Kon-Tiki (1950)

Heyerdahl hevdet at de polynesiske øygruppene ikke var blitt befolket fra Asia, som det var enighet om i de etablerte forskermiljøene. Derimot mente han at øyboerne like gjerne kunne ha kommet drivende fra Sør-Amerika på enkle farkoster av balsatre. For å bevise teorien bygget Heyerdahl og hans fem kamerater i 1947 balsaflåten Kon-Tiki etter tradisjonelle indianerprinsipper og la ut på seiltur. Flåtens navn var hentet fra et gammelt sagn om inka-indianernes solgud, Tiki. Etter å ha tilbakelagt 101 døgn og rundt 8000 km på åpent hav endte ekspedisjonen på Raroia.

Opptakene fra selve ekspedisjonen er i følge Heyerdahl gjengitt slik de er innspilt, med smalfilmkamera under ferdens forløp. Resultatet er ment å skulle gjenspeile de problemene en amatørfotograf møter på en flåte i åpen sjø. I ettertiden har flere filmkritikere hyllet filmen for sitt spektakulære innhold, selv om den tekniske kvaliteten kanskje ikke er den beste. Eksempelvis mente den franske filmteoretikeren Andre Bazin at filmen med sitt primitive bildeuttrykk var «den vakreste av alle filmer, selv om den slett ikke var noen film.» I tillegg til den norske versjonen ble filmen også laget i en amerikansk og en fransk utgave. Kinofilmen fikk oppmerksomhet verden over, og amatøropptakene fra ferden (den amerikanske versjonen) ble i 1951 belønnet med en Oscar-statuett i kategorien beste dokumentarfilm.

Filmen starter i et akademisk forskermiljø der Heyerdahl presenterer bakgrunnen for ferden, mannskapet og hva som ble gjort før flåten kunne sjøsettes. Deretter følger vi ekspedisjonen og mannskapets opplevelser på havet. Publikum får innblikk i mannskapets møter med nye fiskearter og oppdagelser underveis, dagene om bord og hvordan de løser praktiske oppgaver. De presenterer også tankene sine underveis. Mot slutten forklares det hvordan flåten når øya Raroia, og hvordan ekspedisjonen kjemper for å komme i land. Vi får også oppleve mannskapets kulturopplevelser på Raroia, og hvordan de ser på møtet med «de andre». Til slutt gir Heyerdahl en oppsummering av hva som var formålet med ekspedisjonen, hvilke teorier han mener ferden belyste, og hvorfor reisen kan være interessant for forskermiljøene. Oppsummeringen er filmet i de samme akademiske omgivelsene som filmens introduksjon.

Filmen består av enkle, nesten primitive bilder som viser Kon-Tikis ferd. Disse er kjølig dokumenterende, og forteller på en god måte hva som skjer underveis. Bildene får selskap av en forklarende kommentarstemme som binder bildeinntrykkene sammen. I løpet av flåteferden traff mannskapet på dramatiske hendelser, der kameraet gjerne måtte legges til side. Fortellerstemmen binder dermed også de bevarte bildene sammen med hendelser som ikke er blitt festet til filmrullene.

I tillegg til filmopptakene inneholder den ferdige filmen også mange fotografier. Eksempelvis er filmens introduksjon, der Heyerdahl presenterer prosjektet og mannskapet, innspilt tre år etter ekspedisjonen. På den tiden hadde ekspedisjonsmedlem Bengt Danielsson flyttet til en sydhavsøy. For å gi publikum et inntrykk av Danielsson er han billedliggjort med et foto.

Underveis på ferden opplevde man også flere kraftige stormer, der blant annet alle opptak gjort på fargefilm ble ødelagt. Særlig gikk det utover opptakene som viste mannskapets liv inni den lille bambushytten ombord. Siden ekspedisjonen også hadde med seg fotoapparat på reisen, er det i den ferdige filmen klippet inn fotografier av mannskapet i hytta. Slik har en kunnet visualisere og dokumentere hendelser det ikke er bevart filmopptak fra.

Filmens innledning og avslutning er innspilt i samme akademiske miljø. Dette forsterker at ekspedisjonen hadde en vitenskapelig bakgrunn: Innledningsvis presenteres den vitenskapelige rammen for prosjektet. Avslutningsvis antydes det hva ferden kan bidra med for vitenskapen. Ved å plassere disse scenene i et miljø som åpenbart skiller seg fra selve reisen, poengteres det også at ferden for lengst var avsluttet da filmprosjektet ble laget.