyggingsprosjektet. Det handler om å finne tilbake til Norges storhet, og helten blir gjerne den typiske norske bonden, eller viking- og middelalderkongene som herja før Norge så skammelig mista sin selvstendighet.

Luren av Mauritz Hansen

Et eksempel på det som må kunne kalles en slags helt i den nasjonalromantiske litteraturen, er Thord i Mauritz Hansens novelle "Luren" (1819). Han er en stolt norsk bonde som forteller at han stammer direkte fra vikingkongen Harald Hårfagre. Thord og familien hans blir beskrevet som en norsk idealfamilie – vakre, blondre, høyreiste og veldig norske der de går rundt i Gudbrandsdalen.

Samtidig må også fortelleren i novella kunne kalles en helt. For det er han som lærer Thord gode verdier i løpet av novella. Da Thords datter, Ragnhild, viser seg å ha blitt gravid utenfor ekteskap, overtaler fortelleren Thord til å tilgi henne – en kristen og god handling som viser at den norske helten både må se tilbake til storhetstida, men også anerkjenne moderne, kristne verdier.

"Kor e alle helter hen" sang Jan Eggum i sin kjente låt fra 1993. "Herre, kom tilbake / Men Zorro, Marx og Jesus dro / Drømmen gikk i do", går sangen uhøytidelig videre. Det kan være naturlig å spørre: Hvordan står det til med helterollen i tekster fra 2000-tallet. Finnes helten? Og i så fall – hva karakteriserer en 2000-tallshelt?

Når det gjelder litteraturen, må vi kanskje si at det er antiheltene som rår. Hvis vi ser på den norske litteraturen som får gode anmeldelser, kan det virke som om heltedyrkelse er helt uinteressant. Anerkjente forfattere som Karl Ove Knausgård, Vigdis Hjort og Per Petterson skriver ikke om helter. De skriver om mennesker med problemer. Fokuset er på hinderet, motgangen, det som plager hovedpersonen. Karl Ove i Min kamp-serien plages av skam og en avdød, autoritær far, Bergljot i Arv og Miljø av Vigdis Hjort sliter med barndommen der hun ble misbrukt av sin egen far, og alle Per Pettersons karakterer virker å være ensomme og føler seg tomme og deprimerte.

Om heltene ikke eksisterer i kritikerroste romaner, så finner vi dem i visse sjangre: barne- og ungdomsromaner, fantasy, krim og science fiction. Vi trenger ikke skille mellom norske og utenlandske tekster når vi ser på helter i populærkulturen i dag, for i vår globaliserte tidsalder leser og ser vi på helteskikkelser fra hele verden.

Helten i barne- og ungdomslitteraturen

Den karakteren som nok har blitt mest dyrka av Vestens barn og unge, er Harry Potter. Serien om den unge trollmannen er skrevet av engelske J. K. Rowling. Hva kjennetegner ham?

• Han har blitt motarbeida og har opplevd en vanskelig oppvekst.
• Han har magiske krefter.
• Han er modig, men tør samtidig vise følelser som redsel og sorg.
• Han har gode venner som allierte.

Krimhelten i romaner

Krimhelten er både helt og antihelt. Hvis vi ser på den norske forfatteren som selger mest, Jo Nesbø, så er hans "helt", etterforskeren Harry Hole, absolutt ikke en mann som kan pryde plakater på tenåringsrom. Nei, han røyker, drikker altfor mye og er ikke en kar som ser lyst på livet. Men han er klok og modig.

Slik er de fleste helter i dagens krimsjanger: De løser krimgåten, men de har gjerne problemer på hjemmebane. Svært ofte har de, som helter fra tidligere tider, karakterbrister som skaper hindringer for dem.

Krimhelten i TV-serier

To nordiske krimserier som har blitt svært populære de siste åra er Broen og Forbrydelsen. En av de aller mest sette amerikanske krimseriene gjennom tidene er Homeland. Hva kjennetegner heltene i disse tre seriene?

Jo, alle tre har kvinner i hovedrollen. Disse kvinnene er både modige og handlekraftige, men samtidig har de en "feil". Denne "feilen" er noe som kan være til hinder for dem i privatlivet eller i jobben. Carrie Mathison er bipolar. Sykdommen kan gjøre henne både genial og "gal". Tar hun ikke medisinene sine, går det over styr. Politietterforskeren Saga Norén fra Broen har ingen uttalt diagnose i serien, men det er blitt foreslått at hun har en mild form for autisme. Dette fører til at hun stadig blir oppfatta som følelsesløs med kommentarer som ikke viser empati. Men samtidig er hun en genial etterforsker. Sarah Lund i Forbrydelsen er innesluttet og kommer aldri til å vinne prisen som "årets mor". Men de egenskapene som gjør henne til en helt, er først og fremst at hun er modig, klok og målretta.

Denne gjennomgangen har vist oss at helter ikke er perfekte i moderne tekster. Men den har også vist oss at det samme gjelder for de eldre tekstene. Riktignok fantes, og finnes, det helter som blir framstilt uten feil både nå og da. Men det ser ut til at de som overlever tidens tann, har én ting felles: De har feil og mangler.

For hvor interessant er det egentlig å lese om eller se på perfeksjon? Vi ønsker ikke plettfrie helter. Kanskje er det det som utgjør en helt? Motsetningsfylte karakterer som har store feil, men er best når det gjelder.

Ei punktvis oppsummering:

• De heltene som har overlevd lengst, er komplekse.
• De heltene som har overlevd lengst, har sine indre demoner.
• Vi kjenner oss igjen i heltene: De har problemer å stri med, til og med ganske hverdagslige.
• Men de fleste helter er handlekraftige og viser mot.
• De fleste helter er vakre (med unntak).