Observasjon

Observasjon som kvantitativ og kvalitativ metode

Observasjon kan brukes både som kvalitativ og kvantitativ metode. Hvis du for eksempel stiller deg opp ved kassen i en butikk og teller hvor mange av kundene som sier "hei" til den ansatte, får du data i form av tall. Da bruker du en kvantitativ metode. Du kan for eksempel dele inn tallene etter kjønn og alder og se om det er noen interessante forskjeller.

Hvis du derimot noterer stikkord og beskrivelser av kundenes atferd, er dataene dine tekst. Da bruker du en kvalitativ metode. Fordelen med dette er at du kan plukke opp andre sider ved kundenes atferd enn hvis du bare teller hvor mange som hilser. Ulempen kan være at det blir vanskeligere å vite hva du skal fokusere på, og hvordan du skal analysere dataene dine etterpå.

Ulik grad av deltakelse

Sosialantropologens fremste metode er deltakende observasjon. Det betyr at en sosialantropolog ofte både deltar i og observerer de samfunnene hen undersøker. Men noen ganger samler forskeren også inn informasjon gjennom observasjon alene, uten å delta. Det er altså ulike grader av deltakelse.

Ikke-deltakelse

På dette nivået samhandler ikke forskeren med dem hen forsker på. Det kan handle om en situasjon der deltakelse er umulig, men der det likevel er interessant å observere på grunn av den kunnskapen en kan hente ut av situasjonen. En forsker som studerer hjernekirurger, har ikke mulighet til aktiv deltakelse, men må holde seg til ikke-deltakende observasjon.

Ikke-deltakelse innebærer at forskeren holder seg til observasjon og merker seg det hen ser. Det kan være alt fra hvordan aktørene oppfører seg, til den kjønnsmessige sammensetningen. På den måten kan en lage et generelt og oversiktlig bilde av det som skal undersøkes. En sosialantropolog kan for eksempel oppholde seg blant tilskuere på en fotballkamp for å kartlegge atferd blant fotballfans.

Moderat deltakelse

Moderat deltakelse oppstår når vi forsøker å finne en balanse mellom å være på utsida og å være på innsida. Forskeren ønsker med andre ord å variere mellom deltakelse og observasjon. Hvis vi vender tilbake til eksempelet med fotballfans, kan antropologen først observere atferd og granske kulturelle regler, for deretter å utføre dem sammen med fotballtilhengerne. På den måten håper forskeren å få en dypere innsikt i den kulturen som hersker blant tilhengerne.

Aktiv deltakelse

Aktiv deltakelse handler om å gjøre det forskningsobjektene gjør. Målet er blant annet å lære de kulturelle reglene for akseptabel og uakseptabel atferd eller å få dypere innsikt i hvorfor en handling blir gjort. En sosialantropolog kan for eksempel lære seg om den sosiale og kulturelle betydningen av merking av reinsdyr i samiske områder ved selv å få opplæring og delta i merkingen. Vi kan også studere sosiale situasjoner der vi allerede er vanlige deltakere. For eksempel kan en sosialantropolog som er opptatt av maratonløp, studere de kulturelle reglene og sosiale fenomenene innenfor dette miljøet.

Å forske på miljøer der vi er naturlige deltakere, kan ved første øyekast virke som en enkel oppgave, men ofte viser det seg vanskelig i praksis fordi vi må forsøke å se vårt eget samfunn fra "utsida". Dette kan være vanskelig siden vi ofte lider av "hjemmeblindhet" – nemlig at vi ikke klarer å se de kulturelle reglene som preger det hjemlige samfunnet. Det er ikke uten grunn at antropologien vokste fram i studiet av ikke-vestlige kulturer.

Feltarbeid

Sosialantropologer anvender mange metoder for å opparbeide seg kunnskap om det samfunnet de forsker på, men det er et særtrekk som skiller seg ut: Antropologer legger stor vekt på feltarbeid. Da oppholder de seg i det miljøet de skal studere.

Sosialantropologien deler mange av metodene sine med de andre samfunnsvitenskapene, men skiller seg ut gjennom vektleggingen av feltarbeidet. For sosialantropologen er dette den viktigste kilden til kunnskap. Feltarbeidets lengde kan variere, og det finnes mange måter å utføre det på. Det er avhengig av ulike sosialantropologiske retninger og individuelle forskjeller antropologer imellom. Likevel eksisterer det bred enighet om at antropologer bør leve sammen med forskningsobjektene i det samfunnet de bor i.

Et av målene er med andre ord å bli en naturlig del av lokalmiljøet. På den måten vil antropologer lettere få tilgang til den informasjonen de er ute etter. Det finnes selvfølgelig en rekke metoder forskere bruker for å innhente den kunnskapen de ønsker, og mange antropologer anvender både formelle og uformelle teknikker under feltarbeidet. Deltakende observasjon blir ofte brukt som et begrep for de uformelle metodene antropologene tar i bruk under forskningen.

Den norske sosialantropologen Fredrik Barths feltarbeid hos Basseri-nomadene i Fars i Sør-Iran kan fungere som et eksempel. Som ledd i forskningen vandret han i 1958 sammen med nomadene over store avstander. Han både deltok i og observerte de sosiale aktivitetene til nomadene for å få et så riktig bilde av samfunnet og kulturen deres som han kunne.

På grunn av de mange utfordringene en kan bli stilt overfor, har flere beskrevet feltarbeidet som en periode hvor en blir som et barn igjen. Feltarbeideren må på ny lære seg de ferdighetene som trengs for å forstå og for å klare seg i samfunnet. Det spesielle med denne prosessen er at det er antropologen selv som er forskningsredskapet. Han eller hun må delta for å lære.

Skjult eller åpen observasjon?

Skjult observasjon er undersøkelser der vertskap og forskningsobjekter ikke er klar over at man studerer dem. Denne typen observasjoner er vanligvis ikke regnet som etisk forsvarlig. En av grunnene er at forskere ikke skal gi seg ut for å være noe annet enn det de er. Det handler med andre ord om forskningsetikk. Forskningsobjektene har rett til å nekte å bli utsatt for studier.

Forskeren må derfor innhente samtykke. Vertskapet skal både vite om og ha godkjent undersøkelsen. Når det er gjort, kan vi utføre såkalt åpen observasjon.

Hva skal du observere?

Skal vi notere alt som skjer under en observasjon, eller skal vi plukke ut noen ting som vi har bestemt oss for på forhånd?

Deskriptiv observasjon

Noen ganger er det nødvendig å skaffe seg et overblikk over en bestemt situasjon eller et bestemt samfunn. Da må vi forsøke å observere med et bredt perspektiv. Dette kalles deskriptiv observasjon.

Forskere som bruker deskriptiv observasjon, ønsker å dokumentere alt som skjer i en viss sosial situasjon. Det betyr at antropologen ikke nødvendigvis tilnærmer seg en situasjon med spesifikke problemstillinger eller spørsmål. Målet er av mer generell art; hensikten er å skaffe seg et overblikk over den situasjonen en er interessert i. Dette betyr at deskriptiv observasjon stort sett går ut på å få med seg så mye som mulig.

Fokuserte observasjoner

Fokuserte observasjoner handler om å gå fra å observere helheten til å se etter noe spesifikt. Det dreier seg med andre ord om å undersøke noen spesielle faktorer som kan gi et fyldigere bilde av den situasjonen antropologen studerer.

For å utføre denne typen observasjoner må du først lage noen spørsmål knyttet til det du skal se etter. Hvis vi går tilbake til den første gruppa du observerte, kan slike spørsmål for eksempel være "Hvem er lederen i gruppa?", "Er det andre roller i gruppa?", "Hvilke tema snakker de om?", eller "Hva er årsaken til at de sitter der de sitter?".

På denne måten blir det lettere å gjennomføre de fokuserte observasjonene, nettopp fordi du har planlagt hva du skal se etter. Før du setter i gang, kan det også være lurt å finne en utkikkspost som gir deg den beste oversikten over situasjonen.