Fante-Anne (1920)

Filmen innleder bygdeskildringene i norsk filmhistorie, en sjanger som kom til å prege hele mellomkrigstiden, og som var inspirert av svenske suksesser som Synnøve Solbakken (John W Brunius, 1919) og Et farlig frieri (Rune Carlsten, 1919), begge basert på Bjørnstjerne Bjørnsons bondefortellinger.

Norsk natur ble utnyttet som visuelt bakteppe og dramatisk kommentar og bidro gjennom dette til å gi filmatiseringene en nasjonal identitet.

Fante-Anne er filmet i Vågå i Gudbrandsdalen og forteller historien om hittebarnet Anne som vokser opp på storgården Storlien.

Filmen viser Anne som barn i lek med sønnen på gården, Haldor. Senere som unge voksne forelsker de seg og skal etter alt å dømme gifte seg. Dette får Haldors mor til å reagere, og mens Anne er på setra overtaler hun Haldor til å gifte seg med den velstående datteren på nabogården.

Når Anne får greie på dette, setter hun fyr på huset som bygges til brudefolket. I det hun rømmer fra stedet, møter hun drengen på gården, Jon, som tidligere har hatt et godt øye til Anne, og sogar foreslått at de to skulle gifte seg. Det ender til slutt med at Jon tar på seg skylden for brannen, slik at Anne kan gå fri. Jon må i fengsel, og hans offer bidrar til at Anne sammen med Jons mor trofast hjelper ham gjennom perioden han må sitte fengslet.

Filmens siste bilde viser de tre ombord i en Amerikabåt, fulgt av en tekstplakat som forteller at de tre "drar over havet til det landet der hver mann kan være seg selv uten standsforskjell og fordommer".

Filmen fikk gode kritikker og var regissøren Rasmus Breisteins (1890–1976) debut som regissør. Breistein kom, sammen med regissørene Leif Sinding og Tancred Ibsen, til å utgjøre de sentrale norske filmregissørene i mellomkrigstiden.