Smitteregimer og isolering

Åpne bilde i et nytt vindu

CC BY-SA

Bilde: Tom Knudsen

Både bekreftet og mistenkt smittede pasienter i sykehus eller andre institusjoner bør isoleres eller plasseres i enerom. Det medfører færre komplikasjoner å oppheve isolering for en pasient der smitte avkreftes, enn å innføre isolering etter først å ha behandlet og håndtert pasienten som smittefri.

Pasienter som isoleres, bør informeres godt om hvorfor beskyttelsesutstyret du bruker, er nødvendig, om viktigheten av pasientens håndhygiene og hvor i avdelingen pasienten kan og ikke kan bevege og oppholde seg. Du bør også planlegge nøye alt arbeidet du gjør, og bare ta med det nødvendige utstyret inn på rom der et smitteregime er innført.

Barrieresykepleie brukes hos pasienter med lite, begrenset og kontrollert utskilling av smittestoff. Dersom infeksjonen for eksempel er i et sår, skal såret være godt tildekket, og bandasjen skal være ren og tørr på utsida. Pasientene med denne typen infeksjoner kan ligge på flersengsrom, men vi må ta de samme forholdsreglene som i kontakt med andre pasienter med kontaktsmitte. Vi skal derfor bruke stellefrakk med lange ermer og hansker i all nærkontakt med pasienten, og frakken skal skiftes etter hvert stell.

Kontaktsmitte er den vanligste smittemåten ved infeksjoner i sykehus og institusjoner. Kontakten kan være direkte eller indirekte. Ved direkte kontaktsmitte foregår det fysisk kontakt mellom den mottakelige personen og smittekilden. Ved indirekte kontaktsmitte skjer smitteoverføringen via et forurenset mellomledd.

Inokulasjonssmitte kan også kalles blodsmitte. Det er en form for indirekte kontaktsmitte der smitten overføres via en forurenset skarp gjenstand. Dette kan for eksempel være en sprøytespiss, en skalpell eller knust glass.

Ved kontaktsmitte er god håndhygiene, smittefrakk med lange ermer og mansjetter og hansker viktige smitteforebyggende tiltak. For inokulasjonssmitte er i tillegg sikker injeksjonspraksis og gode rutiner for håndtering av stikkende og skjærende gjenstander viktig. Alle arbeidsplasser der det er risiko for inokulasjonssmitte, bør ha lokalt utformede retningslinjer for håndtering av stikkskader. Det er ledelsen som har ansvar for og plikt til å utforme disse retningslinjene.

Når smittestoffet spres ut fra smittekilden i form av dråper, for eksempel ved hoste, nysing, oppkast eller sprut av flytende kroppsvæsker, kalles smitten dråpesmitte. Dråpene holder seg i lufta i bare noen sekunder. Derfor sprer ikke smittestoffet seg lenger enn cirka 1 meter fra smittekilden. Personalet som skal inn i denne typen smitterom, må ha på seg hansker, beskyttelsesfrakk med lange ermer og mansjetter og munnbind. Hette er også anbefalt.

Pasienter med denne typen smittestoff, for eksempel koronavirus (covid-19), skal plasseres i isolat, helst med sluse, egen dusj og eget toalett. En sluse er en liten gang med ei dør ut mot korridoren og ei dør inn mot pasientrommet. Begge dørene skal aldri være åpne samtidig. Alt engangsutstyr som har vært inne i rommet samtidig med en pasient som har bekreftet smitte, skal destrueres som smitteavfall etter at pasienten har reist, eller når smitteregimet oppheves. Flergangsutstyr som må tas ut av rommet, skal alltid desinfiseres før det tas ut av isolatet.

Luftbåren smitte kan skje på to måter: enten med støvpartikler eller med dråpekjerner. De fleste støvpartiklene innendørs stammer fra huden til personene som oppholder seg der. De minste dråpekjernene, også kalt aerosoler, kan holde seg svevende i timevis og spres over større avstander, for eksempel fra et pasientrom til korridor, fra et rom til et annet eller fra en etasje til en annen. Siden dråpene er så små, tørker de også fort ut, så denne typen smittespredning er mest aktuelt for små mikroorganismer som tåler uttørking. Dette gjelder for eksempel tuberkelbakterier som gir infeksjonssykdommen tuberkulose.

Et godt fungerende luftsmitteisolat er teknisk vanskelig å bygge, plasskrevende og kostbart. Blant annet skal lufttrykket inne i pasientrommet være lavere enn i korridoren for at smittestoffet ikke skal spres ut av rommet via lufta. Det er også spesielle krav til ventilasjon og temperaturregulering. Personalet som skal inn i et luftsmitteisolat, skal være ikledd hansker, beskyttelsesfrakk med lange ermer og mansjett og åndedrettsvern. Beskyttelsesutstyret kan også forsterkes med hette, skobytte, øyebeskyttelse som briller eller visir eller annet utstyr.

Åpne bilde i et nytt vindu

CC BY-SA

Bilde: Tom Knudsen

Noen pasienter har sykdommer og tilstander som gjør at de ikke kan ligge på rom sammen med andre pasienter fordi de er spesielt mottakelige for infeksjoner. Dette kan for eksempel være pasienter som har redusert immunforsvar på grunn av cellegift ved kreft. Disse pasientene trenger beskyttende isolering. Påkledningen ved beskyttende isolering er som ved dråpesmitte: Det skal benyttes smittefrakk, munnbind og hansker. Til forskjell fra andre typer isolering der mikroorganismer skal holdes avgrenset fra miljøet, er hensikten med denne isoleringsformen at det er pasienten som isoleres, som skal beskyttes.