Vietnamkrigen
Frankrike har lenge hatt en tilstedeværelse i Sørøst-Asia. Først gjennom handel og misjon på 1700-tallet. Deretter koloniserte Frankrike Kambodsja, Vietnam og Laos i imperialismens tidsalder på slutten av 1800-tallet. Dette området ble kalt Indokina og ble styrt direkte av Frankrike fra hovedsetet i den vietnamesiske byen Hanoi.
På 1900-tallet oppsto det en motstandsbevegelse mot den franske kolonimakten som ble kalt Viet Minh. Denne ble ledet av kommunistlederen Ho Chi Minh. Under andre verdenskrig kjempet Viet Minh ikke bare mot Frankrike, men også mot Japan, som besatte Indokina med tropper. Etter at Japan overga seg, grep Viet Minh og kommunistene makten og erklærte Vietnam selvstendig i 1945.
Etter andre verdenskrig ønsket Frankrike å gjenopprette koloniene i Sørøst-Asia og sendte derfor militære styrker for å gjenerobre Indokina. Frankrike ble støttet av Storbritannia og senere USA, men ble til slutt beseiret i 1954 av Viet Minh og Ho Chi Minh. Frankrike måtte trekke seg ut, og Indokina ble delt opp i nye stater, deriblant det kommunistiske Nord-Vietnam og et antikommunistisk Sør-Vietnam.
Det kommunistiske Nord-Vietnam ønsket å samle hele landet under kommunistisk styre. I 1957 startet kommunister i Sør-Vietnam et væpnet opprør mot regimet. De dannet etter hvert frigjøringsfronten FNL. Nord-Vietnam støttet dem militært via et omfattende veinett gjennom Laos og Kambodsja.
Vietnamkrigen må ses i lys av den kalde krigen hvor USA og Sovjetunionen sto mot hverandre. Med samme bakgrunn som under Koreakrigen – frykt for spredning av kommunismen – gikk USA inn med støtte på sørvietnamesisk side. Amerikanerne fryktet at det korrupte og autoritære, men vestorienterte, sørvietnamesiske regimet skulle kollapse, og økte gradvis det militære engasjementet sitt i Sør-Vietnam. Frykten var at hvis ett land falt for kommunismen, ville nabolandene rundt også komme under kommunistisk styre. Dette kalles dominoteorien.
President John F. Kennedy økte antallet militære rådgivere og soldater i Vietnam, men det var president Lyndon B. Johnson som tok avgjørelsen om fullt amerikansk engasjement. USA satte inn store styrker med det mest moderne som fantes av våpen og utstyr. På det meste var det over en halv million amerikanske soldater i Vietnam.
Krigføringen var ufattelig brutal, og sivilbefolkningen både i nord og sør ble skadelidende. USA iverksatte massiv bombing av Nord-Vietnam for å presse fram en overgivelse. I løpet av Vietnamkrigen ble det sluppet flere bomber enn under hele andre verdenskrig, men den amerikanske bombingen virket mot sin hensikt. Frigjøringsfronten FNL drev geriljakrig i sør, i Nord-Vietnam ble kampmoralen styrket, og støtten fra Kina og Sovjetunionen økte.
Nord-Vietnam og FNL ga mer motstand enn forventet og amerikanerne fikk rask problemer på slagmarken. Krigen ble stadig mer upopulær både på hjemmebane i USA og internasjonalt. Det var tydelig at en militær seier ville være vanskelig å oppnå. President Richard Nixon reduserte de amerikanske troppene i Vietnam, og satset på en "vietnamisering" av krigen. Målet var å føre ansvaret for krigføringen mer og mer over til sørvietnamesiske soldater. Samtidig foregikk det fredsforhandlinger med Nord-Vietnam.
Etter lange fredsforhandlinger inngikk USA og Nord-Vietnam våpenhvile i 1973. USA trakk ut nesten alle sine tropper, slik at Sør-Vietnam ble stående alene militært. To år senere, i 1975, ble overmakten fra Nord-Vietnam og FNL for stor, og hele landet ble samlet til én kommunistisk stat.
Vietnamkrigen fikk store følger for alle involverte. Dette var første gang USA tapte en krig, og det skjedde mot et fattig jordbruksland som var militært underlegent. Krigens brutalitet og de høye tapstallene sjokkerte verden. Over 58 000 amerikanske soldater og sannsynligvis flere millioner vietnamesere mistet livet. I tillegg fikk krigen konsekvenser for nabolandene Laos og Kambodsja, som også ble kommunistiske stater.