Fremmede arter

Åpne bilde i et nytt vindu

CC BY

Bilde: Jan Ove Gjershaug

En fremmed art defineres som "en art som opptrer utenfor sitt naturlige utbredelsesområde, det vil si utenfor det området arten kan spre seg til naturlig uten hjelp av mennesker".

Fremmede arter må overvinne flere hindringer for å klare å etablere seg på et nytt sted. De må

• komme seg inn i landet
• greie å overleve og reprodusere seg i naturen
• greie å spre seg

En tommelfingerregel sier at bare en tiendedel av de artene som kommer inn i landet, vil kunne greie å etablere seg, og at bare en tiendedel av disse igjen vil bli et problem. Det er en utfordring å forutsi hvilke disse er, og hva slags konsekvenser de vil kunne få.

Artsdatabanken risikovurderer fremmede arter

Artsdatabanken har ansvar for å gjennomføre økologiske risikovurderinger av fremmede arter i Norge. Ikke alle fremmede arter blir risikovurdert. Noen arter har for eksempel vært her så lenge at de behandles som hjemlige. Andre arter har uansett ingen sjanse til å formere seg på våre breddegrader, fordi de eksempelvis kommer fra tropiske områder. Den sistnevnte gruppa teller flere arter enn de som faktisk blir risikovurdert.

I 2023 ble totalt 2342 fremmede arter risikovurdert. I risikovurderingen får artene en risikokategori (fra ingen kjent til svært høy) ut fra en kombinasjon av hvor lett arten etablerer og sprer seg, og hvor alvorlig negativ økologisk effekt den har. 65 prosent av de vurderte artene antas å utgjøre liten eller ingen risiko i norsk natur, mens 19 prosent havner i kategoriene svært høy og høy risiko. Resten har såkalt potensielt høy risiko. Dette er arter som enten har stor negativ økologisk effekt og lite invasjonspotensial, eller arter som har liten negativ økologisk effekt og stort invasjonspotensial.

Åpne bilde i et nytt vindu

CC BY

Bilde: Artsdatabanken

Det er ikke Artsdatabanken som bestemmer hva man eventuelt skal gjøre med de fremmede artene som har havnet i høye risikokategorier. Dette er noe forvaltningsmyndighetene vurderer opp mot andre interesser, blant annet økonomi (for eksempel næringsinteresser) og menneskers helse.

Du kan søke opp fremmede arter på Artsdatabankens nettsider.

De aller fleste fremmede artene er karplanter. De utgjør omtrent 75 prosent av alle arter som er risikovurdert, og omfatter velkjente problemarter som kanadagullris, lupin, rynkerose og tromsøpalme. Insekter kommer på andreplass med 9 prosent og omfatter store artsgrupper som biller, tovinger, sommerfugler og vepser. Harlekinmarihøne, en bille, er nok blant de mest kjente insektene.

Artsgrupper som sopp, krepsdyr, bløtdyr, pattedyr, alger og fisk er også representert med flere arter. Sopp omfatter for eksempel fremmede skadegjørere som går på stedegne trær, slik som greindreper og askeskuddbeger. Blant krepsdyrene er kongekrabben en av de mest kjente. Mink, mårhund og villsvin er eksempler på pattedyr-arter som har kommet inn i landet, og som gjør en del skade. Japansk drivtang er en av de mest problematiske fremmede algene. Blant fisk er det først og fremst regionalt fremmede arter som er problematiske. Med det mener vi arter som finnes naturlig noen steder i landet, men som mennesker har flyttet til steder der de ikke hører hjemme. Dette gjelder blant annet gjedde og ørekyt.

De fremmede artene som kan overleve og spre seg hos oss, kommer ofte fra områder med lignende klima, det vil si fra Nord-Amerika, Nord-Asia og andre land i Nord- og Mellom-Europa. Arter som kommer fra området rundt Middelhavet eller fra tropiske områder, er gjerne for varmekrevende til at de har noen sjanse på våre breddegrader. De pågående klimaendringene kan imidlertid påvirke disse artenes mulighet til å få fotfeste hos oss i framtida.

Fremmede arter kommer hit på ulike måter. Noen importeres bevisst, for eksempel hageplanter og potteplanter, bartrær som plantes til skogbruksformål, gullfisk i akvarier, edderkopper og slanger som holdes som kjæledyr, eller mink til oppdrett. Mange av disse kommer seg aldri ut i naturen, men noen kan rømme fra fangenskap eller dyrking.

Andre fremmede arter kan bli med varer og gods utilsiktet som såkalte blindpassasjerer. Insekter, frø og sykdomsorganismer kan for eksempel bli med "på lasset" ved import av tømmer, hageplanter og annet gods. En undersøkelse av fjellstøvlene til 259 passasjerer som kom med fly til Longyearbyen på Svalbard, viste at de i snitt hadde med seg omtrent fire frø hver.

Åpne bilde i et nytt vindu

CC BY

Bilde: Artsdatabanken

Mange fremmede arter gjør ikke så mye av seg og er ikke noe problem. Eksempler på slike arter er villtulipan, som sprer seg nokså mye, men visner tidlig på våren før den får gjort særlig ugagn, og brudeslør, som er funnet forvillet bare noen få ganger.

Arter som påvirker naturen negativt, kan gjøre det gjennom

• konkurranse (ved å ta plass, næring eller lys fra de stedegne artene)
• predasjon (for eksempel mink, som lever av andre dyr)
• spredning av sykdomsorganismer (for eksempel pærebrann)
• genetisk forurensning (ved utstrakt kryssing med en hjemlig art, slik at den hjemlige arten kan miste sine særtilpasninger)

Noen arter kan også endre naturtypen de opptrer i, blant annet ved å påvirke jordsmonnet, slik lupin gjør med sine nitrogenfikserende rotknoller.

Det biologiske mangfoldet reduseres

CC BY

Bilde: Paul Harald Pedersen

Et av problemene med spredningen av fremmede arter er at det biologiske mangfoldet blir homogenisert. Det innebærer at det blir stadig mer likt, og at de lokale og regionale særpregene kan bli visket ut. Selv om det biologiske mangfoldet på et gitt sted faktisk kan bli større på grunn av fremmede arter, vil det på verdensbasis bli mindre. Det skyldes at noen av artene som sprer seg mest effektivt, vil kunne utkonkurrere andre arter.

Bekjempelse av fremmede arter koster samfunnet mye penger. Globalt regner man med at det utgjør flere hundre milliarder dollar årlig. I Norge anslår man at de totale kostnadene for samfunnet ligger på mellom 1,4 og 3,8 milliarder kroner. Fremmede arter som har bitt seg ordentlig godt fast, kan være svært ressurskrevende og vanskelige å bekjempe. Det er derfor langt mer effektivt å hindre at potensielt skadelige fremmede arter kommer ut i norsk natur, eller å sette inn tiltak så tidlig som mulig. Fokus på tidlig oppdagelse og bekjempelse av fremmede arter er med andre ord avgjørende. I tillegg er det viktig å risikovurdere såkalte dørstokkarter, det vil si arter som foreløpig ikke har etablert seg i norsk natur.