Sønners forpliktelser
Det tradisjonelle kinesiske samfunnet var utpreget patriarkalsk. Det var mannen i huset som bestemte – stort sett. Familien og slekten ble bare videreført gjennom mannlige etterkommere. Jentebarn ble bare regnet som en utgift, ettersom de ble giftet ut av familien. Forholdene mellom barn og foreldre var regulert av en konfutsiansk dyd kalt xiào 孝, som vi best kan oversette med «sønnlige forpliktelser». Her var det en hel rekke regler for hva som var god og dårlig oppførsel. En tradisjonell dydsfigur i den konfutsianske arven er Gamle Laizi, Lǎo Láizi 老莱子, en sønn som i den respektable alderen av sytti (!) år kledde seg ut som barn og lekte foran foreldrene (som da må ha vært svært gamle) for at de ikke skulle føle alderen tynge. Guttebarn ble regnet som en investering i framtiden og en sikkerhet for alderdommen. Et av de kraftigste skjellsordene i det tradisjonelle Kina var «Måtte du dø uten sønner og sønnesønner!», eller jué zǐ jué sūn 绝子绝孙, dvs. arveløs. Fram til forholdsvis nylig ble det sett på som ganske nedverdigende å bli ensom i alderdommen, for da hadde man ikke oppfylt forpliktelsene sine overfor forfedrene.
Jenters forpliktelser
Hva så med jentene? Det fantes også regler for god oppførsel blant jenter, men de gikk mest i retning av hvordan de skulle skaffe seg ferdigheter i det livet som ventet dem som ung kone, med andre ord som husmor. Det finnes flere tradisjonelle håndbøker for sømmelig oppførsel for kvinner, som også kan sies å være et uttrykk for «datterlige forpliktelser», for at de ikke skulle bringe familien i vanære. Mens en ung kone som var inngiftet i en familie, bare var nærmest som en hushjelp og fødemaskin å regne, endret statusen seg for kvinner etter hvert som de ble eldre. De fikk større makt over styre og stell i familien. Det har blitt sagt at det sterkeste kravet på eiendomsrett til et stykke jord i det tradisjonelle Kina var når en gammel dame satte seg ned på den!
Revolusjon i familiestrukturen
Livskårene til unge og gamle i Kina endret seg kraftig i løpet av det tjuende århundret. Det gjelder særlig de siste 30–40 årene. For det første har levestandarden forbedret seg dramatisk. Men samtidig har det blitt ført en streng fødselskontroll gjennom den såkalte «ettbarnspolitikken», som i praksis har vært noe romsligere, og som ble offisielt moderert i 2015. Dette har ført til at mange tradisjonelle verdier og forestillinger har blitt snudd opp ned på. For det første har det ene barnet, eller i en del tilfeller de to barna (hvorav én helst bør være en sønn), blitt ansett for å være så verdifulle at de er blitt stelt og dullet med som «småkeisere», eller xiǎo huángdì 小皇帝. Det er det såkalte «4-2-1-syndromet», dvs. det at et barn har fire besteforeldre og to foreldre som steller og duller med seg. Men det er også et uttrykk for den sterke kontrollen som foreldre tradisjonelt har utøvd over avkommene sine, i håp om at «sønnen skal bli en drage og datteren en føniks», eller wàng zǐ chéng lóng, wàng nǚ chéng fèng 望子成 龙, 望女成凤.
De gamle slår tilbake!
Det er nå dramatisk færre avkom som må klare å leve opp til sine tradisjonelle forpliktelser med å ta vare på foreldrene når de blir gamle. Samtidig har mobiliteten i det raskt moderniserende kinesiske samfunnet blitt radikalt mye høyere. Dermed bor mange langt fra foreldrene, og alt dette har medført at mange eldre føler seg marginaliserte. Det å bli plassert på gamlehjem har ofte blitt sett på som nedverdigende. Tradisjonelt ble det regnet som et uttrykk for at man ikke hadde noe avkom, men i vår tid blir det også oppfattet som at avkommet ikke bryr seg om å ta vare på dem. Den nye livsstilen gjorde at myndighetene i 2013 gikk til det drastiske skrittet å vedta en lov om eldres rettigheter og interesser. Denne går blant annet ut på at voksne barn med gamle foreldre blir pålagt å besøke dem jevnlig, ellers blir de bøtelagt. Loven har blitt kontroversiell, både fordi den har vage formuleringer, men også fordi mange eldre også vil at avkommet deres skal gjøre det så godt som mulig i et samfunn med beinhard konkurranse. Men saken er slett ikke til å kimse av. Rundt år 2050 kommer en tredjedel av Kinas befolkning til å være regnet som eldre, det vil si over seksti år.