Fagstoff

Postmodernismen

Publisert: 20.09.2010, Oppdatert: 03.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut

President i Memphis-gruppenEttore Sottass, president i Memphis-gruppen

Starten på den postmodernistiske perioden i stilhistorien knyttes gjerne til det italienske designkollektivet Memphis i Milano. Initiativtakeren til gruppa, Ettore Sottass, kalte opprinnelig Memphis’ design for ”den nye internasjonale stilen”. Men så lyttet de til Bob Dylans sang ”Stuck Inside of Mobile with the Memphis Blues Again” og dermed var navnet gitt. Sottass var i 60-årene, og hadde jobbet som arkitekt og industridesigner, blant annet for Olivetti. De andre medlemmene av gruppa: Alessandro Mendini, Martine Bedin, Andrea Branzi, Aldo Cibic, Michele de Lucchi, Nathalie du Pasquier, Michael Graves, Hans Hollein, Arata Osozaki, Shiro Kuromata, Matteo Thun, Javier Mariscal, George Sowden, Marco Zanini og Barbare Radice, var i 20-årene, unge og fremadstormende.

De presenterte første gang resultatene av sitt samarbeid på den prestisjefylte møbelmessa Salone del Mobile of Milan februar 1981. Den engelske produktdesigneren Jasper Morrison beskriver sitt møte med utstillingen slik: ”Jeg kaldsvettet og hadde en følelse av sjokk og panikk. Det var den underligste følelsen jeg noen gang har hatt.  Du ble på en måte avvist av objektene, men følte samtidig en umiddelbar lettelse over at alle tidligere regler nå var brutt.” Memphis holdt årlige utstillinger fram til 1987, da gruppa ble oppløst.

"Less is bore"

Et av postmodernistenes slagord var ”less is bore”, som spilte på modernismens slagord ”less is more”. Selve ordet postmodernisme er relativt enkelt å forstå. Forstavelsen ’post’ Nicolas Hayek, president i SwatchNicolas Hayek, president i Swatchtilsier at dette er en retning som kommer etter modernismen. Det ligger i begrepet at designerne ønsket å overskride den modernistiske tradisjonen. Dette gjøres delvis ved å gripe tilbake til tidligere tiders uttrykksformer, men da gjerne behandle dem med en ironisk distanse. Memphis-gruppa viste fram møbler med klare, sterke farger i kontrast til de svarte og mørkebrune møblene som hadde dominert europeisk møbelproduksjon. Formene kunne være asymmetriske og rare, vi kan kjenne igjen trekk fra Art deco og Pop art, fra 1950-talls kitsch og futuristiske temaer, og alt framstilt med en humor som de savnet i tidas design. På mange måter stod konseptene deres i opposisjon til alt som til da hadde fått merkelappen ’god design’. Et typisk åttitallsfenomen var Swatch-klokkenes inntog med sin viltre design i en ellers tradisjonsrik og konservativ urmakerbransje.

Klær- og hårmote

Musikken stod også i sentrum da punkerne gjorde sitt inntog på 1970-tallet. Punkhåret med skrikende farget hår og taggete klipp, ofte barbert på sidene og med en struttende hanekam på midten, var opprinnelig et antimotefenomen, men fikk ganske snart i en moderert form innvirkning på den etablerte frisørmoten. Den mest særpregete hårmoten på 1980-tallet var likevel for begge kjønn hockeysveisen. Den tekniske utviklingen innen frisørfaget med permanent, farging, bleking, striper, osv. har gjort det mulig med en rik variasjon i valg av frisyrer, både for menn og kvinner. Den nederlandske hårstylisten Andy Uffels, som til daglig jobber i Milano, har i 2007 sagt det slik: ”Nå handler det om individet når man klipper og styler hår. Man kan si at man skulpturerer håret ut i fra hvert enkelt individ.”

Hår og mote collage - postmodernismenHår og klær var i postmodernismen inspirert av musikken på denne tiden, og det kom nye måter å style hår på. 
Mens hippiebevegelsens klær var lange, løsthengende og litt sjuskete, gikk punkerne gjerne i svarte klær med naglebelter. Men det som i klesveien virkelig fikk gjennomslag, både for menn og kvinner, var et tradisjonelt arbeidsantrekk – dongeribuksene. Også de vokste nok fram som en anti-mote i protest mot det etablerte, men endte opp som høyeste mote i alle sosiale lag av folket. Det var en tendens til at de samme klærne kunne brukes av både menn og kvinner. Mange kvinner hadde allerede på 60-tallet kastet både brystholder og hofteholder. Noen satset på palestinaskjerf eller lilla skjerf og fotformsko, mens andre valgte å kle seg feminint med trange hotpants og lange, åpne kåper. Den britiske motedesigneren Zandra Rhodes preget motebildet på 1970- og 80-tallet, både når det gjelder klær og smykker. Hun hadde latt seg inspirere både av hippiestilen og punken. I 1977 lanserte hun en kolleksjon i rosa og svart jersey med hull og store sikkerhetsnåler pyntet med perler, noe som gav henne benevnelsen ”punkprinsessen”. Hun er også kjent for sine asymmetriske kjoler i sterke farger med oppflerrete skjørtekanter. Hun har tegnet klær for berømtheter som prinsesse Diana, Jackie Onassis, Elisabeth Taylor og Freddie Mercury i rockebandet Queen.

Postmodernisme i Norge

Norske designere gjennomførte i 1980 en symbolhandling; de tok ei kiste merket Scandinavian design og senket den i havnebassenget utenfor Oslo rådhus. Det skulle markere postmodernismens inntog i norsk design. En av de mest toneangivende norske industridesignerne i perioden er Peter Opsvik. Etter utdanning ved kunsthåndverksskolene i Bergen og Oslo, var han i siste halvdel av 1960-tallet designer ved Tandberg Radiofabrikk, hvor han designet bærbare radioer. Som sønn av en møbelprodusent på Stranda var det imidlertid naturlig at han kom til å interessere seg for møbeldesign, og det er innenfor dette området han er mest kjent. Han fikk sitt gjennombrudd i 1972 med den regulerbare barnestolen Tripp Trapp, som kan tilpasses brukerne etter hvert som de vokser. Som bakgrunn hadde han også studert ergonomi i Tyskland. Hans navn er også knyttet til Balans-stolene Variable (1979), Gravity (1983) og Tharsit (1991). Med sitt framoverhellende sete og stoppere for knær og legger, brøt de med alle tidligere forestillinger om hvordan sittemøbler skulle utformes. Det var oppfinneren Hans Christian Mengshoel som fikk ideen i 1978, og han inviterte de tre møbeldesignerne Oddvin Rykken, Peter Opsvik og Svein Gusrud til å tegne ut ideen. Seinere har stolen i ulike variasjoner hatt stor suksess over hele verden.

 Pledd produsert av Røros-Tweed Pledd produsert av Røros-Tweed
1980-årenes interesse for og inspirasjon fra fremmede kulturer, førte også til at mange kunsthåndverkere gjenoppdaget sine egne lands tradisjoner. En viktig forløper for denne utviklingen var tekstildesigneren Sigrun Berg. Hun har stått sentralt i utvikling av skandinavisk design og brukskunst i etterkrigstida. Hun utdannet seg først som jordmor, men startet å veve da hun som voksen flyttet til Trysil. Hun videreutdannet seg på Kunstakademiet og flyttet til Rauland. Produktene fra Sigrun Bergs vevstue, hvor hun etter hvert engasjerte mange assistenter, satte en standard andre tekstilhåndverkere kunne strekke seg etter. Hun var også en skattet rådgiver for en rekke norske tekstilbedrifter som De forenede ullvarefabrikker, Røros Tweed, AS Solberg Spinderi, Haldens Bomuldsspinderi & Væveri og Tekstilbånd AS. Sigrun Berg-sjal var på 1980-tallet et plagg mange bar med viktige politiske undertoner. Blant mange andre utmerkelser mottok hun Jacobprisen for god design i 1963.

Relatert innhold