Den kalde krigen sprer seg

Åpne bilde i et nytt vindu

CC BY-NC-SA

Bilde: Nick Ut

Flere av krisene var så alvorlige at folk fryktet utbruddet av en tredje verdenskrig. Vi skal her se på de tre eksemplene nevnt ovenfor.

Koreakrigen, som varte fra 1950 til 1953, var den første krisen som fant sted utenfor Europa under den kalde krigen. Krigen, som i utgangspunktet var en borgerkrig mellom Nord- og Sør-Korea, hadde støtte hos henholdsvis Sovjetunionen og USA og var det vi kan kalle en stedfortrederkrig. USA og Sovjetunionen kriget ikke direkte med hverandre, men hadde en tredjepart som de støttet med penger, utstyr og personell i stedet.

Etter andre verdenskrig vedtok de allierte at Korea, som hadde vært annektert av Japan, skulle bli en selvstendig nasjon, men landet ble først delt i to okkupasjonssoner. Den kunstige grensa ble opprettet ved 38. breddegrad. Området nord for grensa ble okkupert av Sovjetunionen, mens området i sør ble okkupert av USA. Begge okkupasjonsmaktene styrte gjennom lokale regjeringer i sine soner.

Åpne bilde i et nytt vindu

CC BY-NC

Bilde: akg-images, NTB

I juni 1950 gikk nordkoreanerne over 38. breddegrad og angrep Sør-Korea med store styrker, og med støtte fra Stalin. USA svarte med å gi militær støtte til Sør-Korea. Også FN oppfordret medlemsland til å støtte sørkoreanerne, og etter flere måneder hvor sørkoreanerne var presset tilbake til et lite område, gikk amerikanerne til angrep blant annet med strategiske bombefly. I oktober krysset FN-styrken, ledet av general MacArthur, 38. breddegrad. Dette førte til at også det kommunistiske Kina gikk inn på nordkoreansk side.

Koreakrigen varte til en avtale om våpenhvile ble underskrevet 27. juli 1953. Man regner med at mellom to og tre millioner mennesker, både sivile og militære, omkom i løpet av den tre år lange krigen.

I 1955 ble Vietnam midlertidig delt i to under fredsforhandlingene etter frigjøringskampene mot den gamle kolonimakten Frankrike på slutten av 40-tallet og begynnelsen av 50-tallet. Nord-Vietnam var kommunistisk og ønsket å samle landet under kommunistisk styre, og på slutten av 50-tallet ble Sør-Vietnam invadert av Nord-Vietnam. På samme bakgrunn som under Koreakrigen – frykten for spredning av kommunismen – gikk USA inn med støtte på sørvietnamesisk side. Amerikanerne hadde en teori de kalte "dominoteorien", som gikk ut på at hvis et land falt for kommunismen, ville nabolandene rundt også komme under kommunistisk styre.

Åpne bilde i et nytt vindu

CC BY-NC

Bilde: Nick Ut

USA satte inn store styrker med det mest moderne som fantes av våpen og utstyr. Et av de viktigste og meste grufulle våpnene som ble brukt under Vietnamkrigen, var bomber med napalm. Napalm er en brennende væske som klistrer seg fast til huden og brenner mennesker i hjel. Utover i krigen, som varte helt fram til 1975, fikk også nordvietnameserne støtte både økonomisk og militært fra Sovjetunionen.

I løpet av 13 dager høsten 1962 fulgte hele verden med på en av de mest spente situasjonene i løpet av den kalde krigen. Mange var virkelig redde for en storkrig med bruk av atomvåpen.

Bakgrunnen for krisen var mangesidig. Cuba hadde i 1959 fått en ny leder, Fidel Castro, etter en krig som endte med at diktatoren Fulgencio Batista ble styrtet. Castro satte i gang med å gjøre om Cuba til den første sosialistiske stat på den vestlige halvkule og knyttet etter hvert sterke bånd til Sovjetunionen. Våren 1961 ble Grisebukta på Cuba invadert av eksilkubanere med støtte av USA. Denne invasjonen ble mislykket, og etter bare et par døgn hadde Castros hær slått tilbake. I februar 1962 igangsatte USA en økonomisk blokade av Cuba fordi Cuba hadde begynt å nasjonalisere industrien.

Høsten 1962 bygget Sovjetunionen opp en rakettbase på Cuba med den hensikt å plassere atomraketter der. Cuba ligger midt i det som gjerne blir omtalt som "USAs bakgård". At Sovjetunionen nå hadde raketter som kunne nå USA i løpet av få timer, gjorde trusselen mye mer reell. Tidligere ville USA hatt tid til å svare på et angrep fra Sovjet. Dette på grunn av de store avstandene. Etter at amerikanerne den 16. oktober hadde fått bevis på at mellomdistanseraketter var under utplassering på Cuba, vedtok president John F. Kennedy å omdefinere blokaden til å være en streng karantene, for å hindre militært utstyr på vei til Cuba med sovjetiske skip.

Åpne bilde i et nytt vindu

CC BY-NC-SA

Bilde: Science Photo Library, NTB scanpix

I internasjonal politikk er likevel en blokade sett på som en krigserklæring. Blokaden av Cuba ble fysisk kontrollert av den amerikanske marinen i havet utenfor Cuba. Hvis sovjetiske skip valgte å bryte blokadegrensa, ville amerikanerne være i sin rett til å angripe skipene. Samtidig foregikk det hemmelige forhandlinger mellom representanter fra USAs og Sovjets regjeringer. Amerikanerne trodde de hadde nådd igjennom til Sovjetunionen, at ingen ønsket en krig ut av dette, men selv to dager etter at Kennedy kom med uttalelsen om karantenen, fortsatte sovjetiske skip sin kurs mot Cuba. Var dette en krigserklæring, eller hadde ikke skipene fått beskjed om å snu?

Skipene snudde i tide, og fredag 26. oktober kom det beskjed fra sovjetlederen Krustsjov som lovet å fjerne rakettene på Cuba. Til gjengjeld måtte USA love ikke å angripe Cuba, samt trekke tilbake raketter fra Tyrkia. På bakgrunn av Cubakrisen ble det opprettet en direkte telefonlinje mellom Moskva og Washington.