1990-tallet, en ny begynnelse?

Åpne bilde i et nytt vindu

CC BY-NC-SA

Bilde: Lars Pehrson

Den kalde krigen varte i rundt 50 år og var en konflikt mellom to supermakter, mellom øst og vest, kommunisme og kapitalisme. Det mest fysiske beviset på konflikten var den forhatte Berlinmuren, som hadde delt Berlin og Europa siden 1961. I november 1989 ble muren åpnet, og det var et tydelig tegn på at den kalde krigen gikk mot slutten. Oppløsningen av Sovjetunionen i 1991 markerte den endelige avslutningen.

Det var mange årsaker til at den kalde krigen gikk mot slutten på 1980-tallet. Over tid klarte ikke Sovjetunionen å holde tritt med USA, verken økonomisk eller teknologisk. Våpenkappløpet tærte for mye på de sovjetiske ressursene, noe som ble spesielt synlig under den amerikanske presidenten Ronald Reagans harde anti-sovjetiske linje.

Mange har også trukket fram endringene til sovjetlederen Mikhail Gorbatsjov som spesielt viktige. De indre forholdene i Sovjetunionen ble myket opp med reformer kjent som glasnost og perestrojka. Begrepene står for åpenhet og omstilling, og handlet om å åpne for politisk debatt og å omstrukturere økonomien, blant annet for å motvirke omfattende korrupsjon. Moskva sluttet også å blande seg inn i interne forhold i Øst-Europa. Dette hindret at skudd ble løsnet da muren falt.

USA blir eneste supermakt

Den kalde krigens slutt betydde for mange at USA og Vesten seiret, mens Sovjetunionen ble stående igjen som taper. Mange i Vesten oppfattet i hvert fall situasjonen slik. USA ble stående igjen som verdens eneste supermakt, mens det post-sovjetiske Russland opplevde et tiår med kraftig fall i levestandard og massive utfordringer. Overgangen fra kommunisme og diktatur til demokrati og kapitalisme var langt fra smertefri.

Åpne bilde i et nytt vindu

CC BY-NC-SA

Bilde: Boris Yurchenko

Sovjetunionen blir til Russland

Sovjetunionen ble oppløst i 1991, og de tidligere sovjetrepublikkene ble uavhengige stater. Russland var den største og viktigste, og overtok derfor det sovjetiske setet i FNs sikkerhetsråd.

Oppløsningen av Sovjetunionen gikk stort sett fredelig for seg, men det fantes unntak. I Nord-Kaukasus ble det konflikt i Tsjetsjenia, som ønsket å bli en selvstendig stat. I tillegg oppsto det spenninger mellom Russland og Ukraina om Krim, et område som var strategisk viktig for Russland på grunn av de russiske flåtebasene der. Krim ble ukrainsk territorium, og forble det fram til 2014 da Russland annekterte det på ulovlig vis.

Russlands betydning som global stormakt sank gjennom 1990-tallet. På en måte har ledelsen i Kreml følt at Russland som stormakt har blitt oversett siden den kalde krigen sluttet. Dette er noe den russiske presidenten Vladimir Putin har ønsket å gjøre noe med, blant annet gjennom invasjonen av Ukraina i 2022.

NATO og Warszawapakten

Mens den sovjetiske forsvarsalliansen Warszawapakten ble oppløst i 1991, fortsatte forsvarsorganisasjonen NATO å eksistere. Under den kalde krigen sto disse to mot hverandre og skulle garantere for medlemslandas sikkerhet gjennom prinsippet om at angrep på ett medlemsland representerte et angrep på alle.

NATOs rolle etter den kalde krigen handler fortsatt om å trygge medlemslandas sikkerhet, men det er samtidig økt fokus på krisehåndtering og fredsoperasjoner utenfor medlemslandas territorier. I praksis betyr det at NATO stiller styrker til disposisjon for FN som bidrag til konfliktløsning.

Åpne bilde i et nytt vindu

CC BY-NC-SA

Bilde: UserGoldsztajn

Avslutningen av den kalde krigen skapte forventninger om en fredeligere verden. 1990-tallet var på den måten et tiår med optimisme, selv om det var en del usikkerhet rundt den nye globale situasjonen. Hva ville skje i de tidligere sovjetrepublikkene? Ville nye konflikter oppstå? Hvordan ville USA håndtere rollen som eneste supermakt?

Europa i endring

I Øst-Europa gjennomgikk flere av de tidligere kommunistregimene en demokratiseringsprosess på 1990-tallet. Tyskland ble gjenforent i 1990, mens Tsjekkoslovakia ble delt i to land, Tsjekkia og Slovakia, i 1993. De fleste tidligere sovjetiske statene i Øst-Europa ønsket en tilnærming både til EU og NATO. Motivene var trygghet og utsikter for økonomisk vekst.

EU stilte krav om demokrati og menneskerettigheter til nye medlemmer, og det kan ha virket stabiliserende på ferske demokratier i Øst-Europa. EU har siden 1952 arbeidet for at medlemslanda skal jobbe tettere økonomisk og politisk. På grunn av det tettere samarbeidet i Europa etter murens fall, særlig økonomisk, ble det stadig vanskeligere å stå utenfor. Norge er et unntak her og stemte nei til EU for andre gang i 1994.

Selv om optimismen rådet i store deler av Europa, gikk det galt på Balkan. Jugoslavia, som besto av seks republikker på Balkan, gikk i oppløsning da flere av medlemmene brøt ut og erklærte seg som uavhengige stater i 1991–1992. Det førte til en borgerkrig som ikke opphørte før NATO bombet Serbia i 1999. Dette viste også den nye rollen til forsvarsalliansen NATO. Nå var det ikke sikkerheten til medlemslanda, men humanitære og moralske årsaker som førte til militær handling.

Åpne bilde i et nytt vindu

CC BY-NC-SA

Bilde: Tore Berntsen

Nye konflikter

Under den kalde krigen var FN og Sikkerhetsrådet tidvis handlingslammet som følge av rivaliseringen mellom USA og Sovjetunionen. Etter den kalde krigen sto USA igjen som eneste supermakt. Dette ga forhåpninger om en fredeligere verden med et FN i en større og viktigere rolle.

USAs og FNs nye roller ble synlig under det som har blitt kalt Golfkrigen. Irak, med diktatoren Saddam Hussein, invaderte nabolandet Kuwait og truet Saudi-Arabia i 1990. Dette førte til en USA-ledet internasjonal koalisjon med FN-mandat om å bruke militær makt for å slå tilbake den irakiske hæren.

FN kommer til kort

Etter den kalde krigen økte antallet og omfanget av FN-operasjoner, men organisasjonen måtte erkjenne at ikke alle konfliktene var mulig å løse. I 1994 fant et av historiens verste folkemord sted i Rwanda, mens FN var handlingslammet. Her mistet et sted mellom 800 000 og 1 000 000 mennesker livet. Borgerkrigen i Somalia, etnisk rensing i Bosnia og massakren i Srebrenica er andre eksempler hvor FN ikke har klart å beskytte sivile.

Optimismen som preget FN ved inngangen til 1990-tallet sank etter hvert som antallet uløste konflikter steg. Det ble etter hvert vanskeligere for FN å gripe inn når det skjedde folkemord eller brudd på menneskerettighetene, og antallet FN-operasjoner sank. Utfordringene til FN på 1990-tallet var medvirkende til at organisasjonen innførte prinsippet Responsibility to Protect (R2P) i 2005. Det betyr at hvis en stat ikke evner å beskytte egen befolkning, har det internasjonale samfunnet både ansvar og plikt til å bidra.

Åpne bilde i et nytt vindu

CC BY-NC

Bilde: akg-images, NTB scanpix

Nye stormakter

Murens fall i Europa og Sovjetunionens oppløsning betydde også kommunismens sammenbrudd i Europa. I Asia derimot var fortsatt Kina kommunistisk. Landet tok store steg økonomisk på 1990-tallet, og i dag har Kina tatt en større rolle internasjonalt. Selv om USA har vært verdens eneste supermakt etter den kalde krigens slutt, ser vi at Kina utfordrer amerikansk hegemoni.

I dag ser vi en verden der USA fortsatt dominerer økonomisk, politisk, kulturelt og militært, men denne dominansen blir utfordret. I Europa har EU har blitt en regional stormakt, mens BRICS-landa (Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika) har økt sin økonomiske og politiske innflytelse globalt.

Etter den kalde krigen har vi altså ikke lenger to supermakter, men flere regionale stormakter.

Åpne bilde i et nytt vindu

CC0

Bilde: US federal government