Historien og historiene om Norge

På mange måter kan vi si at Norge oppdages på 1800-tallet. Norsk kultur og norsk historie blir i alle fall gjenoppdaga. I løpet av dette århundret utvikler Norge seg fra å være en uselvstendig nasjon til å bli en stolt og selvbevisst nasjon.

Et viktig bidrag til dette stod historiefaget for. Faget ble etablert som en vitenskap på begynnelsen av 1800-tallet, og også i Norge vokser det fram. Flere norske historieverk blir skrevet i løpet av 1800-tallet.

Også som turistnasjon våkner Norge nå. Norge ble sett på som et eksotisk og vakkert reisemål, med fjell og fjorder, kulde og midnattssol. At landet var rikt på ressurser som fisk og vilt, trakk også en del turister hit. I denne perioden publiseres det mange reiseskildringer fra Norge. Den Norske Turistforening blir stiftet i 1868.

Litteraturens bidrag til historien om Norge var viktig. Mange av 1800-tallets forfattere skrev litteratur som skildra og samtidig idealiserte Norge. Det var særlig naturen og bondekulturen som ble skildra.

I 1819 skrev Maurits Hansen novella Luren. På ei reise gjennom Gudbrandsdalen lar han fortelleren, akademikeren Carl Møllmann fra Christiania, oppdage naturen og folkelivet i "det egentlige Norge". Her et lite utdrag fra starten av novella:

Efter en temmelig besværlig Fodrejse stod jeg ved Solens Nedgang paa Højden, hvorfra med overraskende Ynde Dalen pludselig aabnede sin Favn for mit Blik. Jeg lod Bonden, der førte min kløvsadlede Hest, drage foran, og satte mig paa et Fjeldstykke for at beskue den blomstrende Dal. Bækkenes Rislen, Fuglenes Sang og de græssende Køers Klokker løde harmonisk i mit opladte Øre. Skyggerne bleve længere nedenfor mig – og mindede mig om at gaa ned. Imedens jeg klavrede ned ad Fjeldet, løde fjernt enkelte dybe Toner fra Luren, den arkadiske Lur.

Ole Vig (1824–1857) var lærer, redaktør og forfatter. Han er nok mest kjent for diktet "Blant alle lande", som nærmest er et kjærlighetsdikt til norsk natur, språk og kultur. Det vises godt i disse to strofene fra diktet:

Jeg elsker eder I gamle fjell,
med høye tinder og dype vell.
Med skog om barmen
og jern i armen
til tidens kveld.

Jeg elsker høylig mitt modersmål,
det klinger kraftig som herdet stål.
Fra hjertets grunne,
i folkemunne
hos Per og Pål.

På midten av 1800-tallet skriver både Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson historiske skuespill, der handlinga foregår i vikingtida eller i norsk middelalder, før dansketida. Både Ibsen og Bjørnson er inspirert av nasjonalromantikken og skriver tekster der nasjonsbygging er en klar motivasjon.

Bjørnson beskriver norsk natur og norsk bondeliv i sine Bondefortellinger:

I en stor dal kan der være et til alle sider frittliggende høyt sted, som solen bærer stråler på, fra den går opp, til den faller. Og de som bor tettere under fjellene og sjeldnere får sol, kaller da hint sted en solbakke. Den hvorom her skal fortelles, bodde på en sådan, hvor av gården hadde sitt navn. Der la sneen seg sist om høsten, der brånet den også først om våren.

Utdrag fra Synnøve Solbakken, Bjørnstjerne Bjørnson, 1857

I Ibsens historiske drama KONGS-EMNERNE får vi blant annet møte Håkon IV Håkonsson, en norsk konge på 1200-tallet, der han forteller hvorfor han vil samle Norge til ett rike:

HAAKON

Og I vil være Konge, – I, som dømmer slig? I kunde blevet en dugelig Høvding paa Erling Skakkes Tider; men Tiden er voxet fra Jer og I skjønner den ikke. Ser I da ikke at Norges Rige, saaledes som Harald og Olaf rejste det, kun er at ligne med en Kirke, som ikke har faaet Vigselen endnu? Væggene højner sig med stærke Støtter, Loftshvælven spænder sig vidt over, Spiret peger oppad, lig Gran i Skogen; men Livet, det bankende Hjerte, den friske Blodflomm gaar ikke gjennem Værket; Guds levende Aande er ikke indblæst det; det har ikke faaet Vigselen. – Jeg vil bringe Vigselen! Norge var et Rige, det skal blive et Folk. Thrønder stod mod Vikværing, Agdeværing mod Hørdalænding, Haalogalænding mod Sogndøl; Alle skal være Et herefter, og Alle skal vide med sig selv og skjønne at de er Et! Det er Hvervet, som Gud har lagt paa mine Skuldre; ​det er Gjerningen, som skal gjøres af Norges Konge nu. Den Gjerning, Hertug, den tænker jeg I lader ligge, thi sandelig I aarker den ikke!

Folkediktinga

Det er også nå Asbjørnsen og Moe begynner å samle inn norske folkeeventyr og sagn og skriver dem ned. Den første samlinga ble utgitt i 1845. Eventyrene skildrer folkelivet i bygdene, om enn i litt forskjønna utgave. De groveste detaljene og historiene Asbjørnsen og Moe fikk servert muntlig, kom ikke med i den trykte utgava.

Folkeeventyrene kom også ut i illustrerte utgaver. Norske Folke- og Huldre-Eventyr i Udvalg kom i 1879 ut med illustrasjoner av blant andre Hans Gude og Erik Werenskiold. Nå ble huldrer og troll, Askeladden og prinsessa visualisert.

Snorres kongesagaer ble også utgitt på nytt på slutten av 1800-tallet, nå med illustrasjoner av kjente norske malere som blant andre Erik Werenskiold og Christian Krohg.

Disse illustrasjonene av vikingene preger fortsatt vårt syn på hvordan forfedrene våre så ut. Det samme gjelder illustrasjonene av eventyrene. De har kommet i nyutgivelser med de samme illustrasjonene helt fram til vår tid. Så når du skal tegne et troll eller en konge, er det ikke utenkelig at du er påvirka av disse illustrasjonene som ble laga på 1800-tallet.

Etter flere hundre år under dansk styre ble leitinga etter det særegne norske viktig på 1800-tallet: Norsk historie og norsk kulturarv ble skapt og rekonstruert. Selv om framstillingene er prega av idyll og ikke helt realistiske, blir tekstene som skapes på denne tida ei slags oppsummering av "det norske". Siden 1800-tallet har de samme historiene blitt gjenfortalt i skolen og i norske hjem, som en videreføring av norsk kulturarv.

I dag vil nok de fleste mene at det typisk norske er noe mer, og kanskje noe helt annet, enn det som var historien om det norske på 1800-tallet. Likevel ser vi at en reklamefilm for Norge laga på 2000-tallet bruker mange av de samme bildene og forestillingene om Norge.