Podkaster om konflikthåndtering

Transkript – redigert av Lena Brittsdatter Johnsen

Deltakere:

Andreas Veie-Rosvoll – programleder

Tom Andersen – TA

Benedikte – B

Elise Frafjord Berntsen – EFB

Konflikthåndtering i ulike yrker

Programleder: Hei, jeg heter Andreas Veie-Rosvoll, og i dag skal jeg snakke med tre forskjellige mennesker som har konflikthåndtering som en del av hverdagen, på tre ganske forskjellige måter.

Aller først skal jeg snakke med Tom Andersen, som er fagopplæringsleder i Securitas. Tom kan helt sikkert svare på noen av spørsmålene jeg har om konflikthåndtering i vekteryrket. Hvordan holder vektere seg trygge? Hva skal man gjøre for å unngå at en situasjon eskalerer? Hvordan takler man stress? Hvordan takler man kriser? Det – og mye, mye mer – vil jeg høre om.

Hei, Tom!

TA: Hei.

Programleder: Hva er egentlig jobben din?

TA: Jobben min nå er konkret at jeg sitter og har hovedansvaret for alle lærlinger. Men jeg har jobbet ute i 16 år, i operativ tjeneste, og har utført de fleste tjenestene som Securitas leverer. Så jeg har veldig god erfaring med konflikthåndtering.

Programleder: Konflikthåndtering er et bredt begrep, men hva er en typisk konfliktsituasjon, og hva er symptomene på en sådan?

TA: En typisk konfliktsituasjon for en vekter er at man skal fjerne en person som er uønsket på et objekt. Vedkommende har ikke lyst til å fjerne seg, og det kan være av forskjellige grunner. Det kan være at de er i ferd med å "mekke seg" litt dop, eller at det er kaldt ute. Når da vekteren må gjøre jobben sin, kan det oppstå en konflikt, for eksempel med litt skriking, utskjelling og slike ting – det er det vi kommer borti.

Programleder: Det er også fare for fysisk vold, kan man si?

TA: Ja, det er alltid en fare for at det eskalerer, men det er det vi trener våre vektere på: at de alltid skal kunne deeskalere situasjonen.

Programleder: Hva kan man gjøre i en sånn situasjon?

TA: Vi bruker først og fremst det vi kaller femtrinnsmodellen, som vi underviser vekterne i. Det første trinnet er at du skal være godt forberedt, og det starter allerede når du står opp om morgenen. Du tar deg god tid, spiser en god frokost og har det generelt bra med deg selv. Når du kommer på jobb, har du det bra med kolleger. Når du da går ut og jobber, og du kommer borti en situasjon, er du rolig, stopper opp litt for å vurdere situasjonen og tenker alltid egen sikkerhet: Er dette en situasjon du skal inn i, eller må du ha med deg noen flere?

Det neste punktet er å etablere kontakt, for måten du snakker til personer på, kan løse hele konflikten. Det å vise respekt når du kontakter en person, ved å presentere deg og fortelle hvorfor du tar kontakt med vedkommende, er viktig. Du viser at du egentlig ikke er forutinntatt. Du vil vite hva som skjer i denne situasjonen.

Så er det det tredje punktet, som er selve kundebehandlingen. Hvordan skal vi få vedkommende til å gjøre det vi vil, og det de andre personene som ser på, forventer? Da gir man såkalte lukkede valg, som for eksempel: "Du må dessverre forlate dette området. Du kan velge om du vil gå ut døra til høyre, eller om du vil gå ut døra til venstre." Grunnen til at vi gjør det på denne måten, er at vi skal legge valget over på motparten, slik at vedkommende faktisk føler at de har fått et valg – at de kan gå ut til høyre eller venstre, og da gjør de stort sett det.

Punkt fire er at man må bli enig, og da gjentar du det dere har blitt enige om, som i eksempelet er at vedkommende går ut av lokalet gjennom høyre dør. Det viktige da er at dere ikke skilles som uvenner.

Og det siste punktet, som er noe av det viktigste, er selvransakelse, altså egenvurdering av din egen innsats, at du setter deg ned og faktisk tenker: "Hva var det jeg gjorde bra? Hva var det jeg ikke gjorde fullt så bra? Hvorfor ble vedkommende sinna?" Da er det viktig å være ærlig med seg selv og at du spør kolleger som har sett på situasjonen, om hva de synes du burde ha gjort annerledes.

Programleder: Så det handler mye om selvransakelse og egenvurdering?

TA: Hvis man skal bli god i konflikthåndtering, eller god i jobben sin i det hele tatt, må man ha evnen til å se inn i seg selv og være ærlig med seg selv. Man må kunne si at dette gjorde jeg ikke så veldig bra, neste gang må jeg faktisk gjøre noe annet.

Programleder: Kan du komme med noen konkrete eksempler på typiske konfliktsituasjoner?

TA: Jeg kan ta en konfliktsituasjon jeg var borti, hvor det var en rusmisbruker som hadde "tatt tilhold". Det betyr at han hadde lagt seg til å sove og hadde rotet veldig fælt rundt seg. Jeg kom bort dit og snakket med ham, og han var fryktelig tverr og vanskelig i begynnelsen. Han begynte å true litt med småvold. Så det jeg gjorde da, var at jeg trakk meg litt unna og snakket rolig med ham, presenterte meg og sa at jeg kunne sette meg inn i hans situasjon, at han måtte komme inn og varme seg fordi det var kaldt ute. Men jeg sa også at jobben min ikke var å gjøre livet enda surere for ham, men at det var ikke så fantastisk at han satt der hvor det passerte mange barn og andre forbi. Etter at vi fikk snakket litt, sa jeg til ham at jeg ikke skulle stå der og mase på ham, men at jeg tok meg en runde og kom tilbake om fem minutter. Da måtte han ha ryddet opp og være på vei ut. Dette syntes han var såpass ålreit at han roet seg helt ned. Jeg gikk en liten runde og kom tilbake etter fem minutter, og da var vedkommende borte.

Programleder: Hva kan være en trussel for vektere der ute?

TA: Én trussel er påvirkede personer, rusede personer som er påvirket av det vi kaller sentralstimulerende midler, som for eksempel amfetamin. De kan være veldig uberegnelige. De kan i det ene øyeblikket være veldig snille og hyggelige og stå sammen med deg og snakke. I det neste øyeblikket kan de omtrent hoppe på deg og ville gi deg juling. Så rusede personer er en utfordring. Derfor trener vi vekterne til å se etter tegn og symptomer, se om dette er en situasjon de faktisk skal gå inn i, eller om de skal ha med seg bistand.

Programleder: Hvilken annen type trening enn femtrinnsmodellen du snakket om, får vekterne i konflikthåndtering?

TA: Vi trener femtrinnsmodellen i trygge omgivelser, hvor man for eksempel kjører rollespill. I tillegg får man et eget kurs som heter konflikthåndtering, som mer tar for seg hva man gjør hvis man havner i visse situasjoner. Dette er et heldagskurs hvor man får vite en god del, man får en del tips som blir verktøy man har med seg i jobben.

Programleder: Der lærer man også sånt som hvordan man bør stå, hvordan man bør holde hendene, og hvordan man bør ha armene, som ikke er i kors, eller hva?

TA: Ja, hvordan man står foran en person, er viktig. I en konflikt står man aldri rett foran en person. Man står gjerne i en 45-graders vinkel ved siden av personen. Det er på grunn av din egen sikkerhet. Hvis vedkommende velger å sparke eller slå, kan du enkelt vri deg unna. Vedkommende skal heller ikke føle seg truet av at du står rett foran dem. Kroppsspråket ditt er veldig viktig, at du ikke står truende, knytter neven, står klar til å beskytte ansiktet ditt mot slag og sånne ting, men at du viser at dette er en avslappet handling – foreløpig. Vi sier alltid at vi deler inn i 10, 40 og 50 prosent. Da er kroppsspråket 50 prosent og stemmeleiet 40 prosent, og til sammen blir det 90 prosent.

Programleder: Hva er de siste ti prosentene da?

TA: Det er hva jeg faktisk sier. Det en person i en opphetet situasjon oppfatter, er stemmeleiet og kroppsspråket mitt. Hva jeg egentlig sier, er ikke så viktig for vedkommende, men de vil alltid analysere kroppsspråket og stemmeleiet. Tenk på det selv neste gang du snakker med en person. Hva er det du egentlig legger merke til? Jo, du legger merke til hva vedkommende gjør med hendene. Hvordan står vedkommende? Kanskje han eller hun forteller deg om en kjempefin solskinnsdag, men det er ikke det du fokuserer på.

Programleder: Som du har vært inne på, kan jobben være ganske stressende, og det kan oppstå spesielle situasjoner. Hvordan takler vekterne disse situasjonene både mens de pågår, og i etterkant?

TA: Det som er veldig viktig, er å kjenne seg selv og vite hvor langt du kan gå – altså stressterskelen din. Hvordan ser noen på Tom at nå er det like før Tom ikke klarer mer? Man må prøve å vri stresset til noe positivt. Når du blir stresset, får du litt adrenalin, og kroppen er mer klar. Man blir stresset i visse situasjoner – det er helt naturlig. Men det viktigste er at man ikke må vise at man er stresset eller redd. Det krever erfaring. Hvis du viser at du er usikker og redd, vil konfliktskaperen få et overtak.

Programleder: Du er litt inne på det nå, men helt til slutt vil jeg spørre deg: Hvordan sørger dere for at deres ansatte har det trygt på jobb?

TA: Vi tar alltid en risikovurdering av alle oppdrag, og vi utruster vekterne med det verneutstyret de trenger. Er det vurdert at du på et bestemt objekt skal ha en beskyttelsesvest som skal stå imot slag og stikk, får du det av oss. Vi følger dem hele tiden opp med oppdatert kursing. Om man ikke har vært borti en situasjon på lenge, får man også en oppfriskning.

Programleder: Nå skal vi høre fra to kvinner som gjennom sine serviceyrker også må tenke en del på konflikthåndtering. Først ut er Benedikte. Hun jobber som låseansvarlig i en dagligvarebutikk i Oslo. I en dagligvarebutikk kan det oppstå litt ulike typer konflikter.

B: En nylig konflikt som oppsto i butikken, var i forrige uke, i forbindelse med de nye smitteverntiltakene som er blitt innført i Oslo kommune. Jeg ba kunden om å ta et steg tilbake. Problemet med koronatiltakene er at folk har hver sin mening om hvorvidt de er riktige eller ikke, så han hisset seg veldig opp og kalte meg maktsyk. Han var rett og slett innmari forbannet.

Programleder: Hva skjer da, når du får slengt etter deg ukvemsord og dritt rett og slett – hva gjør du da?

B: Jeg ser an litt hvor utagerende de egentlig er. Men i den situasjonen valgte jeg bare å fjerne meg selv og ikke prøve å snakke ham til fornuft.

Programleder: Hva skjer hvis han blir sintere, hvis han ikke lar deg gå?

B: Da må jeg be om bistand fra andre, enten kolleger eller vektere.

Programleder: Hva slags situasjoner må du være forberedt på når du går på jobb?

B: I en dagligvarebutikk samles alle mulige mennesker, så jeg må være forberedt på større og mindre konflikter enten de handler om småting, som folk som er misfornøyde med priser eller varer, eller større ting. En typisk situasjon hvor det oppstår store problemer, er i forbindelse med alkoholsalg. Hvis noen er for fulle til å kjøpe alkohol og du må nekte dem, oppstår det nesten alltid full "fight" i butikken – eller ikke alltid, men det er veldig få som aksepterer et nei der.

Programleder: Hva slags opplæring har du fått i konflikthåndtering?

B: Ikke så mye utover det at man alltid skal opptre profesjonelt og tilkalle hjelp hvis det blir mer enn man klarer å håndtere.

Programleder: Hvor viktig er kroppsspråket ditt i konfliktsituasjoner?

B: Kroppsspråket er ekstremt viktig, og det stopper mange mindre konflikter. De fleste som har noe de er misfornøyd med og vil ta med tilbake til butikken, forventer at det skal bli en krangel og går kanskje inn med litt aggressiv energi. Hvis man da møter dem med å være rolig, tar dem på alvor og gjerne beklager nesten uansett, går det ofte den andre veien: Da blir de plutselig superglade og medgjørlige.

Programleder: Hvis man ikke har armene i kors når det kommer noen som skal klage, for eksempel …

B: Uansett hvem sin feil dette egentlig er: I en butikk bør du ta på deg skylda for det selv.

Programleder: Til slutt skal vi møte Elise Frafjord Berntsen, som jobber i resepsjonen på Thon Hotel Arena. Hun er lærling og tar fagbrev i resepsjonsfaget. Også på hotellet dukker det opp litt av hvert av personer, og dermed litt av hvert av konflikter.

EFB: Mye av jobben til en resepsjonist er konflikthåndtering, og da går det veldig mye i gjester som ikke er så fornøyd med enten det ene eller andre. Det oppstår gjerne mye i forbindelse med påvirkning av alkohol.

Programleder: Hva er det du gjør da?

EFB: Det kan for eksempel være at de blir bedt om å gå på rommet sitt, eller at de blir bedt om å forlate huset. Hvis de ikke har lyst til å høre på oss – noe som ofte skjer til tider – må vi ty til litt strengere krav. Da kan det ende med at de blir kastet ut av hotellet.

Programleder: Dere har kanskje sikkerhetsvakter som jobber med det?

EFB: Når det er mye fest, har vi Nokas, men som regel er vi alene på huset. Det som også er viktig å vite, er at veldig mange mennesker kommer på hotellet og har med seg veldig mye ekstra bagasje, i tillegg til den fysiske bagasjen de har med seg. De tar med seg livssituasjonen sin inn på huset, og det kan bli litt mye. Det kan for eksempel være triste mennesker som synes livet er vanskelig. Da kan det ofte gå litt feil hvis vi skal blande oss for mye inn i deres liv, men det må vi til tider. Så det blir å skulle være litt hobbypsykolog også, noe som ikke alltid ender så veldig godt.

Programleder: Ja, for da vil de lesse personlige problemer over på dere?

EFB: Vi har situasjoner hvor vi tydelig merker at de ikke har det så veldig bra. Da vil vi prøve å blande oss inn ved for eksempel å ringe legevakt eller noe annet, og det er ikke alle så veldig glad for.

Programleder: La oss si at vi har en situasjon hvor man gjør det, man ringer legevakten hvis det trengs, og vedkommende blir aggressiv. Hva må dere gjøre da?

EFB: Vi har et ansvar for å ta vare på de gjestene vi har, så som regel ringer vi uansett. Det er jo slik at man kjøper ikke et hotellrom, man leier det, og da er det vårt tak og våre regler som gjelder. Og hvis vi er usikre på om denne personen kanskje er til skade for seg selv, eller for så vidt andre, føler vi oss pliktige til å melde fra for å gjøre noe med situasjonen.

Programleder: Hvis det er fare for din helse eller helsa til en annen som står i resepsjonen, hva slags opplæring har du fått i den slags konflikthåndtering? Hva gjør du da?

EFB: Vi har en "full beredskap-bok", en rød perm på veldig mange sider, hvor alle mulige situasjoner som kan oppstå, står skrevet ned. Det er noe vi leser oss mye opp på og må være forberedt på. Da gjelder det å følge de faste rutinene som er der, og å kontakte rett person. Vi nøler ikke så veldig mye med å kontakte politiet hvis den slags konflikter skulle oppstå. Men det handler stort sett om å prate med gjestene og prøve å løse det der og da.

Programleder: Tusen takk for at du har hørt på i dag, og tusen takk til Tom, Benedikte og Elise.

Deltakere:

Andreas Veie-Rosvoll – programleder

Christine Isøy – CI

Konflikthåndtering ved demonstrasjoner – politiet

Programleder: Sommeren 2020 demonstrerte anti-islam-organisasjonen Stopp islamiseringen av Norge, eller Sian, i flere norske byer, blant annet Oslo og Bergen. Motdemonstrantene, det vil si folk som ville møte opp for å markere sin motstand mot Sian, besto av svært mange flere mennesker. Det oppsto konflikt mellom disse partene, og her kom politiet inn. Deres jobb var å bevare freden og bedrive konflikthåndtering, som vi skal snakke om i dag. Mitt navn er Andreas Veie-Rosvoll, og jeg skal nå prate med Christine Isøy fra Oslo politidistrikt. Hun kan helt sikkert fortelle meg om de ulike vurderingene politiet må gjøre før, under og i etterkant av større demonstrasjoner. Velkommen, Christine.

CI: Takk, takk.

Programleder: For det første, hva er din rolle i politiet?

CI: Jeg er avsnittsleder for et ganske lite avsnitt i politiet som jobber fulltid med å legge til rette for ytrings- og forsamlingsfrihet. I det ligger det at vi, sammen med uniformerte mannskaper, skal sørge for at det er trygt for alle å bli med i en demonstrasjon. Vi skal forebygge vold, trusler og skadeverk i forbindelse med politisk aktivisme.

Programleder: Nå har jeg nevnt ett eksempel på en ganske kontroversiell demonstrasjon, men de fleste demonstrasjoner er vel kanskje mer ren marsjering?

CI: Det er jo så mange hundre demonstrasjoner i Oslo gjennom et år. Da jeg begynte i det som kalles dialoggruppa, ble jeg overrasket over hvor mange som demonstrerer i Oslo i løpet av ett år. De aller fleste demonstrasjoner går veldig stille og rolig for seg, de er ikke noe problem i det hele tatt. Og så er det noen demonstrasjoner med få deltakere, men som det kan være trusler forbundet med likevel.

Programleder: Hvis folk vil protestere mot eller demonstrere for eller mot noe, hva må de gjøre da?

CI: Det er i utgangspunktet ganske mange regler som regulerer det å demonstrere. Det er litt detaljregulering. Den viktigste regelen er ytringsfriheten. Dersom du ønsker å demonstrere, skal du kunne gjøre det. Det er et veldig viktig prinsipp i demokratiet vårt. Hvis du spontant vil stelle i stand en demonstrasjon, har politiet en plikt til å legge til rette for det, selv om du ikke har gjort noen av de formelle tingene du skal gjøre.

Programleder: Så man må ikke ha sendt inn mange skjemaer og sånn?

CI: Hvis du skal gjøre dette etter boka, skal du det, og det er straffbart ikke å melde fra til politiet. Men samtidig har noen lover og regler høyere rang enn andre, kan man si. Hvis man ikke har sendt inn en søknad eller melding til politiet, vil det være en formalovertredelse som bare kan medføre en bot. Det å hindre ytringsfriheten er mer alvorlig. Loven sier at du skal melde fra – du skal ikke søke, du skal melde fra – til politiet i god tid. Så spørs det hva "god tid" er. Ofte er jo en demonstrasjon en reaksjon på noe som skjer ganske akutt. Dette vil også variere. Er det Sian som skal demonstrere, vet man i dag at politiet må ha tid til å forberede seg. Da vil god tid innebære noe annet enn om en ukontroversiell liten gruppering vil markere seg.

Programleder: Det er vel mer sannsynlig at førstnevnte skaper eller gir grobunn for konflikter. Da må dere drive med konflikthåndtering, som vi snakker om i dag. På hvilken måte driver politiet med konflikthåndtering, både før, under og etter sånne demonstrasjoner?

CI: Vi skal ikke håndtere konfliktene mellom demonstrant og motdemonstrant. Det er et veldig viktig prinsipp at politiet skal være nøytrale, vi skal ikke ta del i noen konflikt og heller ikke løse noen konflikt. Konflikthåndteringen vi driver med, går ut på å forebygge opptøyer, vold og så videre. Så det er viktig at vi er nøytrale. Det dialoggruppa gjør før en demonstrasjon, er at vi tar kontakt med mange av arrangørene. Det er forskjellig hvor mye hjelp de trenger, noen trenger bare hjelp til å orientere seg om reglene. Det er vel så viktig som konfliktdempende tiltak for oss, for da er vi allerede en samarbeidspartner for aktivister. I mange andre land opplever de politiet som en motpart som ønsker å hindre ytringsfrihet. Men vi er der for å legge til rette, det er første steg.

Programleder: Men når det koker, da? La oss si det begynner å vokse fram en konflikt. Hvilke steg tar dere for å bedrive konflikthåndtering da?

CI: Det bygger på arbeidet vi har gjort i forkant. Fordi vi jobber mye med demonstrasjoner, ser vi ofte hva som potensielt kommer, og så har vi mulighet til å snakke gjennom det på forhånd. Vi jobber alltid også ute under demonstrasjoner. Vi er ute og treffer arrangører tidlig, hilser på vakter og ressurspersoner. Ofte er det de samme menneskene som demonstrerer år etter år, så vi blir kjent med dem. Vi ser etter hvert hvem som er ressurspersoner. Hvis noe drar seg til, ser vi hvem som er autoriteter innen miljøet, hvem som lar seg rive med og bidrar til å eskalere situasjoner, og hvem som er motsatt. Vi prøver ofte å bruke dem så godt det lar seg gjøre.

Programleder: Dere blir kjent med dem og viser et ansikt utad?

CI: Ja. En tilbakemelding vi fikk etter en av Sian-demonstrasjonene, var blant annet at politiet var for tidlig inne med CS-gassen. Folk sa at de skulle ha fått mer tid til å ordne opp i det selv. Da snakket vi om det, og ble enige om at hvis det samme skjer igjen, vil dialoggruppa komme inn og si fra: "Det minuttet du ba om for å ordne opp sjøl, det er nå." Det er sånne ting vi gjør.

Programleder: Når vi nå snakker om disse Sian-demonstrasjonene: De er jo litt spesielle, for det blir en del oppmerksomhet. Når det gjelder den som var i Oslo, for eksempel, hvordan planla dere sikkerheten der? Hva gjør dere annerledes når det er såpass mye trykk?

CI: Sian-demonstrasjonene er noe som har eskalert over tid. For noen år siden fikk ikke Sian spesielt mye oppmerksomhet. De sto på Eidsvolls plass, det var knapt tilhørere og knapt politi. Så har Sian begynt å bruke sterkere retorikk og visuelle virkemidler, og mye har skjedd, slik at de får stadig mer oppmerksomhet. Før den siste Sian-demonstrasjonen på Eidsvolls plass var det et ganske enormt apparat som ble dratt i gang for å planlegge sikkerheten. Det skaleres jo opp og ned alt etter hvordan bildet er. Det starter med at Sian melder fra om at de skal ha en demonstrasjon.

Programleder: Da melder de fra i god tid i forveien, eller?

CI: Ja, de har lært at det tar litt tid å planlegge. Da involveres alt og alle. Politimesteren skal skrive det vi kaller politimesterens intensjon, som er et overordnet dokument om at ytringsfriheten skal bevares, og så videre. Så settes det i gang planlegging: Man skal velge ut mannskaper og finne ut hvor mange mannskaper man trenger. Hvem fra Sian kommer? Kommer det mange fra den samme siden? Hvor mange motdemonstranter kommer? Kommer det motdemonstranter som er mot hverandre igjen, noe som var tilfellet i forrige demonstrasjon? Så skriver mitt avsnitt en trusselvurdering, hvor vi forsøker å kartlegge dette så godt det lar seg gjøre. Dette gjør vi for at de som skal ta beslutningene om antall mannskaper, sperring og lignende, skal ha et så godt beslutningsgrunnlag som mulig.

Programleder: Jeg vil gjerne ta tak i det du sa i stad om ytringsfrihet. Hva slags etiske tanker er det dere må gjøre dere? Det "krasjer" jo litt for enkelte at noen får lov til å komme med hatefulle ytringer. Hva slags samtaler og vurderinger har dere?

CI: Vi har jurister vi støtter oss på, så det er først og fremst juristene som kan svare på de spørsmålene der. For politiets del handler den etiske siden av det mer om at vi skal være nøytrale. Det er lover og regler som skal styre hvordan vi handler. Det er et viktig demokratisk prinsipp at det er de folkevalgte og Stortinget som skal bestemme hvordan politiet skal agere, ikke etikken og moralen til den enkelte politimann, innsatsleder eller politimester. Det er slike etiske vurderinger vi må gjøre oppi det hele. Og så må den enkelte politimann kanskje stå og forsvare et budskap som han intenst hater, og det er også en etisk vurdering man må ta inni seg. Det er noe med likebehandlingsprinsippet – selvfølgelig litt avhengig av budskap og om man sier noe som er klart ulovlig. Dette med ytringsfrihet og Grunnloven henger så høyt at det trumfer mye annet. I Grunnloven har vi også et totalforbud mot forhåndssensur: Selv om vi vet at det mest sannsynlig vil komme hatefulle ytringer under en demonstrasjon, har vi ikke lov til å forby den demonstrasjonen på det grunnlaget. Noe annet jeg tror har hatt stor påvirkning på blant annet Sian-demonstrasjonene, er at pandemien har ført til at ganske mange av de mer moderate organisasjonene ikke har møtt opp på demonstrasjoner. I tillegg jobber vi i dialoggruppa med indre justis, som blant annet handler om at folk som kjemper og jobber for samme sak, har lettere for å høre på hverandre. Hvis noen ødelegger for de andre, for eksempel ved å kaste ting, vil kanskje noen andre i gruppa si: "Hei, nå ødelegger du for oss andre." Det er bedre enn at politiet skal komme og rette pekefingeren mot noen og si at det ikke er lov til å kaste – det er mer effektivt at noen av dem som for eksempel er antirasister som deg selv, sier at "dette ødelegger for saken vår". Men jeg tror som sagt at mange organisasjoner har holdt seg borte fra de siste Sian-demonstrasjonene fordi de ikke har ønsket å mobilisere til demonstrasjoner i covid-tider. Da har det gitt større spillerom for dem som er mer radikale i sine måter å uttrykke seg på.

Programleder: Du nevnte CS-gass i stad. Hva er det?

CI: Det er det dere kaller tåregass.

Programleder: Politiet har mottatt kritikk for å bruke CS-gass, eller tåregass, ved enkelte anledninger. Hva er rutinene deres der, og når velger dere å bruke det?

CI: Det er ikke noen rutine, kan du si. Det er lover som regulerer politiets maktbruk, og en generell regel sier at du alltid skal ha prøvd mer lempelige midler før du prøver noe som er sterkere. Så er jo CS-gass ett av de lovlige maktmidlene vi har. Før vi skal bruke det, må vi enten ha prøvd – eller ha funnet at det helt åpenbart ikke nytter å prøve – noe mildere. Før CS-gass blir brukt i demonstrasjoner, vil vi alltid ha prøvd dialog. Dialoggruppa, som jeg har nevnt, jobber i folkemengden, har kontakt med arrangører og vakter og vil gjerne kunne fange opp ting tidlig. Så vi kan gå inn og si: "Nå må dere prøve å ta tak i deres egne, som blir litt vel ville borti hjørnet der" – det er ett virkemiddel. Ofte vil politiet gå fram til dem og prøve å signalisere at nå må de roe seg ned. Som uniformert fungerer det ofte dårlig å snakke til store mengder. Så kroppsspråk blir brukt mye, man prøver å signalisere at det er på tide å roe seg ned. Og så kan man gå litt tom for virkemidler i store folkemengder og demonstrasjoner. Da kan CS-gassen brukes for å stanse ulovlige handlinger. Det er det den brukes til.

Programleder: Når mediene kommer med kritikk av bruken av tåregass, og om det er berettiget eller ikke, hva skjer med politiets omdømme?

CI: Det er litt vanskelig for meg å vurdere, kanskje, men jeg tipper det går begge veier. Noen er kjempekritiske og synes at dette var dårlig håndtert, mens andre er enige. Vi får kritikk uansett. Noen mener at vi er svake pyser som ikke tør å gjøre noen ting, og andre mener vi er altfor hardhendte. Det er vanskelig å vurdere, og jeg tenker at i situasjonen må vi gjøre det vi mener er nødvendig og forsvarlig. Så får vi gå ut etterpå og begrunne og forklare. Dette er også noe vi i dialoggruppa gjør. Vi snapper opp ting, for eksempel på sosiale medier, og kan ta kontakt med folk og begrunne og forklare. Det hjelper ofte veldig.

Programleder: Christine Isøy fra Oslo-politiet, tusen takk for at du kunne komme.

CI: Bare hyggelig!