Den kalde krigen – de første åra

Hvorfor ble det kald krig? Etter andre verdenskrig oppstod det et spenningsforhold mellom øst og vest. Dette til tross for at USA og Sovjetunionen ved krigens slutt var allierte som samarbeidet om krigens avslutning og Europas framtid både på Jaltakonferansen i februar 1945 og på Potsdamkonferansen i juli 1945. Grunnen til at vi kaller det for kald krig, er at konflikten aldri førte til direkte væpnet kamp mellom Sovjetunionen og USA. Men i stedet involverte de seg i såkalte stedfortrederkriger, der de engasjerte seg økonomisk og militært på hver sin side i andre kriger og konflikter, som Koreakrigen og Vietnamkrigen.

Det fins ikke én forklaring på hvorfor forholdet ble så spent. Vi må i stedet se på flere forskjellige årsaker. Fra 1945 ble de ideologiske forskjellene mellom Sovjetunionen og USA tydeligere. Sovjetunionen var kommunistisk, mens USA var et demokrati. Sovjetunionen hadde planøkonomi, mens det økonomiske systemet i USA var kapitalistisk.

Kommunismen var preget av planøkonomi. Det gikk ut på at staten bestemte hva som skulle produseres av varer og tjenester, hvor mye som skulle produseres av hva, og hvordan det skulle distribueres. Bedriftene var statseide, og overskuddet skulle tilbake til samfunnet. Innenfor dette systemet var alle garantert arbeid, men man måtte arbeide der staten bestemte. Arbeiderne hadde heller ikke streikerett. I Sovjetunionen var bare kommunistpartiet tillatt, mediene var under streng kontroll, og også religionsutøvelse var underlagt kontroll.

I USA, på den annen side, gjaldt demokratiske prinsipper og en kapitalistisk økonomi. Forskjellen fra planøkonomien er slående. Under kapitalismen kan folk selv velge hva de vil jobbe med, og bedriftene eies av det private. Overskuddet av produksjonen går til eierne. Arbeiderne har streikerett. I USA var det, og er det fortsatt i dag, religionsfrihet og tale- og trykkefrihet. Det er tillatt med flere partier, og det avholdes frie valg. Samtidig hadde ikke USA noen problemer med å samarbeide med diktaturer så lenge de var motstandere av kommunismen.

Åpne bilde i et nytt vindu

CC BY-NC

Bilde: AP, NTB

I mars 1947 uttalte den amerikanske presidenten Harry S. Truman at "Jeg går inn for at det må være De forente staters politikk å støtte frie folk i deres kamp mot væpnede minoriteters eller fremmede makters forsøk på undertrykkelse."

Denne setningen er en del av uttalelsen som siden har blitt kalt for Trumandoktrinen. Sagt på en enklere måte betydde den at amerikanerne ville støtte regjeringer som var truet av kommunismen. Den umiddelbare bakgrunnen for dette var at i første omgang Hellas, men også Tyrkia, sto i fare for å komme under kommunistisk kontroll, noe amerikanerne ville unngå. De var redde for en kommunistisk revolusjon som ville ta over Europa.

Marshallhjelpa, eller Marshallplanen, var et amerikansk hjelpeprogram lansert av utenriksminister George C. Marshall i juni 1947. Dette programmet skulle hjelpe Europa tilbake på beina etter de enorme ødeleggelsene under 2. verdenskrig. Alle de europeiske landene, også Sovjetunionen, fikk tilbud om hjelp. 18 land i Vest-Europa godtok nødhjelpa. Sovjetunionen, på den annen side, ønsket ikke at deres økonomi skulle komme under internasjonal kontroll og takket nei samtidig som de forbød de andre østeuropeiske landene å ta imot hjelpa.

Marshallplanen bidro til enorm økonomisk vekst, og Vest-Europa ble også mer stabilt politisk sett. Likevel kom det etter hvert kritikk av planen. Historikere på 60- og 70-tallet mente at planen var et uttrykk for økonomisk imperialisme og et forsøk på å kontrollere Vest-Europa slik Sovjetunionen kontrollerte Øst-Europa. Senere har det også blitt hevdet at Marshallhjelpa spilte en mindre rolle i gjenoppbyggingen av Europa enn først antatt.

I 1948 førte et sovjetstøttet kupp til at kommunistene tok over makten i Tsjekkoslovakia. Landet ble da erklært å være en sosialistisk republikk, og i realiteten en ettpartistat. Tsjekkoslovakia var et sentraleuropeisk land og hadde året før takket ja til Marshallhjelpa uten å konferere med Sovjetunionen. Etter kuppet ble dette trukket tilbake. At kommunistene nå hadde all makt, virket illevarslende for USA og Vest-Europa.

Åpne bilde i et nytt vindu

CC BY-NC

Bilde: akg-images, NTB

Siden krigens slutt hadde Tyskland vært delt i fire soner kontrollert av henholdsvis Sovjetunionen, USA, Storbritannia og Frankrike. Også Berlin, som lå midt inne i den sovjetiske sonen, ble delt i fire. I juni 1948 iverksatte den sovjetiske lederen Josef Stalin en blokade av Vest-Berlin. Dette fordi vestmaktene ønsket tettere samarbeid mellom sine okkupasjonssoner, noe Stalin fryktet ville føre til varig splittelse av Tyskland. Han blookkerte derfor Berlin for å legge press på vestmaktene.

Blokaden gjorde at jernbane, veier og kanaler inn til Vest-Berlin ble stengt. Vestmaktenes løsning var å opprette ei såkalt luftbru til Berlin. De fløy inn alt av viktige varer, også kull. Ingen av partene ønsket å bruke makt i frykt for krig. Sovjetunionen hevet blokaden i mai året etter.

Åpne bilde i et nytt vindu

CC BY-NC-SA

Bilde: UserGoldsztajn

Opprettelsen av NATO i april 1949 var en direkte følge av Berlinblokaden. NATO var en forsvarsallianse mellom ti vesteuropeiske land, USA og Canada. De vedtok at et angrep på et av medlemslandene var det samme som et angrep på alle. Sovjetunionen svarte noen år senere med å lage sin egen militærallianse med landene i Øst-Europa, Warszawapakten. Pakten ble underskrevet i mai 1955 og trådte i verk måneden etter.

Det er nå det såkalte våpenkappløpet mellom øst og vest virkelig starter. Det ble en kamp om å lage de mest moderne og de mest effektive våpnene. På grunn av dette fikk vi etter hvert også en maktbalanse, eller våpenbalanse. Både USA og Sovjetunionen ble i stand til å utslette hverandre med atomvåpen og langdistanseraketter. Det betydde igjen at landene vegret seg for å bruke våpnene i frykt for hva svaret ville bli.

Før den kalde krigen var Tyskland én stat. Men etter at landet ble delt i okkupasjonssoner, og med den økende spenningen mellom vest og øst, ble det en endring i dette. Vestmaktene slo sine tyske soner sammen i 1949 og opprettet med det en ny tysk stat: Forbundsrepublikken Tyskland, oftest kalt Vest-Tyskland. Selv om Vest-Berlin lå i den sovjetiske sonen, ble det erklært at denne delen også skulle tilhøre Vest-Tyskland. Sovjetunionen svarte raskt med å etablere Den tyske demokratiske republikk (Øst-Tyskland) i sin sone.

Den økte spenningen og den kalde krigen hadde bare vart i noen få år, men allerede var det store endringer på gang i Europa – både geografisk, militært og politisk. Etter hvert skulle disse endringene også påvirke områder i andre verdensdeler.