Nasjonsbygging og nasjonalisme

I 1772 ble Norske Selskab oppretta i København. Dette var ei norskpatriotisk litterær forening. Den bestod av ei gruppe norske studenter som bodde og studerte i København. Blant de mest kjente medlemmene var Johan Nordahl Brun, Johan Herman Wessel og Niels Treschow.

Hjemlengsel, vin, kvinner og dikting – i kombinasjon med fedrelandspatriotisme – samla denne gruppa unge menn på madam Juels Kaffehus i København. De debatterte og dikta om norsk frihet. Norske Selskab var på mange måter den første samlende norske frihetsbevegelsen. Foreninga eksisterer den dag i dag, men med et annet mandat enn i 1772. Norge har fått den friheten Norske Selskab drømte om og dikta om.

Johan Nordahl Bruns dikt "Norges Skaal" fra 1771 er et uttrykk for at kampen for norsk selvstendighet har begynt:

For Norge, Kjæmpers Fødeland,
Vi denne Skål vil tømme,
Og når vi først få blod på Tand,
Vi sødt om Frihed drømme;
Dog vågne vi vel op engang
Og bryde lænker, Bånd og Tvang;
For Norge, Kjæmpers Fødeland,
Vi denne Skål udtømme!

Les hele teksten i Utvalgte dikt av Johan Nordahl Brun på bokselskap.

Tanker om nasjonalstaten vokste fram i hele Europa på slutten av 1700-tallet. Det foregikk debatter om, og en bevisstgjøring om, nasjonalstaten som en geografisk, militær, kulturell og/eller politisk enhet. Det var særlig to idéhistoriske strømninger som inspirerte til tanker om nasjonalstaten: den franske opplysningstradisjonen (politisk nasjonalisme) og den tyske romantikken (etnisk nasjonalisme).

For de franske opplysningstenkerne var det viktig å bryte med eneveldet. De var kritiske til at én allmektig hersker skulle styre et land og et folk. Den franske revolusjonens tankegods, med idealer som frihet, likhet og brorskap, stod sentralt. Staten bør bestå av likestilte individer innenfor et geografisk område. Disse individene skal ha samme rettigheter, muligheter og plikter. De som har makta i en stat, skal få denne delegert fra folket, og ikke fordi de er venner av kongen eller fyrsten. Denne formen for nasjonalisme kaller man gjerne politisk nasjonalisme eller territoriell nasjonalisme.

Den franske modellen om nasjoner er derfor på mange måter en modell der staten ses som en juridisk enhet. Det er en modell som sier noe om hvem som skal ha makt i landet, og hvordan en nasjon bør styres. Dette er en politisk modell for tenkning om nasjoner. Den politiske nasjonalismen var sentral for dem som laga den norske grunnloven i 1814.

Et eksempel på dette er det såkalte maktfordelingsprinsippet som Grunnloven baserer seg på; at makta er delt mellom en lovgivende, en utøvende og en dømmende makt. Dette er et ideal vi har fra den franske opplysningsfilosofen Montesquieu. Han er kjent for blant annet å ha uttalt: "All makt korrumperer, absolutt makt korrumperer absolutt."

De tyske romantikerne hadde i større grad fokus på kulturen som basis for nasjonen. Nasjoner skal dannes på bakgrunn av kulturelle likheter. Det vil si at de som befolker en nasjon, bør utgjøre et kulturelt fellesskap. De bør ha felles språk, religion, historie og kulturarv – ja, det som enkelte har omtalt som en felles folkeånd. Dette kan kalles kulturnasjonalisme eller etnisk nasjonalisme.

De tyske romantiske perspektivene har prega mye av tenkninga om hva det vil si å være norsk. Tanken om at en nasjon skal etableres på bakgrunn av at de som befolker den, har en felles kultur, et felles språk og en felles historie, ble drivkrafta for det nasjonsbyggingsprosjektet som starta på begynnelsen av 1800-tallet. For nå vokste det fram ulike tanker om norsk frihet og selvstendighet. Norge bør være – ja, er – en egen nasjon – uavhengig av Danmark. Den første nasjonsbygginga var i gang. Idéene fra denne tida ser vi ikke minst i debatten om det norske språket utover på 1800-tallet.

Norge er fremdeles en selvstendig nasjon, med egen grunnlov og eget språk. Samtidig har mye endra seg på 200 år. Norge har knytta seg til samarbeid med andre land som forplikter oss utover det som direkte angår vårt eget land. To eksempler på slike samarbeid er NATO og EØS.

Norge har ikke lenger en statsreligion, og mange nordmenn har en kultur som ikke samsvarer med 1800-tallets forståelse av "typisk norsk". Hva er det da som gjør oss til "ei gruppe mennesker med felles sosial og kulturell identitet"? Diskusjonen om hva Norge skal være, og hva som bør være vår felles referanseramme, pågår fremdeles.

Norskfaget som en del av nasjonsbyggingen

Flere av diskusjonene angår norskfaget direkte: Hvilke tekster skal norsk ungdom lese? Trenger vi å lære om litteratur som ble skapt for tusen år siden? Hvorfor skal vi ha to skriftspråk? I læreplanen for norskfaget står det at "Faget norsk skal gi elevene innsikt i den rike og mangfoldige språk- og kulturarven i Norge."

Samtidig skal du på skolen lære om det flerkulturelle Norge og et Norge som har endra seg. Slik handler nasjonsbygging i dag både om kunnskap om hvor vi kommer fra, hva som har forma forståelsen vår av Norge som nasjon, men også om å få kunnskap og forståelse av hvordan globaliseringa påvirker oss.

Nasjonalisme i dag

Å kjenne tilhørighet til et land kalles nasjonalisme. Det finnes ulike grader: Det å føle seg norsk og ha en tilhørighet til Norge er det mange som gjør, og få synes det er problematisk om du heier på norske utøvere i et VM eller heiser det norske flagget på fødselsdagen din. Det er en moderat nasjonalisme.

I andre enden av skalaen finner vi politiske grupperinger som mener at Norge bare skal være for etnisk norske. De mener globaliseringa er en trussel mot nasjonen vår og norsk kultur, og de har gjerne ei fiendtlig innstilling til innvandrere og deres kultur. Holdningene kan dukke opp i diskusjoner på sosiale medier. I denne skjermdumpen fra et kommentarfelt på Facebook sammenlignes innvandrere med brunsnegler: