Fagstoff

Modernismens mange "ismer"

Publisert: 17.08.2011, Oppdatert: 04.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut

Et samlebegrep for ulike strømninger

Modernisme er et overordnet begrep for ei rekke ulike strømninger og stilretninger innenfor kunst, litteratur, musikk og arkitektur de siste 150 år. Symbolisme, impresjonisme, ekspresjonisme, dadaisme, surrealisme, absurdisme, nyenkelhet, funksjonalisme og tolvtonemusikk er alle eksempler på modernistiske retninger og formspråk. Felles for dem er at de bryter med tradisjonelle måter å skrive, male, komponere og bygge på.

I 1872 malte den franske kunstneren Claude Monet (1840–1926) bildet "Impression. Soleil levant", på norsk "Inntrykk. Soloppgang".

 

Maleriet har gitt navnet til den kunstretningen som vi kaller impresjonisme, og som bante vei for moderne og abstrakt kunst.

 

Les mer

De impresjonistiske kunstnerne prøvde å gjengi sanseinntrykk friskt og spontant. Det var den subjektive øyeblikksopplevelsen som skulle fanges inn.

skjul

 

 

Bilde som viser noen enslige båter på sjøen ved soloppgang. Illustrasjon.Impression. Soleil levant (1872)   

Et periodebegrep

Vi bruker begrepet modernisme også som betegnelse på en kunst- og litteraturhistorisk periode som kan deles inn i flere faser.

Tidlig modernisme (ca. 1850–1910)

Begrepet tidlig modernisme er særlig knyttet til de første sjanger- og formeksperimentene i litteraturen. Diktene til Charles Baudelaire (1821–1867) og Sigbjørn Obstfelder (1866–1900), som bryter med de tradisjonelle formkravene, er konkrete eksempler på tidlige modernistiske tekster. Dramatikeren Henrik Ibsen (1828–1906) blir også regnet som tidlig modernist, det samme gjelder for Knut Hamsun (1859–1952). De fleste forfatterne på denne tida, både i Norge og ellers i Europa, brukte fremdeles et tradisjonelt formspråk.

Høymodernisme (ca. 1910–1960)

I Sentral-Europa regner en  særlig 1920-tallet som modernismens storhetstid. Perioden mellom ca. 1930 og 1960 kalles i sentraleuropeisk sammenheng også for senmodernisme.

Romanene til James Joyce (1882–1941), Virginia Woolf (1882–1941) og Franz Kafka (1883–1924) blir ofte trukket fram som eksempler på høymodernistisk litteratur. Dette er tekster som stort sett er skrevet i perioden 1910 til 1930, ei tid da modernismen er blitt til den dominerende strømningen i kunst og kulturliv i Sentral-Europa.

Les mer

Bevissthetsstrøm

Felles for disse forfatterne er at de ønsket å skildre en indre og subjektiv virkelighet. Dette gjorde de blant annet gjennom en skriveteknikk som vi kaller for stream of consciousness, på norsk bevissthetsstrøm. De skrev ned tankestrømmen til karakterene så direkte som mulig, med alle assosiasjoner, følelser og innfall.

Angst og mangel på mening og retning

Både tidlig- og høymodernistisk litteratur er ofte preget av et grunnleggende alvor. Uro, angst og vansker med å finne en retning i livet er tema som går igjen – tema som på ulike vis problematiserer hvordan det er å leve i et moderne samfunn.

Krav om originalitet

I tillegg var det et mål for forfatterne at kunsten skulle være nyskapende – den måtte bryte med forventninger og skape sitt eget, nye uttrykk.

skjul

 

Norge: realisme og modernisme

I Norge tar utviklingen en annen retning i første halvdel av 1900-tallet. Det er en tradisjonell realistisk skrivemåte som dominerer, selv om det fins noen få norske forfattere som skriver modernistiske tekster også i denne perioden, for eksempel Rolf Jacobsen (1907–1994) og Aksel Sandemose (1899–1965).  

Først fra 1950-tallet og utover får modernismen sitt reelle gjennombrudd i norsk litteratur, og da særlig i lyrikken. Det nye lyriske formspråket skaper først debatt, men det viser seg snart at det har kommet for å bli. To sentrale navn her er Paal Brekke (19231993) og Gunvor Hofmo (19211995). Også Tarjei Vesaas (1897–1970) blir regnet som en sentral norsk høymodernist.

Postmodernisme (fra ca. 1960)

Modernistenes krav om nyskaping og originalitet blir etter hvert oppfattet som en tvangstrøye for kunstneren. Når alle tradisjonelle reglene innenfor kunsten for lengst er brutt, hva nytt kan en finne på da? Er det i det hele tatt mulig å skape noe originalt lenger? Og hvorfor skal kunst absolutt være noe opphøyd og alvorlig?

Fra 1960-tallet og utover ser vi derfor nye tendenser og retninger innen både arkitektur, kunst, musikk og litteratur. Vi bruker gjerne begrepet postmodernisme som samlebetegnelse på disse nye retningene.

Oppgaver
Relatert innhold

Generelt