Fagstoff

Spørsmålene vi ikke bør stille

Publisert: 16.08.2011, Oppdatert: 04.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut
Utøya i tåkedis

Det finnes spørsmål ingen journalist bør stille. Det finnes sannheter vi ikke trenger å kjenne. De overlevende fra Utøya skal slippe å måtte svare på hva de kunne gjort annerledes. Det burde Nettavisen ha forstått

 Mediestemmer: Sven Egil Omdal

 

Sven Egil Omdal er redaktør i Stavanger Aftenblad og kjent som forfatter av spalten Medieblikk i flere norske aviser.

 

Omdal er fast skribent for faget Medie- og informasjonskunnskap i NDLA.

Av Sven Egil Omdal

M/S Thorbjørn, den lille fergen som forbinder Utøya med fastlandet, forlot øya noen minutter etter at de første skuddene falt. Om bord var ni personer, blant dem AUFs leder, Eskil Pedersen. Fergen ble ført av Jon Olsen, som nettopp hadde sett sin samboer bli skutt. Ingen andre var innen synsvidde da fergen la fra kai.

I flere artikler har Nettavisen detaljert beskrevet hvordan fergen ikke tok korteste vei til fastlandet, men gikk nordover fjorden fordi folkene om bord fryktet at Anders Behring Breivik hadde medhjelpere på den andre siden. Nettavisen nøyer seg ikke med å beskrive hva som faktisk skjedde, men krysser også grensen til det kontrafaktiske – til det som kunne, eller burde, ha skjedd. I en av artiklene står det: ”Fergen – som er bygget i stål – kunne imidlertid blitt brukt som beskyttelse mot de dødelige kulene, dersom de hadde oppholdt seg på noen titall meters avstand fra skytteren.”

Journalisten har ringt til verftet som bygget fergen – for 63 år siden – og fått opplyst at stålplatene i skroget er minst åtte millimeter tykke. Han har intervjuet våpeneksperter som sier at kuler fra de våpnene Behring Breivik brukte, ”neppe” ville gått gjennom stålplatene.

Artikkelen inneholder ingen direkte anklager mot Eskil Pedersen og skipperen for å ha sviktet de som kastet seg i vannet for å komme bort fra terroren. Men noen ganger ligger anklagen i hvilke spørsmål vi velger å stille. Nettavisens undersøkelser av skrogets tykkelse og kulenes gjennomslagskraft er bare interessante i en debatt om hvorvidt de ni på fergen burde handlet annerledes. Kanskje de burde ringt til verftet, de også? Eller tatt en sjekkerunde til våpenkyndige for å få høre hvor nær drapsmannen de kunne gå?

En av dem som forsto hvilken anklage som var innebygget i spørsmålene, var Dagsavisens kommentator, Hege Ulstein. Hun skrev: ”Saken burde aldri vært publisert. Hva skulle de som var om bord liksom gjøre? Dra tilbake og bli skutt i hjel?” Stortingsrepresentanter fra Arbeiderpartiet og pårørende til overlevende reagerte også. Men Nettavisens redaktør, Gunnar Stavrum, forsto ikke at han hadde krysset en grense. Han skrev en sint kommentar som han kalte ”Sannhet og heksejakt”, hvor han blant annet beskyldte Hege Ulstein for å ville ”stanse journalistikken”.

Sjelden har vi hatt større behov for journalistikken enn i dagene og ukene etter 22. juli. Nasjonen, og store deler av verden utenfor Norge, hadde et voldsomt behov for pålitelige fakta og kloke analyser. Etter de første sjokkartede døgnene tok også norske journalister fatt på den viktige, kritiske oppgaven: Kunne politiet reagert raskere? Burde de alliert seg med brannvesenet, brukt private båter, kjørt en raskere vei, skutt fra helikopter? Vanskelige spørsmål blir stilt, svarene er unnvikende og noen ganger aggressive. Selvfølgelig sliter det på de ansvarlige i politiet å vite at hvert minutt de mistet, kan ha kostet noen ungdommer livet, men en av pressens viktigste oppgaver er å utfordre myndighetene, selv om det skjuler seg følende mennesker bak uniformene.

Derimot har vi ingen rett til å kritisere ofrene, direkte eller indirekte. Det går an å spørre hvorfor de ikke gikk til motangrep, eller brukte fergen som skjold mens de reddet folk opp av sjøen. Men det er uanstendige spørsmål, som flytter noe av ansvaret over på dem som ikke skal bære det. Den journalistikken kan vi trygt stanse. Det finnes så mange slags sannheter, noen av dem skal vi bare la ligge.

Relatert innhold